PREMATUR Fødsel
Plutselig ble legen veldig stille. Da Vilde fikk et valg, skjønte hun at det var alvorlig
Vilde følte at noe ikke stemte helt under graviditeten. Etter en undersøkelse på lokalsykehuset skjedde ting i rask rekkefølge.
– Bortsett fra litt kvalme og noe magesmerter, var de første ukene av svangerskapet veldig bra. Fra uke 13 fikk jeg en del bekkenplager, og det ble raskt verre, så jeg hadde mye smerter i bekken og hofter de neste ukene, i tillegg til bekkenløsning, forteller Vilde Othelia Krag Follerås (25).
Sammen med samboeren Eirik Birkeland Skriubakken (25) og sønnen Sverre (11 måneder) bor hun i Lyngdal.
– Siden dette var min første graviditet, hadde jeg aldri kjent på det som nå skjedde med kroppen. Jeg hadde en del kynnere og sammentrekninger, men ingen som gjorde vondt. I ettertid ser jeg likevel at det kanskje var noen tegn på at ikke alt var som det skulle.
En desemberdag i uke 25 kjente Vilde seg litt forkjølet og syk. I et par dager hadde hun hatt en følelse av at hun lakk fostervann, og bestemte seg for å ringe føden for å være på den sikre siden.
På sykehuset ble det tatt en test for å se etter spor av fostervann, og lettelsen var stor da denne var negativ.
– Vi ble fortalt at det nok ikke var noe galt, og at vi mest sannsynlig snart kunne reise hjem igjen. Da jeg beskrev hvordan de siste dagene hadde vært, ønsket jordmor at legen skulle ta en utvendig ultralyd. Den viste seg å være perfekt.
– Så var det klart for innvendig ultralyd, og jeg så hvordan han med ett ble veldig stille. Der og da forsto jeg at noe var galt. Jeg hadde en åpning på tre centimeter, og bulende vannblære, sier Vilde.
Skjønte alvoret
Det var ingen tvil om at situasjonen var akutt, og fra det øyeblikket gikk alt veldig raskt.
Siden de befant seg på et lite lokalsykehus i Flekkefjord, uten noen form for nyfødt intensivavdeling, hastet det å få henne av gårde.
– Jeg fikk beskjed om at jeg ikke måtte gjøre noen brå bevegelser, men ligge så rolig jeg kunne. Det ble lagt inn to venefloner, og jeg fikk lungemodningssprøyte. Jeg kan faktisk ikke huske at jeg kjente på noen frykt, og jeg forsto nok ikke helt hva som skulle skje, sier Vilde åpenhjertig.
Først da overlegen spurte om hun ønsket å komme til Stavanger universitetssykehus eller Rikshospitalet, skjønte hun at det virkelig måtte være alvorlig.
– Jeg ble satt i gang med rie hemmende drypp, og befant meg snart i ambulansen på vei mot Stavanger. Eirik måtte kjøre etter, legger hun til.
Les også: Dette er Norges eldste navn
1040 gram
På Lucia dagen 13. desember, tre dager etter ankomst til sykehuset, begynte sammentrekningene igjen få timer etter Vilde ikke lenger fikk riehemmende drypp.
Denne gangen fikk hun beskjed om at de ikke ville gjøre noe videre forsøk på å stoppe fødselen.
– Riene ble bare sterkere og sterkere, og utpå kvelden ble jeg trillet inn på en fødestue og fikk bruke lystgass. Timer senere fikk jeg bekreftet full åpning, men fremdeles hadde ikke vannet gått. Den lille gutten vår hadde ikke mye hjelp av tyngdekraften for å komme ned i bekkenet.
– Legene ønsket ikke å ta vannet eller fremskynde fødselen, siden hver eneste time inne i magen ville telle positivt for babyen vår, forteller mammaen.
Så, etter en 53 timer lang aktiv fødsel, kom Sverre til verden i uke 26+5. 1040 gram og 36 centimeter lang.
– Jeg var overveldet etter fødselen, og følte et sterkt behov for å følge sønnen vår opp til nyfødt intensiv, selv om det også opplevdes utrolig skummelt. Han var så liten og skjør. Nesten som en fugleunge. Han var omgitt av masse maskiner og ledninger, forteller pappaen.
– Jeg var så redd for å ta på ham, men en sykepleier førte hånden min bort til den lille kroppen. Vi kunne holde varsomt på ham, men ikke stryke, siden den tynne huden ville gjøre det vondt, legger han til.
RS-virus
Vilde, som hadde vært syk da hun ble innlagt, fikk påvist RS-virus. Hun fikk ikke se Sverre de første dagene på grunn av frykten for smitte.
Det var som å befinne seg i en berg- og dalbane av masse følelser.
– Det kjentes nesten uvirkelig at jeg nettopp hadde født et barn. Jeg melket for hånd det jeg klarte for å få ut noe av den viktige råmelken, og samlet det på sprøyter. Eirik sprang opp og ned mellom barsel og nyfødtintensiv, for å levere melk og se til gutten vår.
Fra intensivavdelingen ringte han Vilde på Facetime, slik at hun kunne få noen glimt av Sverre, og hvordan det så ut rundt ham.
Så, etter to lange dager, fikk mammaen endelig møte ham. Han var så liten der han lå, men samtidig stor for alderen.
– Allerede hadde han kommet over fra respirator til CPAP - som er et apparat som blåser luft gjennom en slange med en trykkregulator.
– Det var et godt tegn. Det var fantastisk å få holde ham på brystet.
– Selv om legene og sykepleierne fortalte oss at vi hadde fått en sterk, liten gutt, forberedte de oss på at den neste tiden ville inneholde både opp- og nedturer, og ofte to skritt frem og tre tilbake, forteller Vilde.
Les også (+): – Jeg har fått høre at barnet mitt styrer meg for mye. Bør jeg sette tydelige grenser?
Verden raste sammen
Da den første ultralyden av hodet viste grad 3-blødning på venstre side, var det som om verden raste sammen, og foreldrene så for seg det aller verste.
Mye kunne tyde på at Sverre ikke var så stabil som først antatt, men ingen kunne enda si noe om hvilke konsekvenser blødningen ville kunne få.
– Vi googlet og googlet etter solskinnshistorier, og på en Facebook-gruppe leste vi innlegg fra foreldre som hadde opplevd det samme, sier pappaen.
Lettelsen var enorm da en ny ultralyd to dager senere viste at det ikke var en pågående blødning, men trolig en som hadde oppstått under fødsel.
– Den hadde ikke økt i omfang, og virket å være under kontroll. Vi ble fortalt at han ikke trengte noen operasjon foreløpig, men at de skulle følge nøye med på om den ble drenert av seg selv - noe den heldigvis gjorde, forteller pappaen.
I tillegg til jevnlige kontroller av hjernen, ble det gjennomført øyekontroller, ultralyd av hjertet, røntgen og tatt utallige blodprøver.
– For meg var det viktig å være så mye som mulig til stede under alle disse undersøkelsene, slik at Sverre skulle kjenne at jeg var der. Det kjentes unaturlig ikke å skulle holde på den lille kroppen alle de gangene han måtte stikkes, sier Vilde.
Rundt to uker etter fødsel begynte effekten av lungemodningen å avta, og foreldrene så hvordan den lille kroppen slet mer og mer med pusten.
Ofte kunne han få metningsfall og pulsfall - som tydet på at han brukte mye energi på å puste.
– Sverre måtte over på en annen type pustehjelp i en ukes tid, før han igjen var tilbake på CPAP. Selv om det derfra gikk gradvis bedre og bedre, tok det lang tid. Usikkerheten var tøff å forholde seg til, og da vi kom opp på avdelingen om morgenene, var vi alltid spente på om han hadde hatt mange pustestopp i løpet av natten, forteller Eirik.
– Tankene og alle spørsmålene surret konstant rundt i hodet vårt, men vi opplevde heldigvis å bli veldig godt ivaretatt av både sykepleiere og leger, som svarte så godt de kunne på alt det vi lurte på, legger han til.
Foreldrene fikk god opplæring i stell og hvordan ta vare på babyen. De ville etter hvert gjøre så mye som mulig selv, for å være best mulig forberedt til den dagen tiden for hjemreise ville komme.
– Som sykepleier fikk jeg fort teken på det medisinske utstyret, siden det allerede lå litt i hendene mine. Eirik ble raskt flink på både bleieskift og å løfte inn og ut av kuvøsen. Vi var et veldig godt team sammen, sier Vilde med et smil.
Les også: Da to grønnkledde leger kom inn i rommet, forsto Elise at noe var galt
14 lange uker
Etter en intens måned på sykehuset i Stavanger, ble den lille familien på tre overført til sykehuset i Kristiansand, hvor nye rutiner og møter med ukjente sykepleiere og leger ventet.
– Det var litt slitsomt å måtte forholde seg til så mange nye mennesker. Nå var det plutselig ingen andre enn oss som kjente Sverre, og visste hvordan han likte å ha det.
– Vi var likevel ikke i samme krisesituasjon som vi hadde vært de første ukene, og ventet bare på at Sverre skulle vokse seg større og sterkere, sier Vilde.
Fra uke 34 ble sonden for næring tatt bort, og Sverre fikk begynne å spise fra flaske. Det ga positivt utslag på vektoppgangen. Ofte kunne han likevel sette melk i halsen, få panikk og slutte å puste.
– Det var mange skremmende episoder, og vi begge var i en periode redde for å mate ham om vi var inne på familierommet alene. Denne skrekken satt lenge igjen i oss, og opplevdes som et traume, forteller pappaen åpenhjertig.
Selv om oppholdet var tøft, og de befant seg i en krisesituasjon, var de to hele tiden flinke til å løfte hverandre opp og faktisk skape noen gode minner underveis.
– Vi sitter igjen med masse lærdom, og knyttet et bånd som ikke kan beskrives. Av sykepleierne ble vi oppfordret til å komme oss ut en liten tur hver dag, og det skulle vise seg å være veldig viktig. Det kunne være alt fra en gåtur, kjøretur, en tur på butikken eller spise lunsj ute.
– Ikke minst var vi flinke til å feire alle små og store milepæler: Som vektoppgang, økt matmengde spist av flasken, en bæsjebleie eller at Sverre fikk prøve highflow for første gang. Vi fokuserte alltid på det positive, og det var det som holdt motet vårt oppe, sier Vilde.
Befriende og skummelt
Hun beskriver det som både befriende og skummelt å få komme hjem etter 14 lange uker på sykehuset.
Fra å være vant til sykepleiere rundt hvert hjørne, metningsmåler, leger i nærheten og oksygen i veggen, var de nå plutselig overlatt helt til seg selv.
– Den første tiden hadde vi et par tilfeller med pustestopp da Sverre satt melken i halsen og måtte stimuleres for å komme i gang igjen med pustingen. Slike opplevelser setter spor. Etter hvert som han ble større, klarte han å håndtere det på egen hånd, og det gjorde at vi med ett følte oss mye tryggere, sier Eirik.
– Vektøkningen var god, han trivdes, sov godt og viste en god utvikling. Vi klarte virkelig å nyte den nye hverdagen hjemme, legger Vilde til.
Ukene med pustehjelp og oksygen førte til at Sverre fikk diagnosen BPD, bronkopulmonal dysplasi - noe som gjør ham ekstra utsatt for infeksjoner og krever at foreldrene passer litt ekstra på.
I hjertet har han et hull mellom forkamrene som ikke har lukket seg enda, men forrige kontroll viste stor bedring, og først på nyåret vil det bli avgjort om man trenger å gjøre noe med det.
Bronkopulmonal dysplasi er en lungesykdom som skyldes manglende utvikling eller skade på lungene hos for tidlig fødte barn (premature barn). Sykdommen krever tilførsel av oksygen eller pustehjelp med respirator eller lignende utstyr.
Tilstanden bedres vanligvis i løpet av to til fire måneder etter at diagnosen er stilt, i takt med at barnet vokser.
Kilde: Store medisinke leksikon
– Om bare få uker fyller gutten vår ett år, og det skal feires! Foreløpig er det ingenting som tyder på senskader, og Sverre imponerer oss stadig. Han er selvstendig og nysgjerrig, elsker å observere det som skjer rundt ham, stortrives i vannet, er glad i både sang og musikk, og har stort sett alltid et smil på lur, sier Vilde stolt.
– Fra i år vil prematurdagen definitivt bety noe for oss, og det kommer til å varme hjertet mitt å se bygninger stråle i lilla.
Fakta om prematuritet/for tidlig fødsel:
Prematur betyr «førmoden». Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Hvis fødselen skjer før uke 37 er over, er det for tidlig fødsel.
Premature barn fødes i dag med fødselsvekt ned mot 500-1000 gram, og det er vanlig å forsøke å redde dem helt ned til uke 23-24.
Hvert år fødes ca. 4000 barn prematurt i Norge, de fleste av disse mellom uke 32 og 36. I Europa ligger tallet på om lag 500.000 årlig.
I Norge vil mer enn 50 prosent av barn født etter 25-27 uker overleve. Årlig fødes det her hjemme ca. 215 barn med vekt på under 1000 gram, noe som regnes som ekstremt lavt fødselsvekt.
Verdens prematurdag blir markert hvert år den 17. november. Lilla er symbolfargen for premature, og denne dagen lyses bygninger over hele verden opp i lilla.
Kilder: prematurforeningen.no, nhi.no og helsenorge.no
