Barn trenger våkne voksne
– Da den fem år gamle jenta fikk kjeft av en barnehageansatt, gjorde det noe med henne
Det som kan virke lite og ubetydelig for oss, kan være viktig for barnet. Derfor trenger vi å være påkoblet i møte med barn, skriver Kjersti Salvesen.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Jeg ble så skamfull at jeg lot som jeg var venstrehendt resten av tiden i barnehagen», sa hun.
Jenta, som nå er tenåring, sikter til en episode i barnehagen da hun var fem år gammel. Hun husker fortsatt episoden som om det var i går.
De skulle spise suppe denne dagen – og jenta hadde ansvaret for å dekke bordet. Hun minnes at det var stort å få lov til å hjelpe til, og at hun la all sin flid i oppgaven.
Da hun var ferdig, var hun forventningsfull til hva de andre kom til å si om det pent dekkede bordet.
Barna synes det var supert, men den voksnes reaksjon kom fullstendig uventet på femåringen.
Ble skamfull og løy
«Den ansatte ble kjempesur fordi jeg hadde lagt skjeene feil. De lå på venstre side av tallerkenene, men skulle ha ligget på høyre side», sa jenta.
Kjersti Salvesen har jobbet som foreldrelivs- og relasjonsjournalist i over 20 år, og har skrevet flere bøker, blant annet om relasjoner med barn. Er utdannet journalist, har senere studert kommunikasjon og samfunnskontakt.
Har snart fullført en treårig EQ-terapeututdannelse ved EQ Institute i Oslo, som er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Kjersti bor i Asker utenfor Oslo og har tre barn og ett bonusbarn.
Hun fortalte meg at hun ble så skamfull at hun løy. Hun fant på at hun var venstrehendt – og at det var derfor hun hadde lagt skjeene på venstre side av tallerkenene.
Resten av tiden i barnehagen spiste hun alltid med venstre hånd når hun satt på samme bord som den ansatte eller merket at vedkommende så på henne.
Ha barnas perspektiv
Historien forteller meg hvor viktig det er å være våken og påkoblet for å kunne ivareta barn emosjonelt.
Vi kan ikke forvente at barna har det samme perspektivet som oss.
Vi trenger å se på barnas intensjoner. Og det kan være klokt å reflektere over hvilke tilbakemeldinger barna har behov for – og på hvilken måte vi formidler budskapene våre.
Et våkent og varmt blikk
Nå er det snart sommerferie, og de fleste skal tilbringe mye tid sammen med barna.
Greier vi å se barna med et våkent, sensitivt og varmt blikk, oppstår det nærhet – og de vil kjenne psykologisk trygghet.
Klarer vi å gi barna slik trygghet, ruster vi dem til å finne seg til rette i barnehagen, på skolen – og senere i arbeidslivet og andre miljøer utenfor familien.
Psykologisk trygghet innebærer en opplevelse av at det er trygt å fortelle – og være åpen om det du har på hjertet, stille spørsmål og gjøre feil.
Klarer vi, i stor grad, å tilby barna et slikt hjem, vil de oppleve at det er trygt å være seg selv. De slipper å være redde for å bli møtt med stygge blikk, kjeft, en sur tone, sukk og stønn, latterliggjøring, «taushetsstraff» eller å bli skjøvet ut i kulden.
Så vil jeg samtidig understreke at det er menneskelig å feile. Foreldre er «bare mennesker», så det å bli sur, sint eller kjefte, klart det vil skje!
Men jo mer vi klarer å koble oss på barna, være våkne og til stede i øyeblikkene, desto bedre blir relasjonen mellom oss.
Som en positiv konsekvens, vil barna oppleve større trygghet i seg selv og ha bedre forutsetninger for å skape gode relasjoner til andre.
Les også (+): Føler barnet seg forlatt i barnehagen når de fleste andre får være hjemme?
Følelsen mormor ga meg
Jeg har selv et ferieminne fra den sommeren jeg fylte syv: Jeg husker fortsatt hvordan jeg ble snakket til – og møtt på to vidt forskjellige måter – av to voksne mennesker.
Jeg var fortvilet fordi jeg ble beskyldt for noe jeg ikke hadde gjort. Et annet barn fortalte til en voksen, som satt og solte seg, at jeg hadde vært slem mot henne.
Jeg ser det fortsatt helt tydelig for meg: Den blomstrede campingstolen den voksne satt i, og blikket som fikk meg til å føle meg skyldig selv om jeg ikke var det.
Jeg kan fortsatt «føle stemmen», som umiddelbart begynte å kjefte på meg.
Jeg minnes at jeg gjorde et spakt forsøk på å forsvare meg, men skjønte at den voksne hadde lukket ørene sine for min opplevelse av det som hadde skjedd.
Mens jeg sto og «tok imot» og strevde med å holde tårene og hikstene unna, kom mormor. Hun visste ikke hva som foregikk, men var en sensitiv voksen som så oss barna. Mormor satt også blikket i meg:
Det våkne og varme blikket. Hun fanget opp hvor frynsete jeg følte meg, tok hånden min og leide meg inn i huset. Vi gikk opp på soverommet til mormor og morfar og satt oss på sengen.
Jeg husker ikke lenger alt hun sa, men jeg husker følelsen hun ga meg. Mormor trodde på det jeg sa og klemte meg. Hun ga meg et lite innrammet bilde av en engel, som hun hadde fått av moren sin da hun selv var liten.
Mormor sa at jeg aldri måtte tvile på meg selv. Hun viste at hun stolte på meg – og bidro til at jeg lærte å stole på meg selv.
Nære, gode sommerminner
Nesten 40 år har gått, og denne sommeren er det 14 år siden mormoren min døde. Englebildet har jeg fortsatt, og den dag i dag fremkaller det følelsen av kjenne sin egen verdi selv om noen forsøker å trykke deg ned.
Bildet minner meg også om viktigheten av å være en våken voksen:
En som vil, orker og evner å lese barnet og være til stede i øyeblikket. Sommeren ligger foran oss – full av små muligheter til å skape nære og gode øyeblikk – også med utgangspunkt i såre situasjoner.
