Barnets språk
Barn trenger voksne som ikke tar følelsene deres personlig
Jeg tror vi går glipp av mye kjærlighet og mange gode intensjoner når vi ikke tar oss tid til å stoppe opp og undre oss over hva barna prøver å fortelle oss.
Dette er en kommentar, og gir uttrykk for skribentens meninger.
Lillebror har stått opp før de andre. Han har laget frokost.
Fylt fire glass soyamelk til randen, og to til tre desiliter sjokoladepulver er delvis rørt inn i melken og delvis fordelt på kjøkkenbenken og gulvet.
Kjeks er hentet fra skapet. To hele pakker er åpnet og lagt på fat.
Han tenkte at pappa ville ha kaffe, men vet at han ikke får lov til å bruke vannkokeren eller kaffetrakteren.
Dermed ble det varmt vann fra springen og resten av kaffepulveret i boksen. Han trodde pappa ville sette pris på en søtet variant – og fant frem sukker.
Det var ikke så lett å vite hvor mye som er godt, og det var ikke enkelt å helle rett fra posen heller …
Nesten halve posen gikk visst med.
Men lillebror var opptatt av at det skulle være sunt også.
Han har sett mamma lage grønnsakjuice, men tenkte at hun ikke ville at han skulle bruke juicepressen alene.
Han fant tomater, agurk, ingefær, grønnkål og gulrøtter, kuttet det grovt og moste det så godt han kunne oppi en nyvasket gryte som sto på benken.
Les også: En viktig huskeregel til oss foreldre
Han må forstå!
Da måltidet omsider nærmet seg klart, sto foreldrene opp.
De la seg litt for sent lørdagsnatten – og synet som møter dem, et tilsynelatende «salig kaos og fryktelig mye gris», kan nok ha gitt dem en følelse av å ha mislyktes i oppdragelsen.
For et barn på nesten seks år, må forstå at det ikke er greit å forsyne seg med matvarer til hundrevis av kroner uten å spørre!
Dessuten har de snakket om dette med å leke med mat. For ikke å snakke om hvordan det ser ut!
Her er elver av soyamelk og tomater most med makt så det har sprutet opp langs veggene!
Det siste moren gjorde før hun la seg, var å rydde og vaske over benkene.
Gode intensjoner
Det er klart det er menneskelig å bli både irritert, frustrert og sint fra foreldrenes perspektiv.
Jeg tror det skjer nærmest instinktivt om du ikke stopper opp og spør deg selv: Hva er det sønnen min prøver å fortelle meg?
Handler det om at han ikke respekterer grensene mine og at han vil leke og grise med maten? Ikke? Da vil du lettere se at gutten hadde gode intensjoner, at han hadde hjertet med seg i alt han gjorde.
Det er ikke alltid så enkelt å skulle se bak barnets handlinger, å reflektere over hva intensjonene er. Men jo mer vi klarer det, desto nærmere kommer vi barnet.
Og motsatt: Alle de gangene vi trigges – og reagerer negativt på en handling eller en kontekst, uten å undre oss over hva det EGENTLIG handler om, skyver vi barnet bort og skaper avstand mellom oss.
Les også (+): Ernæringsfysiolog har testet næringsinnholdet i snacks til barn: Bare tre får terningkast 5
Se kjærligheten bak!
Når vi evner å se de gode intensjonene bak en handling, kan vi vise barnet at vi blir glade for kjærligheten og omtanken.
Da forteller vi barnet at det er noe, at det betyr noe. På den måten gir vi barnet en god grobunn for vekst.
Etter at vi har gitt barnet trygghet om at vi ser hva som bor i henne og hvor god hun er, kan vi ta «oppdragelsesbiten».
Barn skal lære mangt, og jeg tror enhver forelder innimellom kjenner seg maktesløs.
Da vil jeg at du har i bakhodet at barnet i utgangspunktet vil samarbeide med deg – og når det ikke vil samarbeide, så er det alltid en grunn til det. Forsøk å forstå hva barnet egentlig prøver å fortelle deg.
Familieterapeut Jesper Juul og grunnleggeren av EQ-terapi, Herdis Palsdottir, har lært oss at det ikke finnes vanskelige barn, kun barn som har det vanskelig.
Barn som har det vanskelig er symptombærere og trenger derfor at vi rommer alle følelsene deres. «Barn trenger voksne som ikke tar følelsene deres personlig, men er opptatt av å hjelpe dem til å ta egne følelser på alvor.
På den måten kan vi hjelpe barna sånn at de ikke kobler seg fra seg selv – og mister seg selv, men beholder kontakten med følelsene sine», ifølge Palsdottir.
Les også: Aldersguide for grensesetting 0 til 6 år: Det er spesielt én «foreldrefelle» du bør unngå
Tøff som Pippi Langstrømpe
Nylig besøkte jeg, som foreldrelivsjournalist, en barnehage i Asker. En ansatt fortalte om en episode som tilsynelatende handlet om mobbing.
Et barn gråt og var lei seg fordi noen ropte Pippi etter henne. Jenta likte ikke å bli kalt det og mente at hun ble ertet.
Den voksne kunne valgt å si til det andre barnet at han måtte respektere at ikke jenta ville bli kalt Pippi – og bedt ham om å la være.
Men den ansatte var klokere og mer til stede i øyeblikket enn som så. Hun valgte å spørre gutten hva det handlet om, det at han kalte jenta for Pippi.
Han svarte: «Jeg synes hun er tøff! Like tøff som Pippi Langstrømpe. Hun får til å klatre helt øverst på klatrestativet, og det klarer ikke jeg. Jeg synes Pippi er kuuuuul. Det er KJEMPEkult å være Pippi!»
Da jenta hørte det, kom smilet frem. Den voksne spurte om hun fortsatt følte seg ertet.
Hun svarte: «Nei … Men han hadde så tullete stemme, så jeg trodde at han ertet meg.»
Jeg tror vi er født med gode intensjoner – og så formes vi, livet skjer. Vi er på mange måter prisgitt hvordan vi blir møtt av våre omsorgspersoner.
Blir barn sett og møtt med undring, gir det dem gode forutsetninger for selv å kunne heve blikket og se intensjonene bak en handling.
