den lille foreldreskolen
– Små barn bryr seg lite om at barnet det leker med er ulikt seg selv. Men i åtteårsalderen skjer det noe
Når vi voksne skal hjelpe barna med å lage gode, inkluderende miljøer, må vi ha denne forståelse med oss for å lykkes. skriver familieveileder og tilknytningsterapeut Heine Vestvik.
Jeg snakket med en venn av meg som er lærer for litt siden. Han var så fornøyd med noe som nylig hadde skjedd i klassen hans.
En av elevene har nedsatt hørsel og bruker høreapparat. Som er resultat av dette hadde han blitt utstyrt med mikrofon og et nytt lydanlegg i klasserommet.
– Nå hører alle hva jeg sier, kunne han fortelle, – og alle har blitt roligere også!
Les den treffende kommentaren: – Det finnes mange «Emil-er» rundt omkring i Norges langstrakte land. Disse barna trenger en «Alfred» i livet sitt
Fra venner til gjenger
Gjennom tilknytningen lærer barnet å søke andre relasjoner og bruke disse for å opprettholde vennskapsrelasjoner.
Tilknytningen skal lære barnet grunnleggende sosiale ferdigheter som det skal bruke for å fungere sosialt når det vokser opp. Derfor ser vi at for barnet blir det allerede i 2–3 års alderen viktig å være sammen med og leke med jevnaldrende.
Barnet kan nå også begynne å kjenne seg ensomt hvis det føler at det ikke har noen å leke med. Fra 7–8 års alderen begynner barnet å tenke mer på hvordan andre oppfatter det, og det blir viktig å ikke skille seg ut.
Dette blir enda viktigere for barnet inn mot 10- 12 års alderen, og det oppstår ofte små gjenger i og utenfor skolen. I gjengene oppstår det ofte sterkt press om hvordan en skal oppføre seg for å «passe inn».
Les mer fra Heine Vestvik (+): – Ville du vært nervøs første dag på ny jobb? Og ville du likt å bli skjelt ut foran resten av familien?
Sårbar alder
Barnet er grunnleggende åpent og nysgjerrig på alle andre barn når de begynner med å søke vennskap i barnehagealder. Barnet er naturlig god til å tilpasse seg andre, og er lite opptatt av om den det leker med er ulikt det selv, for eksempel at det har en annen pigmentering i huden.
Dette betyr ikke at barnet ikke ser at andre er ulike, men at det i utgangspunktet ikke diskriminerer på bakgrunn av ulikhet.
Kravet om å passe inn, om konformitet, blir først en sterkere sosial mekanisme når barnet blir 8–10 år.
Nå er med andre ord barnet egentlig mer sårbart for å føle seg utenfor, barnet bruker mer krefter på å beholde og være med venner, og det vil være vondt for barnet hvis det ikke lykkes med dette.
Barn kan begynne tidlig med å aktivt stenge andre barn ute fra leken, og vi vet det kan forekomme en tidlig form for mobbing i barnehagen.
Men i denne 8–10-årsalderen kan vi for alvor se at barn kan begynne å stenge ute eller mobbe andre barn, ofte barn som de tilfeldigvis oppfatter som nettopp litt annerledes enn seg selv.
Dette må sees i sammenheng med at barnet nå også er reddere selv for å havne «utenfor», eller bli stående uten venner.
Det er derfor en ofte finner at de barna som er mest aktive med å stenge andre ute, er de som er mest redd for å bli utestengt selv.
Når vi voksne skal hjelpe barna med å lage gode, inkluderende miljøer, må vi ha denne forståelse med oss for å lykkes.
Kjenner du deg igjen i dette?: – Den satans bukken og det helvetes tauet. Alle gymlærere visste at feite unger uten kondis ikke klarte det, men de skulle tvinges så alle fikk ledd godt
Mangfold er en styrke for gruppen
Historien fra læreren som jeg snakket med viser hvordan mangfold i en gruppe kan bli til en styrke for hele gruppen. Fordi det var ikke bare eleven med nedsatt hørsel som hadde en ekstra utfordring hverdagen.
Tre av de andre elevene hadde ADHD-diagnose og trengte hjelp til å konsentrere seg. Flere andre elever hadde falt litt ut i det siste fordi de syntes skolen var blitt «kjedelig».
Læreren opplevde mye støy i klassen, og følte selv han brukte mye tid på å gjenta seg selv og hysje på elevene. Han kunne se at det igjen gjorde at de elevene som i utgangspunktet fulgte med, gradvis mistet interessen.
Egentlig var det mange av elevene i klassen som hadde en ekstra utfordring på en eller annen måte, eller som skilte seg litt ut fra de andre. Det var ikke noe som var «normalt» egentlig i klassen, alle hadde sine utfordringer og sine særegenheter.
I denne klassen bidro mangfoldet i klassen til at det ble en bedre læringssituasjon – at en tok hensyn til den som hadde ekstra behov førte til at alle elevene kom bedre ut.
Les også: Hvordan kan en godt voksen dame høylytt henge ut barnet mitt på bussen?
Hva kan vi foreldre gjøre?
Vi mennesker er alle unike, og vi er også alle litt ulike. Det er derfor viktig at barnet opplever mangfold både i barnehagen og på skolen. Slik står det bedre rustet til å tåle at vi alle er litt ulike og har litt ulike behov når det blir eldre, spesielt i den sårbare tweens-alderen.
Det jobbes veldig godt her i Norge i skoler og barnehager med mangfold og fellesskap.
Vi som er omsorgspersoner kan hjelpe barna våre med å snakke åpent med barna om hvordan vi alle er litt forskjellige, og at vi kan se litt ulike ut, og ha litt ulike behov.
Hvis barnet ser at noen er ulik seg selv, kan vi hjelpe barnet med å snakke om dette, og hjelpe barnet med å ufarliggjøre forskjellene.
Vi er også en viktig rollemodell for barnet, og med aktivt å for eksempel prøve å innlemme alle i leken og å vise respekt for alle, uavhengig av hvem de er, er vi med på å lære barnet å leve med ulikhetene som finnes blant oss.
Vi har også en viktig oppgave med å snakke med barna våre om hvordan de har det sosialt, og sjekke jevnlig med dem om de føler de har venner eller noe å leke med.
Det er også enkelt å spørre om de ser at noen faller utenfor det sosiale, og spørre dem hva de kan gjøre med dette selv.
Foreldre har også en viktig jobb med å samarbeide seg imellom for å sørge for at alle er inkludert.
Slik kan barna få gode erfaringer gjennom barndommen med at mangfold og ulikhet er en naturlig del av det å være en del av et samfunn, og noe som er positiv for gruppen som helhet.
