Det skulle være en idyllisk småbarnsperiode. Men det er én ting som stadig forstyrrer

– Kom igjen, skynd deg! Vi må ut dørene til klokken åtte!

– Nei, jeg kan ikke leke med deg nå, jeg må jobbe, dessverre.

– Nå må du spise kveldsmaten raskt, nå blir du altfor sein i seng!

Slike og lignende scenario kan sikkert de fleste småbarnsforeldre kjenne seg igjen i.

Vi lever i en tid da tidsklemma og påfølgende hverdagsstress er evige momenter som forstyrrer det som skulle ha vært en idyllisk småbarnsperiode, der en skulle nyte tiden og glede seg over barnas oppdagelser.

Isteden er vi tvunget til å følge et mønster der vi alltid skal noe, alltid må videre, der vi kun får sjansen til å slappe av noen ferieuker et par ganger i året. Til og med da sliter vi med å slappe av – hvordan var det vi gjorde det igjen?

Les også: Tiril Sjåstad Christiansens drøm for barna: – Sier de det som voksne, begynner i alle fall jeg å grine

Helt naturlig

Stress inntreffer når mengden arbeid eller oppgaver som vi har (eller ser for oss) overskrider den tiden eller kapasiteten vi har til rådighet. Med andre ord, det er naturlig å kjenne på en del stress i småbarnsperioden.

Stress er en blandet følelse, den består kanskje både av litt nervøsitet, anspenthet, aggresjon, utmattelse, oppgitthet, nummenhet eller til og med litt angst – stresset vil føles forskjellig fra person til person, og vi har også ulike måter å reagere på når vi føler oss stresset.

Noen blir sinte, andre stille, noen kan bli veldig hektiske eller overivrige, noen av oss kan bli brå og raske i alle bevegelser og være veldig knapp i tale, mens for andre kan det gå i sakte film, og en får ikke helt med seg hva som skjer rundt seg.

Det er heller ikke uvanlig å bli passivisert av stress – det er så mye som skal gjøres og som skal skje at en bare får lyst til å sette seg ned å gråte.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Stress er også en veldig fysisk følelse, for eksempel får en raskere puls og kortere pust, og en kan lett få hodepine eller mageproblemer, flere får muskel- og/eller leddsmerter og noen får også rødt utslett.

Smittsomt

Etter ettårsdagen sluttet David å si «mamma» og «pappa». Da Nathalie...

Noe av det som jeg personlig synes er verst med stress, er at jeg ser at det smitter til barna mine.

Når jeg stresser, ser jeg barna blir urolige og hektiske, de også, de får også problemer med å konsentrere seg eller gjennomføre en oppgave (for eksempel spise opp maten).

En annen stor ulempe er at jeg i for stor grad dominerer situasjonen når jeg er stresset – det er mine følelser og mitt stress som er øverst på agendaen, og som alle må føye seg etter.

Hvordan minsten hadde det i barnehagen, eller hva eldstemann skal gjøre i ettermiddag, hvordan deres verden ser ut – det går meg hus forbi når stresset er i førersetet.

Les også: «Jeg er verdens verste forelder, og verdens dårligste ansatt»

Kjenner at pulsen går raskt

Det er også ofte en ikke får med seg at en er stresset, spesielt hvis en opplever så hyppig stress at det blir nærmest som normalen, og det er først når noen kommer utenifra og påpeker det at vi kjenner at pulsen vel egentlig slår litt for raskt.

Stress kan også selvsagt påvirke vår fysiske helse på ulike måter, spesielt kan det ødelegge for den kjært tiltrengte søvnen vi foreldre må ha for å fungere, og det kan gjøre at vi blir lettere syke.

Mange glemmer også å spise når de er stresset, som igjen forverrer stresset.

Men er det noe å hente utav denne følelsen, da? Eller er den bare en fiende av oss foreldre? Er den bare til bry?

Er det samfunnsutviklingen sin skyld av vi har så mye stress nå, eller har det kanskje alltid vært stress både å leve og oppdra nye generasjoner for oss mennesker?

Kan det være følelsen også er til hjelp for oss foreldre? Noe stress kan være skjerpende hvis du skal prestere i en situasjon, for eksempel før en eksamen
eller et jobbintervju.

Men en skal vel ikke prestere på den måten så ofte overfor barna, egentlig?

Les også (+): Begge er i midten av 30-årene. Hvor lenge bør vi vente før vi får barn?

Må gjøres på nytt

Stress kan også gi deg energi til å utføre mange oppgaver på en gang, for eksempel høre lekser, lage middag, mekle i en søskenkrangel og svare en kollega på sms samtidig.

Hvis du er av den typen som blir mer fysisk aktiv av stress, vel å merke.

Problemet er bare at en brenner av mye energi på kort tid på mange halvferdige oppgaver, som ofte må gjøres på nytt etterpå. Det spørs om ikke mye stress først og fremst er et tegn på at vi har skapt oss en for stressende hverdag?

Signal om at du trenger en pause

Det «beste» med stress kan derfor kanskje være å se på det som et signal til oss foreldre om at vi trenger en timeout. Vi trenger å roe ned, sette oss, puste rolig. Vi trenger å tåle at det bare er litt kaos rundt oss uten at vi selv blir med på kaoset.

Stresset er også et signal om at vi må ta mer vare på oss selv. Pleie oss selv, gjøre noe en liker, unne seg selv noe.

Å være forelder er tidvis ganske selvoppofrende og vi tenker ofte at stresset hører med i dette, men det skal ikke være slik hele tiden. Vi har krav på pauser, og vi må prioritere å ta dem.

Et poeng jeg vil understreke avslutningsvis, og som vi ofte glemmer i alt stresset, er at hyppig stress også er et kraftig signal om at vi må spørre mer om hjelp!

Enten det er øvrig familie, barna selv som får nye oppgaver, eller venner som kan bidra, noen må hjelpe deg mer.

Å spørre om hjelp er som regel noe vi gjør for lite av, men ofte er det ikke så mye som skal til for å få hodet over vannet, og de som hjelper blir gjerne glade for å bli spurt.

Det er som regel vanskelig å bli helt kvitt stress. Men hva med å ha det å spørre mer om hjelp som et nyttårsforsett?

Det er kanskje ikke altfor vanskelig å innfri, og når alt kommer til alt, kanskje det som hjelper deg mest med å få ned stressnivået også.

Sønnen min vil ikke gå i barnebursdag fordi en annen i klassen er så slem. Er det greit?

– Små barn bryr seg lite om at barnet det leker med er ulikt seg selv. Men i åtteårsalderen skjer det noe