I møtet med barnas følelser reagerer mange foreldre helt feil. Hvorfor er det slik?

I dag skal vi snakke om noe av det aller mest utfordrende med å være foreldre, nemlig å «være med barnet i følelsen». Å være sammen med barnet i følelsen betyr at vi der og da føler (litt) det samme som barnet, kjenner på vår egen empati og uttrykker dette til barnet slik at barnet oppfatter at du forstår dets følelse.

Hovedutfordring

Å speile/anerkjenne barnets følelser og hjelpe det med å regulere/sette ord på disse er i dag regnet for å være noe av det mest sentrale du kan gjøre for å hjelpe barnet i sin utvikling.

Hovedutfordringen for oss foreldre er å ikke bli overstyrt av egne følelser når vi møter følelser i barnet.

Vi vet som regel at barnet trenger trøst når det gråter, beskyttelse når det er redd, eller en rolig voksen når det er sint eller kaotisk.

Likevel ender det ofte med at vi responderer på barnets følelser med en enda sterkere følelse, gjerne en motsatt følelse enn hva barnet har, og på den måten ender med å avvise barnet. Det skal ikke være lett! Men hvorfor er det egentlig slik?

Les også: Har barnet ditt til stadighet raserianfall?

Kopierer våre foreldres følelser

Vår måte å møte barnets følelser på reflekterer i stor grad den måten vi selv er blitt møtt følelsesmessig da vi vokste opp. Hver familie har sin egen emosjonelle kultur, en egen måte å forholde seg til følelser på, som både gjenspeiler samfunnet rundt, men også den familien og dets medlemmers konkrete emosjonelle erfaringer med hverandre.

Hver generasjon overleverer gjennom sin måte å møte følelser på et følelsesmessig «kart» til neste generasjon, en oppskrift på hvordan en skal forholde seg til ulike følelser i den familien.

For noen familier er for eksempel redsel en følelse som skal ignoreres, men for andre kan glede være en følelse som blir tonet ned. Sinne kan i en familie utløse enda mer sinne hos de voksne, men i andre familier kan sinne føre til skam og tilbaketrekning.

Mange opplever at det er de samme følelsene en syntes var vanskelige da en var barn, som er vanskelige også når en er blitt forelder. Når en møter disse følelsene i barnet sitt, skjer det en reaktivering av disse erfaringene, slik at det blir ekstra utfordrende å holde egne følelser under kontroll.

Hvis du for eksempel ble møtt med sinne da du var frustrert som barn, er det stor sjanse for at du får aktivert mye sinne når ditt barn er frustrert nå. Ble du møtt med ignorering da du gråt som barn, vil du føle stress og press mot å komme deg raskest mulig vekk fra situasjonen og ut av følelsen når barnet ditt gråter. Og så videre.

Våre følelser er gjennom ulike erfaringer blitt koblet sammen med stress, slik at disse to trigger samtidig og blokker for vår empati og evne til å være med barnet i følelsen.

Les også: 5 typiske tegn på trassalder hos barn.

Medfødte instinkter

Det er også en del medfødte instinkter – vår biologi, som styrer noe av dette, for eksempel sinne. Når vi møter sterkt sinne eller aggresjon i vårt barn, vil det kunne trigge vårt medfødte forsvarssystem, og gjøre at vi enten fryser til, ønsker å flykte eller går inn i kampmodus og møter barnet med enda mer intenst sinne. Redselsuttrykk eller for eksempel høylytt gråt/skriking vil også kunne trigge vårt forsvarssystem. På grunn av ulike erfaringer i oppveksten kan forsvarssystemet vårt aktiveres lettere hos noen enn hos andre.

Ofte tenker vi at selv om vår følelsesrespons ikke var tilpasset barnet (vi var for eksempel ikke trøstende da barnet gråt), hadde barnet godt av den erfaringen i den situasjonen. Vi vil for eksempel at barnet skal lære seg å bli selvstendig, eller er bekymret for at vi vil forsterke følelsene til barnet dersom vi møter barnet på en emosjonelt tilpasset måte.

Men dette kan godt være følelsene våre som spiller oss et puss. Hvis vi har latt egne følelser overkjøre barnet, føler vi kanskje skyld eller skam, og slike tanker er med på å beskytte oss mot ubehaget ved slike følelser. Dermed ender vi ofte med å si til oss selv at barnet «trengte» eller hadde «godt av» din respons.

Det kan være godt for barnet at du deler dine følelser med barnet, selv om de av og til kan komme ut litt ukontrollert. Samtidig bør ikke dette være hovedregelen i samspillet mellom dere. At du er den voksne, gir deg den fordelen at du har sjanse til å kontrollere dine følelser, og at du nå gjennom å fokusere på barnets følelser skal hjelpe det med å regulere og forstå sine følelser (som det bruker barndommen på).

Tren på å snakke om følelser

Det er et par gode råd på veien. Det første er å begynne å øve deg på å møte barnets følelser når disse er på lav intensitet. Når barnet er litt sur, litt redd, litt sint, litt sjalu, og så videre, det er da du tar kontakt med barnet. «Er det slik at du er litt sint nå?» «Du ser litt redd ut, stemmer det?».

Sjansen for å lykkes med å få følelsesmessig god kontakt med barnet når følelsene er på lav intensitet, er mye større enn når følelsene har eksplodert. Tenk på det å hjelpe ditt barn med å snakke om følelser som trening for dere begge, og prøv å tren litt hver dag. Motiver deg selv med at dette knytter dere tettere sammen, og gjør det lettere for barnet å gå igjennom både tweens- og teensalderen.

Les også: – Mange foreldre har bestemt seg for at de ikke stoler på barnet sitt – og det er utrolig sårt for dem.

Hvis barnet er veldig trøtt og slitent, eller av andre grunner er «fanget» i følelsene sine og ikke klarer å komme ut av sitt følelsesrike (spesielt mellom to–fire år), kan det ha behov for en gradvis avledning ut av følelsene sine. Men heller ikke her trenger du å møte barnet med motsatte følelser (for eksempel å være oppmuntrende og glad når barnet gråter), å anerkjenne de følelsene barnet har, vil gjøre det lettere for deg gradvis å lede barnet inn i andre følelser.

Du kan også, gjerne sammen med en god partner, tenke høyt gjennom hvilke følelser er det i meg og mitt barn jeg ønsker å bli bedre til å takle? Hvilke følelser i barnet er spesielt vanskelige for meg? Hvordan kan jeg holde meg roligere? Telling? Mini-time-out for meg selv? Vann i ansiktet? Dype pust? (min favoritt).

Belønn deg selv når du klarer å holde denne følelsen relativt rolig neste gang, det er tross alt svært vanskelig å endre noe med seg selv. Ha som mål at barnet skal kunne vise alle sine følelser til deg uten at du skal overkjøre det med dine.

Men – regn med at det er mange ganger du ikke vil klare dette. Det er helt normalt, velkommen i klubben!

Barnet trenger ikke at du møter det emosjonelt rett hver gang, men at du som regel klarer det helt greit.

– Ville du likt å bli skjelt ut foran resten av familien?

Jeg ville ikke ha barn og tok et drastisk valg. Så skjedde noe som gjorde forferdelig vondt

Jeg var i slutten av tyveårene og følte at jeg eide verden. Én ting visste jeg; jeg ønsket meg ikke barn.