kronikk
Foreldre har gått av skaftet. Ungene bør gå mer for lut og kaldt vann
Ungene våre trenger å erfare livet uten at vi foreldre henger rundt dem som smånevrotiske og euforiske festivaldeltakere, skriver kronikkforfatter Margret Hagerup.
Dette er et debattinnlegg som representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først publisert på NRK.no, men er gjengitt med tillatelse.
I mange måneder har jeg hatt Sør Cup avmerket i kalenderen. Fredag til tirsdag. Siden min mann ikke har begynt ferien enda ble det jeg som skulle reise med ungene.
Luftmadrasser ble lånt inn, og vi fikk tak i en ekstra sovepose. Fotballtøy, leggskinn, håndkleder, T-skjorter, bukser, genser, regnjakke. Pakkelisten var lang.
Fire unger, stappfullt bagasjerom og musikken på full guffe. Off to Sørlandet. Jeg hadde vært så heldig å få overnatte på hytta til ei venninne sammen med de to barna som ikke skulle delta på cupen. Ferie for alle. Uten at det kostet skjorta.
Hva holder jeg på med?
Noen timer senere sto jeg på en skole sammen med en hel haug med unger og foreldre. En hel hærskare med foreldre. Noen blåste opp madrasser. Andre lette etter bager. Ungene var klare for festival og fotballglede. Den enes madrass var større enn den andre. Pumpene gikk varme.
Det var der og da det gikk opp for meg. Hva i huleste var det jeg holdt på med? Jeg kjente egen pumpe slå.
Jeg spolte livet tilbake til 90-tallet, til den gang jeg selv dro på håndballtur til Kristiansand. Det var som regel med tog, sammen med trenerne og noen få foreldre. Alene med liggeunderlaget og soveposen. Ansvar for å holde orden i tingene, fylle vannflasken og holde meg til reglementet.
Vi glemte hverdagen den helgen. En smak av frihet. Og ansvar. Kjærligheten og idrettsgleden vibrerte i lufta. Det ble mange korte og intense romanser i løpet av en helg. Utallige kamper i løpet av en helg. Så mange egne lag vi skulle heie frem.
Og sangene vi hørte og minnene vi skapte! På søndagen reiste vi hjem til mor og far og kunne leve lenge på den ene helgen.
Plutselig var jeg tilbake i nåtiden. I en sovesal på en skole anno 2022. Mor til fire. Jeg sjekket Spond og diverse meldingsgrupper. Målet var å få sett flest mulig kamper, og ikke minst lære seg hvor de ulike banene var. Noen av lagene skulle ha én kamp per dag. Søndag, mandag, tirsdag.
Rundt middagsbordet på hytta skulle morgendagen planlegges. Det ene laget hadde hatt første kamp kl. 10 om morgenen, de skulle ha neste dagen etter kl. åtte. Det blir tidlig morgen for dere, kommenterte jeg. Nei da, det er i morgen kveld kl. 20.00!
God dag mann økseskaft. Hva skjedde med logistikk og respekt for andres tid? En turnering som går fra fredags ettermiddag til tirsdags formiddag tærer på både barn, foreldre og lommeboka. Her gir jeg en svart kamel til arrangørene. Som for det meste hadde et flott opplegg for ungene. Det meste gikk på skinner.
Men det må være mulig å arrangere en turnering uten å tenke at ungene skal ha tid til Dyreparken, badeland, strandliv og hva en måtte ønske. Det blir både dyrt og ensformig å leve på turneringsmat i dagevis. Spesielt når kampene spilles så sjelden.
Les også (+): Foreldretabben «alle» gjør: – Det gir ikke mening for barnet
Heia oss foreldre
Heldigvis skinner som regel sola på Sørlandet.
Ungene og vi foreldre koser oss i hjel. Heia Frøyland, heia Frøyland! En enorm glede når guttene lykkes på banen. Skuffelse som legges bak oss når det ikke går veien.
Neste år må vi lage en skikkelig heiagjeng, tenker jeg. Vi kan virkelig gjøre det meste ut av denne turen. Tankerekken avbrytes av at treneren til en av guttene kommer meg i møte og spør meg hvor poden har blitt av. Oppvarmingen har vart i 10 minutter allerede.
Jeg løper perpleks rundt på området for å finne ham. Mister 7-åringen i et tegnetelt på veien. Fant henne heldigvis igjen.
Ah! Festivallivet!
Hva skulle laget gjort uten meg, tenker jeg, der jeg fornøyd har funnet sønnen min. Kampen er i gang. Heia Frøyland, heia Frøyland. Hele nabolaget fra hjembygda er til stede. Det er nesten som å gå i lokalbutikken.
I skrivende stund får jeg telefon fra venninna mi. Verken hennes sønn eller min svarer på mobilen. Oppvarmingen er snart i gang. Jeg ringer rundt. Ingen svar. Melding tikker inn; nå kom de. Krisen avverget.
Heia Frøyland, Heia Frøyland!
Lettere solblåst sitter jeg nå på hytta med to av ungene. I morgen venter siste kamp, før bilen skal pakkes og Rogaland venter. Jeg har vært tankefull denne helgen. Ruget på dette innlegget. Hva vil skje med neste generasjon?
Jeg har lenge vært bekymret for at vi pakker ungene inn i bomull. Smører matpakker for dem, kjører dem rundt og sørger for at dopapiret til dugnaden selges.
Nå har visst galskapen nådd sommercupene også. Vi voksne har offisielt inntatt alle arenaene ungene våre har. Antagelig livredde for at de ikke skal mestre livet. En flat madrass. Vannflasken som ble liggende igjen hjemme. Tanken på at de ikke møter forberedt.
Hvem skal passe på oss når vi havner på gamlehjemmet, spør en venninne jeg treffer mellom kampene. Vi syr puter under armene på ungene, sier hun. Før vi begge haster av gårde på hver vår kamp.
Vi er begge smertelig klar over at vi kjemper en felles kamp. Kampen om foreldreskapet og foreldrerollen. Behovet for å slippe. Samtidig en følelse av å ha kontroll. Ønsket om å være en ansvarlig forelder. Tilstedeværende.
Ungene bør gå mer for lut og kaldt vann.
For unger som aldri har tatt ansvar for eget liv vil få et brutalt møte med voksenlivet. Kanskje kommer det noen som tar ansvar for oss når den tid kommer, trøster jeg meg med.
Men det beste hadde kanskje vært at vi slipper ungene våre fri før den tid. For de trenger å erfare livet. Uten at vi foreldre henger rundt dem som smånevrotiske og euforiske festivaldeltakere.
Vi har hatt vår tid på turneringer. Nå er det ungene sin tur.
Heia oss foreldre! Klarer vi det, mon tro?!
PS: jeg stiller gjerne som ekstra foreldrekontakt og lagleder på neste turnering.
