Risikolek
– Hvis et barn ikke oppsøker og blir utsatt for noe risiko, vil ikke barnet takle risiko
Det er viktig for barn å vite og kjenne på hvordan de håndterer kropp og bevegelse, for at de skal kunne delta i risikolek.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
«Nå må dere slutte å lekeslåss!»
Slåsskjempene datt ned fra månen:
«Vi slåss ikke! Vi leker!».
Det datt bare ut av meg der de to hadde brytekamp midt i garderoben, i samling, og det med de reneste halv Nelson-grep.
De kastet hverandre rundt i lufta og ned i gulvet.
Ved refleksjon etterpå hadde jeg jo observert at de smilte og at ingen av dem ropte «au!» der de ble kastet i gulvet (som per definisjon ikke var godkjent for den slags type aktivitet.)
Risikolek handler om lek der barn oppsøker risiko. Det ligger i lekesjelen til barn.
Leken kan ha stor fart, stor høyde, inneholde farlige redskaper, være nær farlige elementer som for eksempel bratt terreng og vann, innebære kamp eller dreie seg om å forsvinne.
En omfattende variasjon av lek som gir en rekke muligheter for halsbrekkende stunts. Og boltreleken er en av variantene.
Les også: Jeg kikket innover i T-banen. Det var et grotesk syn
Å svinge seg i ringer
Datteren min var, som de aller fleste barn, glad i klatrestativet i barnehagen.
Særlig delen hvor en «stige» med gule ringer lå på tvers. Slike ringer hvor man kan slenge seg.
Jeg visste at hun hadde trent. Så kom ettermiddagen hvor hun ville vise at hun fikk det til. Fireåringen min klatret opp, fikk riktig sving på kroppen, og satte i gang med å slenge seg fra ring til ring.
Jeg sto der med hjertet i halsen. Det var et mot og en mestringsvilje uten sidestykke. Så klatret hun ned som ingen ting skulle ha skjedd, men gjett om jenta var stolt!
Smilet kunne ha gått rundt. Det var ikke småtteri hun hadde overkommet; lengden på løypa, høyden og det ikke-godkjente klatrestativunderlaget av sand.
Kropp og bevegelse
Barn er kroppslige og opplever verden gjennom kroppen. Det er viktig for barn å vite og kjenne på hvordan de håndterer kropp og bevegelse.
Dette er en forutsetning for at de skal kunne leke risikolek. Hvis et barn ikke oppsøker og blir utsatt for noe risiko, og får prøve ut sine grenser, vil ikke barnet takle risiko. Derfor er dette lek som er en viktig del av det å mestre.
Å våge å prøve seg. Teste egne grenser og se hvor langt man kan strekke det. Det handler om språk og kommunikasjon, å ane noe om konsekvens av handling.
Jeg er dønn ærlig når jeg sier at skader kan oppstå. En aktiv barndom er skrubbsår, blåmerker og kuler.
Jeg observerer daglig aktivitet av arten boltrelek med bl.a. jaging og lekeslåssing. Det er både smil og latter, en blanding av samarbeid og konkurranse, sosial bekreftelse, og tolkning av følelser og sinnsstemninger.
Det fine er at om alt foregår «etter boka», byttes rollene og posisjonene på i f.eks. jagingen slik at den sterke parten ikke bruker sine sterke krefter hele tiden. Da kan leken bli mer likeverdig.
Les også (+): Da jeg sa jeg var gravid, fikk jeg et sjokkerende tilbud fra faren
Uskrevne regler
Boltreleken har på dette viset uskrevne regler for å sikre at den skal være en god aktivitet å være i. Barna må kjenne hverandre godt. Hvis ikke blir det en lite vellykket lek.
Å være trygge på og respektere hverandre, og ta et stopp! og et nei! for hva det er. Man slår og dytter med flat hånd, ikke med knyttet. Det er blikkontakt med høy lyd, ikke vikende og stille.
Dessverre er det slik at barn som ofte blir avvist i annen lek, opplever aggresjon og kan slåss med et sinne i seg.
Barna som ikke forstår reglene for lek kan oppleve følelsen av aggresjon og tar leken som rent alvor. Likeså kan de som har vansker med empati og å ta andres perspektiv ha lett for å ta for hardt i.
Mange er skeptiske til, og slår ned på, boltrelek og lekeslåssing. Dette fører ikke til at den stopper. Snarere tvert imot, at den lekes i det skjulte. Hva som bidrar til at leken blir god for alle deltagere?
Veiledning fra voksne med kompetanse som reduserer risikoen for skader. Barnehageansatte skal inneha slik kompetanse, og foreldre kan i en forlengelse av dette veilede i barnas lek på fritiden når det måtte gå over stokk og stein. Spør gjerne barnehagefolket deres om råd og vink!
Skrekkblandet fryd
Når voksne er «jagerne» og «herjerne», er det på en måte boltrelek det også, men på andre premisser. De voksne må kjenne barna godt og i stor grad regulere egen adferd.
Minimere kraft, styrke og fart, og være svært bevisst mimikken en har. Bare man setter hendene opp som klør og rynker på øyenbrynene, kan man jo skremme vettet av en stakkar.
Hørt om lavamonsteret? Det har tilsynelatende eksistert til nesten alle barnehagetider. Den beste skrekkblandede fryden får man når det er voksne lavamonstre.
Det er forresten ikke bare monstre som er på jakt. Man må passe seg så en ikke står oppi lavaen for da er det kjørt. Barna finner fristeder hvor det er trygt å stå, men ikke for alltid, da. Det handler om strategi, luring og kløkt.
Herjeleken hjemme hvor barn kastes i været og lekeslåss med foreldrene er også boltring. Her har de voksne en gylden inngangsport til å lære bort regler og adferd ved å være rollemodeller. For når barna sier «stopp!» eller «vil ikke!» må man stoppe.
Tillit og grenser
Hvis man ikke stopper er det både grenseoverskridende og tillitsbrytende. Stopper du ikke, kan det virke både truende og skremmende.
Og hvis barnet ditt får herje med deg uten at du sier «stopp!» når leken tydelig går for lang, tror han eller hun at alt er lov, og at man kan pushe og pushe siden det ikke settes grenser.
Det er ikke videre gunstig for relasjonsbygging og vennskap, når man ser fremover.
Når det så har blitt småskader av boltringen, og skrubbsår, blåmerker og Donald-kuler popper frem og opp, er det å være forutseende nok til å sørge for å ha plasterrullen og stripsene beredt, noe kaldt til å legge på, og nok pust til å blåse på.
