BARN SOM SLÅR OG KLYPER:
«Datteren min slår og klyper de andre barna»
Hun var blitt innkalt til «krisemøte» i barnehagen – og følte seg som en dårlig mamma. Hva gjør du egentlig når barnet ditt slår andre?
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentens egne meninger.
«Jeg skal på krisemøte i barnehagen i morgen. Datteren min (4) slår og klyper de andre barna. De ansatte sier det har pågått en stund, og jeg forstår ikke hvorfor hun gjør det. Vi har selvsagt nulltoleranse for den type oppførsel hjemme. Men nå føler jeg meg som en dårlig mamma – og jeg gruer meg til møtet. Hva kan jeg si? Har du noen råd?»
Meldingen tikket inn på Messenger en kveld.
Avsenderen er en kjærlig og engasjert tobarnsmor, slik jeg kjenner henne. Men hvem føler seg vel ikke utilstrekkelig som forelder når barnet slår vennene sine?
Les også: 10 tips til god barneoppdragelse.
Trigges du av dårlig oppførsel?
Det er menneskelig å bli skuffet over seg selv. Og over barnet ditt. Men før vi dømmer et barn som slår og klyper, bør vi undre oss over hva det er som egentlig skjer. Ja, barnet slår og klyper! Men hva ligger bak? Det er nemlig ikke bare det det ser ut som: Et barn som oppfører seg dårlig.
Det ligger alltid noe bak. For barn utagerer ikke uten grunn. Barnet i seg selv er ikke vanskelig, men oppfører seg på en måte som oppleves vanskelig. Og ja, det er selvsagt ikke greit å slå. Det vet alle. Også fireåringen selv. Allerede fra toårsalderen forstår barn at det er galt å slå andre.
De fleste voksne synes det er utfordrende og krevende å håndtere situasjoner der barn slår, sparker, klyper, klorer og lugger. Ikke så rart, for det går jo utover noen – og instinktivt beskytter vi det barnet som blir angrepet. Dessuten er det gjerne noe ved den dårlige oppførselen som trigger oss.
Da vi som er småbarnsforeldre i dag, vokste opp, var det stort fokus på at vi skulle oppføre oss. Kanskje fikk du beskjed om å dempe deg? Du catchet kanskje at det gjaldt å passe inn? Og klarte du ikke å tilpasse deg kutymen i klasserommet for eksempel, ble du kanskje definert som et barn med atferdsvansker eller til og med som et «problembarn».
Les også: Har barnet ditt til stadighet raserianfall?
Det gamle barnesynet
Det vi selv opplevde som barn, sitter i ryggmargen vår fortsatt. Derfor er det ikke unaturlig at vi, bevisst eller ubevisst, og i beste mening selvfølgelig, reagerer og handler slik foreldrene våre gjorde. Dessuten er vi jo mange som rådfører oss med dem. Og jeg sier ikke at foreldregenerasjonen vår gir dårlige råd, altså!
Absolutt ikke. De har levd lengre, gjort seg flere erfaringer og er ofte klokere enn oss. Jeg tror likevel at det gamle barnesynet, som Herdis Palsdottir (grunnleggeren av skolen jeg går på) kaller det, fortsatt er det barnesynet flere i foreldregenerasjonen vår sverger til. Det gamle barnesynet representerer en autoritær oppdragerstil. Å være streng er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men den autoritære foreldrestilen går ut på at man vet best selv.
Kjersti Salvesen
Kjersti Salvesen er student ved EQ Institute. Fra før er Kjersti utdannet journalist og kommunikasjonsrådgiver. Hun har lang erfaring med journalistikk og PR og har skrevet to bøker om relasjoner. Kjersti har selv fire barn. EQ-institute: Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir. EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativtbehandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Interessen for og viljen til å forstå hva barnet selv føler og mener, overskygges av at man vet best selv. Autoritære foreldre handler ut fra hva de mener er riktig og godt for barnet. Det i seg selv er jo heller ikke feil.
Selvfølgelig vil du ta valg på vegne av barnet, eller hjelpe barnet til å ta valg selv, på bakgrunn av hva du tror er riktig. Det motsatte ville jo vært litt rart. Det jeg mener, er at vi ikke må glemme å lytte til barnas egne følelser, også. Ikke kjøre over dem fordi vi tror at vi er klokere og alltid vet bedre.
Små barn har store følelser
Alle barn, også de aller minste, har følelser vi ikke kan overse eller undergrave. Jeg erfarer at når du lytter til barnets egne følelser og undrer deg sammen med ham eller henne, eller føler deg fram dersom barnet er veldig lite, ja, først da finner du nøkkelen til å forstå – og dermed muligheten til å finne gode løsninger. Og først da avtar den negative atferden. Det innebærer at vi, overfor barnet, lar være å fokusere på den negative atferden, det vi opplever som «det reelle problemet». I stedet fokuserer vi på følelsene som ligger bak den dårlige oppførselen.
Sannsynligvis er det noen følelser som står i veien for barnet vårt. Tenk deg selv at du er fylt med sterke negative følelser. Det er ikke alltid så lett å oppføre seg greit da, eller? Hvis du har vært fylt med sjalusi i et parforhold, for eksempel, sa du kanskje eller gjorde ting mot partneren din som du ikke er så stolt av nå?
Les også: 5 typiske tegn på trassalder hos barn.
Hva ligger bak?
Du lurer kanskje på hvordan det gikk på «krisemøtet» i barnehagen. Situasjonen ble belyst ut fra mange erfaringer. De ansatte hadde forsøkt å møte barnet på ulike måter, også med forståelse, men fireåringen fortsatte å slå og klype de andre barna i barnehagen. Jenta har en lillebror på ett år – og foreldrene hadde reflektert over om det kunne være sjalusi som lå bak.
Men fireåringen var omsorgsfull overfor lillebror, og foreldrene opplevde aldri at hun slo eller kløp hjemme. En barnehagelærer bestemte seg for at hun ville ta ordentlig tak, hun ville finne ut hva som lå bak slåingen og klypingen. Barnehagelæreren avtalte med de andre på avdelingen at hun skulle være tett på jenta, hver dag. Hun startet med å observerte fireåringen i samspill med de andre barna, sammen med andre voksne – og når hun lekte eller tuslet rundt alene.
Brått og smertefullt
Først da barnehagelæreren begynte å møte jenta utenfor barnehagen om morgenen, så hun det store bildet. Hun så en liten jente som ikke ville at moren og lillebroren skulle dra fra henne. Jenta virket sår.
Hun ville helst ha mamma og lillebror med seg inn i barnehagen, eller i det minste at de skulle få sitte sammen i garderoben og kose en stund før de dro. Men i disse koronatider må jenta si ha det i trappen utenfor. Det opplevdes vanskelig for jenta, som kom til barnehagen etter frokost og nærhet med mamma.
Det å skulle «bryte båndet» i kulden på trappen utenfor gjorde åpenbart vondt. Det var dager hun gråt da moren dro. Det hendte at hun tviholdt i morens jakke. Noen ganger dro moren jakken sin ut av hånden hennes. For på et tidspunkt måtte de jo bryte opp. Jenta fikk trøst og nærhet av den som tok henne imot og bar henne inn i barnehagen.
Ti minutter senere virket hun tilsynelatende glad igjen. Det såre uttrykket var byttet ut med nysgjerrighet og entusiasme. Barnehagelæreren observerte at det ofte kunne gå en time eller to før de sårede følelsene kom til overflaten. Da kunne jenta gå bort til noen; ta fra dem leker, ødelegge noe de hadde laget eller bygget, og det hendte at hun kløp eller slo noen av barna.
Løsningen
Jentas mamma jobber turnus – og har mulighet til å bruke litt mer tid når hun leverer. Moren og barnehagelæreren ble enige om at de ville forsøke å være mer tålmodige på trappen om morgenen. De skulle kle seg godt med tanke på at det kunne ta litt tid før jenta følte seg klar til å gå inn i barnehagen.
De fortalte henne også at mamma kom til å være utenfor en liten stund etter at hun hadde gått inn. Moren skulle trille lillebror i vognen og gå seg en tur utenfor barnehagen. Avtalen var at jenta kunne gi beskjed til barnehagelæreren dersom hun ville gå ut – etter at hun hadde gått inn.
Når hun hadde behov for å gi moren en ekstra klem eller snakke noen ord med henne, for eksempel. Om hun ville vinke eller vise moren en tegning i vinduet før hun gikk sin vei, kunne jenta gjøre det. Det har gått noen uker. Og vet du hva? Jenta har sluttet å slå og klype – og leveringen går lettere. Nå har jenta ro inni seg, og ting har falt på plass.
Barnet vil samarbeide
Det finnes ikke vanskelige barn, kun barn som har det vanskelig, ifølge Herdis Palsdottir.
Utsagnet oppsummerer det nye barnesynet, som går ut på at barn VIL samarbeide med sine omsorgspersoner. Når de likevel ikke samarbeider, så er det en grunn til det. Den voksnes oppgave er å undre seg over hva barnet forsøker å formidle på sin kryptiske måte.
Det nye barnesynet, som Palsdottir snakker mye om, legger med andre ord ansvaret over på den voksne. Du som voksen har ansvar for kvaliteten på relasjonen, enten barnet ditt er sammen med et barn eller en voksen. Det innebærer at det er vi foreldre, barnehagelærere og lærere som har nøklene til å hjelpe de barna som ikke oppfører seg så greit.
