PERSONLIG TEKST:

Den magiske pysjen

«For de fleste ser det ut som en helt vanlig pysj. Men det de ikke vet, er at akkurat denne pysjen er magisk».

KORT PÅ ARMENE: – Alvin, still deg opp så tar jeg bilde bakfra. – Ok, bare vent litt. *henger seg opp etter vinduskarmen*. – Sånn, nå er jeg klar pappa.
KORT PÅ ARMENE: – Alvin, still deg opp så tar jeg bilde bakfra. – Ok, bare vent litt. *henger seg opp etter vinduskarmen*. – Sånn, nå er jeg klar pappa. Foto: Privat
Først publisert

Min sønn har en favorittpysj.

Den er gråblå, med hvite stjerner på.

For de fleste ser det ut som en helt vanlig pysj.

Men det de ikke vet, er at akkurat denne pysjen er magisk.

Vi kjøpte den nok litt stor i størrelsen for at han skulle ha noe å vokse i.

Men der flerfoldige andre pysjer har måttet ta kvelden for godt, har den magiske pysjen på forbløffende vis overlevd dem alle.

Anders Eid er frontsjef og journalist på Klikk.no og firebarnsfar til barn mellom et halvt og 9 år, bosatt i Drammen. Han skriver også en del om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.
Anders Eid er frontsjef og journalist på Klikk.no og firebarnsfar til barn mellom et halvt og 9 år, bosatt i Drammen. Han skriver også en del om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.

Akkurat denne pysjen blir nemlig aldri for liten.

Fra melketenner til voksentenner.

Fra pottetrening til fotballtrening.

Fra Ludde-bøker til detektivbøker.

Fra trassalder til skolealder.

Fra røde bollekinn til kjekk ung mann ...

Tiden går, stjernepysjen består.

Helt til nå …

For jeg har egentlig allerede sett det.

Men fornektet det.

Annonsørinnhold
Sportskuppene du gjør nå
Sportskuppene du gjør nå

Ikke villet se det.

At ermene så smått har begynt å krype litt oppover.

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...
Pluss ikon
Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie begynte å google, forsto hun det umiddelbart

At avstanden mellom sokkene og buksebenet er blitt faretruende stor.

Jeg ser det nå.

Der han står foran meg på stuegulvet så ser jeg ham for meg akkurat slik han stod for fire, tre, og to år siden.

Med det samme uimotståelige smilet. I den samme magiske pysjen.

Som en avbildning av fem vidunderlige år på toppen av barndommens trygge og lykkelige naivitet.

Det er som om tiden i et øyeblikk stopper opp og blir tøyelig.

Men den gjør ikke det.

Den går. Så altfor fort.

Men når han står foran meg på stuegulvet om noen år, klar for å erobre verden, vil jeg alltid kunne lukke øynene og se ham for meg med den magiske pysjen – og huske på den magiske tiden – da alt var like enkelt og trygt som hvite stjerner på en blågrå bakgrunn.

***

– Pappa? Hva ser du på?

– Nei, sitter nå bare her og tenker litt …

– På hva da?

– Nei, det er ikke godt å si.

– Kan du legge meg i dag?

– Ja, så klart. … Pysjen, den passer enda, eller?

– Ja. Jeg håper den alltid vil passe.

– Jeg også, Alvin. Jeg også.