DE BLÅ SIDENE
Meldingene fra barnehage og skole ble stadig mer bekymringsfulle. Til slutt fant vi endelig ut hva som var galt
Jeg var sikker på at sønnen vår, Henrik, trengte hjelp, men det skulle gå lang tid før vi skjønte hva som var problemet.
Jeg vil fortelle historien om sønnen min og vårt møte med barnehage og skole, sett fra mitt ståsted som far. Lille Henrik kom til verden en strålende desemberdag for vel åtte år siden. Han var våken og klar for livet fra første stund.
Det første året med permisjon ble fordelt mellom mor og meg som far, og det gikk veldig fint. Søvn ble det imidlertid lite av, da Henrik var en gutt som helst var våken. Det ble mange våkenetter med en urolig baby, og også på dagtid var det bare snakk om korte dupper.
I ettårsalderen begynte han i barnehagen, og alt fungerte greit den første tiden. Vi fikk imidlertid allerede da noen tilbakemeldinger om at Henrik var en svært aktiv gutt som de måtte passe ekstra godt på.
Samtidig fikk vi også stadige bevis på at han var fremmelig og flink for alderen. Hjemme så vi at han krevde sitt, og både vi og besteforeldrene snakket om at han var i overkant aktiv.
Da Henrik var rundt tre år og ble flyttet over til storbarnsavdelingen, begynte ting virkelig å bli utfordrende. Vi fikk stadig tilbakemeldinger om at han hadde vært urolig og at han strevde, særlig i overgangen fra en aktivitet til en annen. De sa også at han kunne slå og gå løs på de andre barna på en uakseptabel måte.
På foreldresamtalen fikk vi høre at Henrik trengte klarere grenser, og at vi foreldre måtte arbeide bedre med dette.
Henrik var en veldig gløgg gutt, sa de, og han visste å manipulere og få det som han ville om grensene ble for slakke. Hjemme hadde vi allerede sett at han behøvde disse klare grensene, men nå prøvde vi å stramme enda mer til.
Les også (+) Alle vet at jeg er i slekt med en "tyskertøs"
Problematisk adferd
De neste to årene eskalerte det med negative tilbakemeldinger fra barnehagen. Vi prøvde så godt vi kunne hjemme, og vi begynte å lese mer om barn og ulike vansker og diagnoser.
Jeg så raskt at Henrik hadde mange tegn på ADHD og tok dette opp med barnehagen. Dette ble imidlertid avvist, da de mente at han var altfor konsentrert i enkelte aktiviteter til at det kunne stemme.
– Henrik er bare en gutt som behøver stødige og konsekvente grensesettere, sa de, og antydet igjen at jeg og Marianne, kona mi, hadde for slakke tøyler hjemme.
– Vi ser at han kan om han vil, fikk vi også høre.
Vi var ikke enige med barnehagen når det gjaldt i hvilke grad han ble styrt av impulsivitet. På hjemmebane så Marianne og jeg at han stadig havnet i konflikter på grunn av manglende impulskontroll, i tillegg til at han hadde et enormt sinne.
I barnehagen mente de at slåsskampene han var initiativtager til, ikke kunne spores tilbake til impulsivitet, men at han handlet planlagt og bevisst. De mente imidlertid at vi ikke skulle bekymre oss for mye, for de så at han kunne så mye og fikk med seg ting, og regnet med at han ville roe seg etter hvert.
Vi ble imidlertid mer og mer bekymret for gutten vår, som vi opplevde fikk mange negative tilbakemeldinger fra voksne og som strevde med å få seg gode venner. Hjemme hadde vi fått på plass et system som fungerte noenlunde, med stram struktur og forutsigbarhet.
Vi så også at Henrik var gløgg og kunne mye, og etter hvert ble vi enige med barnehagen om at det sikkert ikke var noen diagnose som var svaret, men snarere at det handlet om temperament.
Henrik hadde på denne tiden også fått en lillesøster som vokste til, og som han var svært glad i og behandlet fint. Vi så likevel at søsteren hadde et helt annet temperament enn eldstemann.
Ved skolestart var vi forventningsfulle og tenkte at skolen ville bli en fin plass for Henrik, som var blitt beskrevet som veldig smart så mange ganger. Det tok imidlertid ikke mange dagene før klumpen i magen satte seg, da vi fikk vår første bekymringstelefon fra skolen.
Henrik hadde løftet pulten sin midt i en time og sluppet den ned i gulvet. I tillegg hadde han kalt læreren stygge ting. Læreren fortalte at dette var noe som ikke kunne tolereres og sa at han hadde tatt ham med til rektor for å vise ham reglene fra første stund.
Marianne og jeg syntes dette hørtes fryktelig ut på alle måter, både det Henrik hadde gjort og det at han faktisk ble sendt til rektor. Uvant som vi var med skolesystemet, sa vi ingenting annet enn at vi ville ta det opp med ham.
Utover i første klasse fikk vi stadig tilbakemeldinger om at Henrik ikke hørte etter, at han sa stygge ting og at han kom i konflikter. Det var synd at gutten som var så flink skulle ha slik en adferd, sa de.
Vi prøvde alt vi kunne, men opplevde dessverre at det ikke hjalp. Skolen ba oss om å sette foten hardere ned, for dette var en gutt som kunne hvis han ville! Stadig fikk jeg tvilen over meg.
Var det ett eller annet vi ikke visste om som lå bak, som gjorde at alt ble så vanskelig for lillegutten vår? Igjen fikk vi imidlertid beskjed om at dette ikke handlet om annet enn vond vilje og for mye temperament.
– Han får med seg alt og kan være både konsentrert og fokusert i timene når han vil, sa de læreren hans.
Ut på høsten i andre klasse var gutten vår, som egentlig var så utrolig oppfinnsom, glad og aktiv, isteden trist, sint og frustrert mesteparten av tiden. Han ville ikke på skolen, og vi fikk ham ikke til å gjøre lekser.
Les også (+) – Godheten min mor var kjent for, gjaldt mennesker. Punktum. Og alle mennesker unntatt meg
Endelig en diagnose
Utslitt av min sønns adferd, men med en stadig sterkere mistanke om at noe var galt, gikk jeg til fastlegen min og forklarte problemet. Han ordnet det slik at jeg fikk en henvisning til Barne- og ungdomspsykiatrien.
Etter en nøye utredning fant de der ut at Henrik hadde diagnosene ADHD og Tourettes syndrom. Han viste ved forskjellige tester et evnenivå langt over gjennomsnittet, noe som kunne forklare hvorfor alle hadde ment at dette ikke kunne være ADHD. For han var jo så smart og fikk med seg alt!
Henrik strevde like fullt mye med kjernevanskene som knytter seg til ADHD og Tourettes, og hadde etter hvert også utviklet tvangstanker som en konsekvens av de andre vanskene, i et forsøk på å mestre omverdenen.
Endelig fikk vi altså en diagnose, en forklaring på problemene.
Medisinering, kunnskap formidlet til skole og ulike tiltak rettet inn mot de vanskelighetene han har, gjør at Henrik nå fungerer langt bedre. Han får hjelp med det han har behov for, og han får vist det han er god for faglig, med blant annet tilrettelagte oppgaver som ligger på et høyere klassenivå enn der han går.
Han er fortsatt noe impulsiv, han er over gjennomsnittet aktiv og strever en del med tics (ufrivillige rykninger og blunking eller grimaser) og rigiditet som følge av Tourettes-diagnosen. Vi jobber imidlertid veldig godt og samstemt rundt ham nå, og han har selv også en forståelse av både vanskene og de styrkene han har.
Skolen har takket oss for at vi sto på og gjorde det som viste seg å være rett, og han har fått en ny lærer som i langt større grad ser Henrik som en ressurs.
Jeg tenker absolutt ikke at en diagnose alltid skal være svaret, men i noen tilfeller, som i Henriks, er det viktig å finne det ut for å kunne forstå og sette inn riktig hjelp.
Jo da, Henrik kan, men de gangene han ikke får det til, er det slett ikke sikkert at det kun er viljen det står på.
Artikkelen ble opprinnelig publisert på "De blå sidene" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.
Les flere saker: Historier | Erotiske Noveller
