Marie Lunde
Fem år med døden luskende bak meg har fått meg til å innse noe
Plutselig så skjer det noe i livet ditt som forandrer alt, for alltid, skriver Marie Lunde.
For meg var det en samtale i et nedslitt kontor på Ullevål Sykehus. Jeg gikk inn døren frisk, og kom ut igjen tjue minutter senere med en uhelbredelig kreftdiagnose.
Diagnosen skulle jeg bære i fem år, til jeg var så heldig å få en ytterst sjelden mulighet for å bli kurert gjennom en levertransplantasjon.
Den historien kan jeg fortelle ved en annen anledning. Nå vil jeg dele hva fem år med døden luskende bak meg har gitt av læring, og som jeg håper du kan bli inspirert av.
Veldig mange tror at det handler om takknemlighet, at man lærer seg å sette pris på alt og alle, for alltid. Det er logisk å tenke at man etter å ha stått med det ene benet i grava, blir fylt av en evig glede over livet. Men fullt så enkelt er det ikke, i hvert fall ikke for meg.
Jo, de første månedene etter diagnosen var jeg sikker på at jeg aldri skulle ta noe for gitt igjen. Da kunne varmen fra den første vårsola eller lukten av syriner, bevege meg til tårer. Ett år inn i diagnosen derimot, hadde usikkerheten og traumene gjort meg mer sårbar for stress og motgang. Jeg ble om mulig enda mer irritert av hverdagsmotgang enn før diagnosen. Både kreft OG togstans!
Nei, det er en annen ting som har endret meg, og det har å gjøre med tid og hva jeg bruker den på. For vet du hva man savner mest når man møter en krise i livet? Man savner vanligheten.
Jeg har fortsatt til gode å snakke med en kreftoverlever som har møtt diagnosen med behovet for å reise jorden rundt eller hoppe i fallskjerm.
Da jeg fikk kreft, hadde jeg ikke ambisjoner om at hele familien skulle dra på den perfekte, skjermfrie teltturen i skogen. Jeg ville bare sitte inntil dem i sofaen, og se en film. Jeg ville dra på jobb hver dag og møte kollegene mine, kjenne at jeg hadde en funksjon og kunne bidra med noe. Jeg ville spise brødskive med leverpostei og lese en bok. Bare helt vanlige ting.
Vi er blitt så opptatt av å jakte på opplevelser utenom det vanlige. Den perfekte familiedagen på tur, de store matopplevelsene eller blåturen med venninnene. Tiden imellom høydepunktene behandler vi ofte som underordnet de store hendelsene. Den tiden kaller vi hverdagen, og vi regner den ikke inn i historien om livet. Den dokumenterer vi aldri.
Man skal selvsagt samle på høydepunktene. De husker man lenge, og det er viktig å ha noe å glede seg til. Men vi må passe oss for å ønske vekk de vanlige dagene, å bare la dem gli uoppmerksomt forbi mens vi lengter etter de unike.
Det er i hverdagene vi blir ordentlig kjent med barna våre. Når de sliter med leksene eller får til noe nytt på fotballbanen. Det er fordi du har brukt så mange timer på den jobben, at du klarer å glede deg resultatene av den.
Selv om sola skinner utenfor og jeg bruker hele dagen min innendørs på å vaske klær eller rydde huset, så tenker jeg ikke lenger at det er en dårligere dag enn noen av de andre. Det er en viktig dag, de klærne fortjener en vask. Det må fylles opp med rene klær for kommende utedager. Jeg trenger den rolige dagen til å bearbeide inntrykk.
Så har du de mørke dagene, de du helst vil glemme. Ofte er disse enda viktigere, for det er de du vokser mest på. I over seksten hundre dager hadde jeg uhelbredelig kreft, og det var i disse dagene jeg utviklet meg mest gjennom hele livet mitt. Lærte mest om meg selv. I dag er jeg så glad for dem.
Jeg unner absolutt ingen å få kreft, men jeg håper at du tidsnok i livet ditt lærer deg å verdsette tiden. Både fargerike øyeblikk og skyggefulle stunder.
Men også den tiden som bare er beige.
