Kommentar
En tur på lekeplassen endret Mettes måte å være mor på - nå gir hun barna sine ett råd
«Jeg har jobbet overtid med å arrangere leketreff, laget minuttprogrammer til barnebursdager og generelt sett slått meg selv i hodet hver dag», skriver Mette Kirstine Goddiksen i denne spalten.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Den ble først publisert på alt.dk, men er gjengitt med tillatelse.
Debatten dreier seg lystig om at vi ikke får nok barn. Det er nettopp på det området jeg klarer å komme unna med det. Jeg har produsert tre.
Jeg er 48 år og kanskje til og med så vidt klarer å gjøre en siste borger før den delen av systemet visner helt bort. Har jeg lyst? Nei.
Medvirkende, men ikke avgjørende, er selvsagt mangel på tid til det fiktive barnet, dyre barnehager og hat fra internett-troll som synes jeg er for gammel til slikt. Og så utsiktene til krig, klimakrise og Vestens nedgang i velstand.
Det viktigste er at jeg virkelig ikke orker mer av skammen som følger med.
Jeg orker ikke å høre flere råd fra mer eller mindre selvutnevnte barneeksperter. For jeg har aldri vært flink til å bare la dem snakke og så ellers stole på mine egne verdier.
Da tvillingjentene mine var små, var det ikke mangel på nattesøvn, dobbel amming, 14 daglige bleieskift eller annen praksis som ga meg følelsen av maktesløshet.
Det var mer omverdenens velmenende råd om at barn blir smartere hvis man spiller klassisk musikk for dem. Sunnere om du moser dine egne økologiske grønnsaker, og får mer selvtillit om de får intens øyekontakt så ofte som mulig – samt mye heftig debatt om samsoving kontra eget rom mm.
Det resulterte i noen ganske morsomme, litt skumle økter der vi hørte på Johann Sebastian Bach mens jeg stirret på dem med øyne store som møllehjul, selv om jeg i det fjerne kunne høre gulrøttene koke over.
Rare blikk
Da de var rundt seks år, fikk jeg et mindre sammenbrudd fordi de ikke gjorde noe på fritiden:
«Andre barn går på piano, ballett eller håndball – mine går bare på is og Disney-moro», hulket jeg til en venn. Og det selv om barna mine faktisk virket ganske fornøyde med å ikke ha en streng timeplan på fritiden.
Da de var omtrent på samme alder, tok jeg mine egne verdier på alvor for en veldig kort stund. Jeg ba dem gå ned til lekeplassen selv, som lå 50 meter unna med trygg rute. Eventuelt kunne de leke med andre barn der nede, langt unna mors skjørt, leke datekalender og kontrollfreak.
Tross alt er det en stor glede å være fri fra voksenkontroll - å gå seg vill i din egen fantasiverden! Kontroll er bra, men tillit gir personlig utvikling!
De kom raskt hjem. De andre barnas voksne hadde sett rart på dem, sa de. Og så var jeg ferdig med å holde på mine 1980-tallsverdier for barns liv. Ferdig med å høre på Sting synge «If You Love Somebody Set Them Free».
Det skal ikke sies at barna mine ble neglisjert og overlatt til sin egen skjebne med sand i øynene eller hudskraper.
Så med det tredje barnet hadde jeg lært leksen min. Jeg har jobbet overtid for å arrangere lekedatoer, lage minuttprogrammer til barnebursdager og generelt banket meg opp på daglig basis at jeg egentlig ikke har lyst til å underholde eller leke hele tiden.
Neste steg blir forhåpentligvis en skikkelig gjeng med barnebarn. I denne forbindelse er mitt eneste råd til døtrene mine: hold øynene borte fra glattbarberte, beigekledde barn av ulike influensere og den evige, fordømmende debatten om hvordan du skal være som forelder. Forbered deg på å gjøre feil, og ikke tro du kan ha kontroll på alt.
