Endelig kjærestetid!

KOMMENTAR:

To små gutter står i gangen med hver sin sekk på ryggen. De skal på overnattingsbesøk hos besteforeldrene sine, mens mamma og pappa skal benytte muligheten til å få litt av denne «kjærestetiden» som alle samlivseksperter anbefaler så varmt.

Lillebror på to år er strålende fornøyd, til tross for at sekken er så tung at han går bakoverlent ned trappen mens han puster og peser.

Storebror på seks er litt mer skeptisk. Han hadde ikke tenkt å dra på overnattingsbesøk akkurat i dag, og dessuten har han veldig lyst til å gå på restaurant, han også. Jeg skjuler en gjesp og forklarer ham at av og til må de voksne ha litt tid alene sammen, og at vi uansett kommer til å være ute til langt over hans leggetid.

Innerst inne vet jeg allerede nå at det siste er en løgn. 

Klar, ferdig, gå!

Vi har bestilt bord til klokka sju. Etter at barna er levert har jeg fem minutter til rådighet før vi må stikke. Skifte klær, eller sette på en vaskemaskin?

Valget er enkelt. Jeg er vel fin nok?

Inn i maskinen med de tissevåte klærne jeg fikk i en pose fra barnehagen, pluss den øverste halvmeteren fra en våre tre fulle skittentøyskurver. Deretter river jeg med meg handlelappen fra kjøkkenbenken, tråkker ned i noen gode, praktiske sko - og løper til bilen.

En liten pause fra barna

Med baken godt plantet i en sofa på restauranten senker skuldrene seg litt. Vi skravler i vei en stund, jeg om jobben min, han om jobben sin. God mat blir servert, og vi spiser en stund i stillhet.

Det er faktisk han som nevner dem først:

- Storebror synes det var greit når vi først kom til mormor og morfar.

- Ja, svarer jeg. - Det går som regel bra når han får tenkt seg litt om.

Jeg vet det så godt. Kjærestetid-regel nummer én: Snakk om noe annet enn barna.

Men akkurat nå kretser våre liv rundt disse to, og samtalen triller av gårde som en snøball ned en bratt bakke. Vi snakker om morsomme ting de har sagt og om hvordan det skal gå når de skal dele rom mens vi pusser opp. Plutselig kommer jeg på en viktig ting: Vi må huske å kjøpe våtservietter på vei hjem, jeg sendte med lillebror den aller siste pakka i sekken. Og før jeg vet ordet av det er jeg langt inne i en svært detaljert bekrivelse av øyeblikket der man står ved stellebordet med lillebrors åpne bæsjebleie foran seg og fisker i øverste skuffen etter våtservietter som viser seg å ikke være der. Vi ler høyt.

Er vi tomme for dopapir?

Når vi går ut fra restauranten, spør han om vi ikke skal ta en titt rundt i byen før vi drar hjem. Han gjesper mens han spør.

Vi stopper opp et øyeblikk mens vi tenker oss om. Jeg er så trøtt, det er jo tross alt fredag. Dessuten har jeg glemt å ta på stillongs – jeg fryser!

Og så må vi jo få handla. I butikken tar vi oss god tid, det er egentlig ganske behagelig å gå på handletur bare oss to. Vaskepulver må vi ha. Trenger vi mer dopapir? Jeg mener vi er nesten tomme, han mener det ligger en del ruller helt innerst i skapet på badet, bak de små håndklærne. Også var det disse våtserviettene da.

Kjærestetiden

I bilen på vei hjem snakker vi om hva som kommer på tv i kveld. Kanskje vi rekker hjem til Nytt på Nytt?

Idet vi kommer inn døra piper vaskemaskinen for å si ifra at den er ferdig. Det brenner fortsatt i ovnen. Innen Nytt på Nytt er ferdig, har vi begge sovnet på sofaen.