FIKK DET TØFT ETTER FØDSEL:
Julie (32) fikk en tøff start på mammalivet
Julie gledet seg til å oppleve «gravidgløden». Men det ble ikke som hun hadde tenkt. Hun gikk opp 40 kilo og følte seg ikke trygg i mammarollen.
– Vi ble begge så glade da vi fant ut at jeg var gravid, og hadde såvidt begynt å snakke om at vi følte oss klare for å stifte familie, forteller Julie Øverland (32).
Hun bor i Bergen sammen med samboeren Christer Johannessen (42) og sønnen Oliver (5,5).
Hun legger ikke skjul på at graviditeten var slitsom.
De første fire månedene var preget av mer eller mindre konstant kvalme. Da kvalmen omsider ga seg, kom bekkenløsningen med smerter, og Julie ble snart 80% sykmeldt.
– Brått gikk jeg fra å være daglig leder på en restaurant med ansvar for 60 ansatte, hvor dagene var preget av fart og spenning, til plutselig å befinne meg i en hverdag med bare meg selv og alle «vondtene» mine.
– Jeg tok meg selv i å vente på den berømte «gravidgløden» som «alle» snakker om, men var egentlig mest svett. I løpet av kort tid gikk jeg opp hele 40 kilo, og kjente ikke meg selv igjen i speilet i det hele tatt, sier Julie.
14 dager på overtid
Hele to uker etter termin kom lille Oliver endelig til verden. Mammaen beskriver fødselen som lang og tøff. Den lille sønnen hadde det overhodet ikke travelt med å komme ut.
– Underveis følte jeg at jeg helt mistet kontrollen på kroppen min, og ikke hadde noen oversikt over situasjonen. Da jeg endelig fikk ham på brystet, la jeg merke til hvor fin, liten og varm han var, og med så mørkt hår.
– Jeg var så lettet over at han var frisk, men så sliten at jeg nesten ikke kan huske de første timene. Jeg kjente nok på redselen for alt det nye, og et overveldende ansvar.
Julie forsøkte å amme litt, men fikk det ikke til. Mammaen ble sydd, og det bar opp på barsel.
– Jeg følte meg som en forvirret nybakt mamma med en forvirret nyfødt baby som fortsatt ikke helt forsto konseptet «pupp».
– Og siden vi lå på et fellesrom, ble pappaen etterhvert sendt hjem. Jeg følte omsorg for sønnen min, men var fortsatt så sliten, og klarte ikke helt å forholde meg til at ansvaret nå var mitt.
Neste natt fikk den lille familien på tre tildelt et familierom, og det kjentes godt at pappaen kunne få være deltakende og til stede.
Likevel følte Julie seg på ingen måte trygg i mammarollen. Fortsatt kom det litt melk, men slettes ikke nok, og den lille babyen var både sulten og sint.
– Jeg var så sliten og fortvilet. Jeg husker enda lukten av teppet som Oliver brukte, og den fortvilende følelsen av å ikke få til det som skulle være min jobb som mamma, forteller Julie.
Panikkanfallet
Vel hjemme slet Julie fortsatt med ammingen, og måtte snart ty til morsmelkerstatning. Et par dager etter hjemkomst dro de nybakte foreldrene tilbake til sykehuset for en sjekk.
I møte med jordmor fortalte mammaen ærlig om smertene og utfordringene med ammingen, men møtte ingen forståelse.
– For min del gjorde den erfaringen alt enda mye verre, og samme natten fikk jeg et voldsomt panikkanfall. Jeg fikk ikke puste, og trodde jeg skulle dø.
I tiden som fulgte kastet Julie opp hver eneste dag. Når hun ikke lå i sengen, hang hun over toalettskålen. Kvalmen var konstant, og enda verre enn den hun kjente på under svangerskapet.
– Jeg fungerte ikke som mamma. Fortsatt forsøkte jeg desperat å pumpe, mens tårene trillet nedover kinnene. Det var så smertefullt.
– Selv om det kom minimalt med melk, nektet jeg å gi opp. Husker at jeg tenkte: Hvilken mamma er det som ikke er i stand til å amme barnet sitt?
Julie beskriver vonde tanker, at hun aldri i sitt liv har vært så langt nede som da og tenkte at livet var ødelagt og aldri ville bli som før igjen.
Hun snakket ikke med noen om hvordan hun egentlig hadde det. Christer så hva som skjedde med henne, men visste ikke helt hvordan han kunne hjelpe.
– Han måtte ta seg av Oliver, siden jeg ikke var i stand til det. Da han etter to uker måtte tilbake på jobb, hadde jeg panikk for å være alene hjemme med babyen, sier mammaen.
– Jeg ringte til min bestemor i Gudbrandsdalen, og dagen etter fløy hun over fjellet til Bergen for å hjelpe meg. I ettertid ser jeg at det bidro til å redde meg der og da, legger hun til.
– Snakk om det!
En dag hadde familien barselbesøk, men på grunn av kvalmen og den generelt dårlige formen, gikk Julie for å legge seg.
Mens Christer skiftet bleie på den lille på badet, måtte hun igjen kaste opp. I det hun bøyde seg fremover kjente hun noe som rant nedover beina.
– Det var blod. Masse blod, og jeg ble livredd. Christer fikk meg inn i dusjen, og ropte til besøket at de måtte dra hjem. Snart var vi på vei til sykehuset hvor det ble tatt masse prøver, men ikke funnet noe galt.
Konklusjonen var at det var en kroppslig reaksjon på hvordan jeg hadde det psykisk, forteller Julie, og utdyper:
– Etter en lang samtale med helsepersonell på sykehuset, ble jeg henvist til helsestasjonen dagen etter hvor jeg fikk snakke med psykolog. Hun sørget for at et kriseteam fra DPS skulle komme hjem til meg en gang i uken.
Julie fikk vite at hun var rammet av fødselsdepresjon. Av kriseteamet fikk hun hjelp til å sortere de tunge tankene hun gikk rundt med. Bestemorens tilstedeværelse gjorde at hun fikk sove og fikk i seg nok mat.
– Christer møtte meg med stor forståelse og omsorg, og sammen tok vi valget om å slutte med ammingen. Det var ikke verdt å forsøke mer, og jeg fikk hjelp til å forstå at flaskebabyer har det helt fint, sier Julie.
– Det viktigste er at babyen er mett og god, og har en mamma som fungerer, legger hun til.
Julie tror mange nybakte mødre med tegn til fødselsdepresjon lenge kan gå under radaren før de får hjelp. Selv mener hun at hun var «heldig» som hadde det så fysisk vondt, og at det var utløsende årsak til at hun ba om hjelp.
Til andre mødre har hun en klar oppfordring:
– Ikke vær redd for å be om hjelp! Snakk om det til noen du er trygg på. Og vit at det kommer til å gå over. Du kan fortsatt få verdens fineste bånd med barnet ditt.
– Om jeg måtte, hadde jeg gjort alt dette igjen: All kvalmen og alle smertene var verdt alt det fine ved å være mamma. Jeg lover.
Les også (+): Brannfakkel fra jordmor: – Denne gruppen takler best å bli mor
Symptomer på fødselsdepresjon
Jan Ivar Røssberg er professor og overlege ved Universitetet i Oslo. Han forklarer at det vi kaller fødselsdepresjon innebærer både det å få en depresjon under graviditeten og etter fødselen.
– Veldig mange kvinner kan jo få en del emosjonelle svingninger i svangerskapet, noe man antar blant annet skyldes hormoner. Vi har alle hørt om barseltårer, og at noen er mer lettrørte og gråter mer i svangerskapet eller etter fødsel.
– Det betyr imidlertid ikke nødvendigvis at de har en depresjon: Mens barseltårer bare vil vare i noen dager, så er en fødselsdepresjon mer langvarig, sier Røssberg.
Man regner med at rundt 10% rammes under svangerskapet, og at depresjonen da også ofte vil vedvare etter fødselen. Omtrent 10-15% av nybakte mødre opplever å få en depresjon først etter å ha født.
En fødselsdepresjon er ikke ulik andre depresjoner, men det å ha ansvar for en nyfødt baby, kan gjøre det mer utfordrende å lide av en depresjon.
– Det er viktig å huske på at en fødsel kan føre til mange forandringer i livet, og en stor omveltning blant annet med lite søvn, sier overlegen.
Symptomene ved fødselsdepresjon er mange, men de fleste vil kjenne på en nedstemthet eller tristhet. De vil ha mindre energi, og ikke lenger oppleve glede ved å gjøre ting som før ga dem glede.
– Videre kan de slite med å konsentrere seg, ha endret matlyst og søvnmønster, samt en lavere selvfølelse.
– Sannsynligvis vil de også ha et mer negativt syn på fremtiden, kjenne på en følelse av håpløshet og ha en negativ vurdering av seg selv. Angsten og irritabiliteten kan være til stede, og ofte sitter tårene løst, sier han.
Lite å si for barnets utvikling
Å kjenne på disse vonde følelsene, når omgivelsene rundt forventer at man skal føle glede for å ha tatt i mot en ny verdensborger, gjør det ekstra belastende, i følge overlegen.
Det er en forventning om at du skal være lykkelig, men kanskje kjenner du deg bare mislykket, redd, stresset, som en dårlig mamma og at det oppleves vanskelig å ta vare på den lille.
– Det er så viktig å formidle at slike følelser er vanlig når man har blitt mor. Hvordan en depresjon vil kunne påvirke barnet senere i livet, er veldig usikkert. Tendensen i forskningen nå er at det har lite å si for barnets utvikling.
– Det er viktig også å vite at du skal være masse sammen med barnet ditt også etter du har kommet over depresjonen. Det meste kan endres på: Alt er ikke bare avhengig av den første tiden, påpeker Røssberg.
Han anbefaler å søke hjelp når det går ut over den vanlige funksjonen, og du føler deg nedstemt over tid.
– Snakk med helsesøster, fastlegen eller annet helsepersonell du er i kontakt med, og de vil kunne hjelpe deg med å skille ut hva som er normale reaksjoner og hva som trenger videre oppfølging.
– Etter fødsel følges mor og barn ofte ganske tett opp av helsevesenet. Derfor er det så viktig at spørsmål om mors psykiske helse etter fødselen tas opp på disse kontrollene. Om du lurer på om du kan ha en fødselsdepresjon, så heller ikke nøl med å ta opp temaet selv, råder Røssberg, og kommer med en klar oppfordring til nybakte mødre:
– Prøv å opprettholde ditt sosiale nettverk etter fødsel, og fortsett med å treffe venner i sosiale sammenhenger. Snakk med nære personer som du stoler på, spis sunt og få nok søvn så langt det lar seg gjøre, og forsøk å legge til rette for å ha en eller annen form for fysisk aktivitet.
