ti barn til sammen
Jørgen og Ann Katrin har bidratt med 10 barn til bygda: – Lager 264 kalenderpakker hvert år
I Lierne kommune bor søskenparet Jørgen og Ann Katrin Bergli like ved siden hverandre. Til sammen har de ti barn.
Vanligvis er det stille og rolig i Kvelia. Husene hviler inntil skogen, med utsikt til fjell og vann.
Men helt stille er det ikke, for på toppen av en bakke i Berglia høres barnelatter og hvining.
Kvelia, det lille tettstedet med 125 innbyggere, er mest kjent for teaterstykket «Pe-Torsa».
Der har kjendiser, som André Villa, Alexander Rybak, Elsa Lystad, Harald Heide-Steen jr., DDE, Kristen Gislefoss, Snåsamannen og Paul Ottar Haga, dukket opp som overraskelser for publikum.
Én helg hver sommer er det trafikkaos i Kvelia, og 5–7000 tilskuere får oppleve hva libyggen har å by på.
De store hjelper de små
I fjøset i Berglia står en stor trampoline. De største guttene hjelper de minste med å komme seg opp. Det er åtte søsken og søskenbarn som leker.
Mamma Ann Katrin og svigerinnen Karen-Anna har hver sin baby i bæresele på magen.
– Æ kan hjælp dæ! sier Johannes (10) og løfter opp søsteren Anna Kristine (2) opp trappen med stor bravur.
Ikke lenge etter spør Johannes om de får bade. Forventningsfullt ser han på de voksne og jubler når ungene får lov til å hoppe opp i den rykende stampen på den snødekte plenen. De store hjelper de små med armringer og drikke.
– Æ skal ta sklia, æ! sier Astrid (5) plutselig, før hun hopper med nakne ben på den kalde snøen og løper bort til klatrestativet.
Ungene er vante med å leke fritt, til å finne på leker selv og til å aktivisere hverandre. Det blir litt sånn når de er ti i tallet.
Les også: Da Håkon (31) ble pappa, tok han et nådeløst oppgjør med seg selv. Nå har han gått ned 56 kilo
Hjemlengsel til bygda
Søskenparet Ann Katrin og Jørgen har alltid hatt en sterk tilknytning til hjembygda i Trøndelag.
Der hadde de en trygg oppvekst, med foreldrene og en lillebror som i dag bor på Stjørdal med sin familie. Etter noen år med studier og jobb ville både Ann Katrin og Jørgen flytte tilbake.
– Jeg har alltid tenkt at jeg ville tilbake hit. Det er noe med samholdet her som jeg ikke har opplevd andre steder, sier Ann Katrin.
Jørgen er gift med Karen-Anna. Hun er oppvokst på en gård i nabokommunen Grong.
Karen-Anna minnes hvordan livet tok en ny vending den 22. mars 2013. Det var dagen da de flyttet de til Kvelia.
– Bare dager før flyttingen hadde jeg min aller siste vakt som sykepleier i Trondheim. Etter det har jeg vært bonde, og jeg har vært hjemme med mine fem barn. Og jeg har virkelig kost meg!
Tok over «heimgården»
Beslutningen om å flytte kom ikke spontant. Karen-Anna og Jørgen hadde lenge diskutert og planlagt å ta over «heimgården» til Jørgen.
Fem år etter at Karen-Anna og Jørgen flyttet til Kvelia, kom søsteren til Jørgen etter.
– Jørgen hadde investert betydelige mengder tid og krefter i å bygge et kårhus til mamma og pappa, forteller Ann Katrin.
Kårhuset ble bygd for at Ann Katrin og familien skulle ha et stort hus å flytte til. Det sto ferdig i 2018.
Da kunne Ann Katrin og kona Anette kjøpe og flytte inn i hovedhuset. Der hadde Ann Katrin sine røtter og egne barndomsminner.
Da de flyttet, var datteren deres, Astrid, nyfødt, og de hadde to gutter på da henholdsvis tre og seks år med på flyttelasset fra Fredrikstad til Kvelia.
– Da hadde vi bodd i Anettes hjemby i seks år, forteller Ann Katrin og smiler mot kona.
Les også: (+) 13 år gammel fant Lilli et ukeblad på toget. Det ble starten på et helt spesielt vennskap
264 kalenderpakker
Bare noen få meter unna søskenparet bor moren deres, Carina Bergli. Hun blir for det meste bare kalt «Gommo».
– Det kan bli ganske hektisk for «Gommo» innimellom, men hun stiller alltid opp, sier Ann Katrin.
Enten det er ved å passe på de små eller å svinge seg rundt som sjåfør og hente på ulike aktiviteter når familiens egen logistikk ikke strekker til, er hun der til avlastning og glede.
– Gommo er en klippe og trygghet i familien, alltid klar til å hjelpe til der det trengs. Hun ser ikke mørkt på noe og lager hvert år 264 (24 x 11) adventskalenderpakker til alle barnebarna sine. Hun har visstnok også et tett samarbeid med påskeharen, slik at alle barnebarn får hvert sitt påskeegg, forteller Karen-Anna lattermildt.
Store gleder i de små ting
Ann Katrin fremhever barnas evne til å finne glede i alt det som omgivelsene tilbyr.
– Her har de en kjempelang akebakke like utenfor huset, de har skogen og fjellene. Ungene lærer å sette pris på naturen, friheten og fantasien. Én fordel med en så stor familie er at det alltid er noen å leke med. De er med på mange av de samme aktivitetene, som fotball, volleyball og ski.
– Ann Katrin er fotballtrener og leder i fotballgruppa, og hun gjør en helt uvurderlig god jobb. Hun er generelt veldig flink til å ordne aktiviteter for barna i kommunen. Veldig mye av hennes fritid går med til det, sier Karen-Anna om svigerinnen.
Ann Katrin husker ikke sist det var så mange barn i Kvelia.
– Vi bidrar jo ganske bra til bygdas barnetall. I dette området er det langt mellom husene, noen ganger opp til fire kilometer, men likevel har hvert barn i Kvelia lekekamerater på sin egen alder nå. Dette er en stor endring fra tidligere. Da ble det bare født omtrent ett barn i året her.
Det er viktig for foreldrene at barna ikke får ulemper på grunn av at de er mange søsken.
– De skal ikke måtte oppleve å gå glipp av ting eller at vi ikke ser dem, sier Ann Katrin.
Les også: Esther kunne hatt late dager som pensjonist. I stedet tok hun et spenstig livsvalg
Byttet på å føde barna
Anette setter seg i sofaen i utestua med vesle Per Aron. For litt over et halvt år siden lå han på innsiden og lyttet til mammas hjerteslag.
Mødrene har byttet på å bære frem barna sine.
– Jeg tok stafettpinnen først og fødte de tre første barna våre. Da var jeg ferdig. Jeg sa til Anette at dersom vil skal ha flere barn, fikk hun ta litt ansvar og føde de neste, sier Ann Katrin og ler.
Anette humrer, men blir fort alvorlig igjen.
– Jeg kjente på en redsel for å bære frem og føde et barn og tenkte at jeg på ingen måte hadde lyst til å gjøre det. Men etter hvert kjente jeg på følelsen av at jeg kanskje ville angre hvis jeg ikke ga det et forsøk. Ville jeg sitte om ti år og tenke at nå var det for sent? Ønsket om et barn til, kombinert med at det nå var jeg som var det eneste alternativ, gjorde at jeg bestemte meg for å gi det et forsøk, forteller Anette.
En dag kom Anette og fortalte at hun var klar.
– Etter den første kjørte jeg på og tok like gjerne en til like etterpå.
Anette ler og sammenligner det med kaffe:
– Noen bruker lang tid på å lære seg å like kaffe, mens jeg brukte lang tid på å skjønne at jeg skulle klare å føde.
