SVANGERSKAPSPLAGEr:
Marte (36) ble rammet av ubehagelig tilstand under svangerskapet
Da ingenting hjalp mot kløen, gikk det etterhvert utover psyken. Med lite nattesøvn forsvant energien. Fremdeles vet ikke Marte hvorfor akkurat hun ble rammet.
– Da jeg gikk gravid i 2011 med mitt første barn, opplevde jeg plutselig at det begynte å klø veldig på kroppen min.
– Det startet på magen, men spredte seg i løpet av kort tid til andre steder. Etterhvert klødde det overalt, helt fra halsen og ned til føttene, forteller Marte Tuva Sollid (36).
Hun bor på Ulefoss i Nome kommune med samboer, og de to sønnene Lukas (11) og Filip (10) som hun har fra et tidligere forhold.
Atopisk eksem og intens kløe
Tobarnsmammaen beskriver en helt intens kløe, som gjorde det umulig å ikke klø.
Ganske raskt etter at kløen kom, var hele kroppen dekket av små, åpne sår.
Helt fra hun var baby har Marte vært plaget av atopisk eksem, og er derfor vant til å ha mange sår på kroppen. Men det hun opplevde nå var noe helt annet.
– Det var så ekstremt, og jeg så rett og slett ikke ut! Jeg var så lykkelig over å være gravid igjen etter å ha gjennomgått to spontanaborter, og i starten av graviditeten så alt ut til å gå fint.
– Jeg var selvsagt forberedt på normale plager som kvalme, oppkast og blodtrykksfall - men da den enorme kløen kom og ikke ville gi seg, gikk det veldig utover psyken min, sier Marte ærlig.
Les også: Elveblest hos barn er ikke alvorlig, men årsaken bør finnes
PUPPP
Siden hun hadde opplevd å miste et barn i magen to ganger, ble Marte godt fulgt opp av en dyktig lege.
Derfra ble hun henvist videre til en hudlege, som kikket nøye på sårene, googlet og undersøkte i legebøkene sine.
Etter nøye vurdering, kom han frem til at dette måtte være det som kalles PUPPP - pruritiske urtikarielle papler og plakk i svangerskapet.
Ifølge Norsk Helseinformatikk er det utbrudd av elveblestlignende flak og prikker. Som oftest oppstår det i løpet av tredje trimester.
Utbrudd av elveblestliknende flak og prikker (papler) med eller uten røde hudområder, kan være såkalt "pruritiske urtikarielle papler og plakk i svangerskapet (PUPPP)".
Utslettet opptrer først på magen, ofte samtidig med strekkmerker, og av og til er også armer og bein rammet.
PUPPP oppstår oftest i tredje trimester. Kløen kan behandles med allergitabletter og kortisontabletter. Utslettet går vanligvis tilbake en til to uker etter fødselen, og er den vanligste hudsykdommen som oppstår i forbindelse med svangerskap.
PUPPP er den vanligste av de svangerskapsspesifikke dermatosene med en anslått forekomst på cirka 1/200 gravide, hyppigst hos førstegangs gravide. Årsaken er ukjent.
– Han hadde ingen kjennskap til denne diagnosen fra tidligere. Han mente at kroppen min grunnet plagene med atopisk eksem, hadde dannet sin egen variant av sykdommen.
– Legen tok bilder av alle sårene som hadde oppstått på kroppen min, og jeg fikk en salve som forhåpentlig skulle lindre kløen.
Den neste tiden forsøkte Marte flere ulike salver og allergimedisiner, men ingenting av dette hadde noen som helst effekt.
Om hun skulle på butikken eller på besøk til venner og familie, dekket hun seg helt til for å skjule kroppen. Sårene som ikke lot seg skjule ved hjelp av klær, ble dekket til med sminke.
– Jeg følte meg rett og slett utrolig utilpass blant andre når jeg så ut som jeg gjorde, sier Marte.
Påvirket av kløen
36-åringen legger ikke skjul på at det føltes som om svangerskapet varte i en hel evighet, og at hun følte seg veldig alene.
Ingen hadde noe som kunne hjelpe henne, og frustrasjonen var stor. All kløen gikk i stor grad utover nattesøvnen, og Marte kjente seg ofte uopplagt, sliten og uten energi til å gjøre det hun ønsket.
– Noen netter klarte jeg kanskje å sove noen minutter om min daværende samboer klødde og strøk meg på ryggen. Ellers var det umulig å finne roen. Ofte lå jeg nattestid flere timer i boblekaret. Der klarte jeg å slappe av litt, og det varme vannet kjentes godt mot kroppen, men det hjalp ikke mot plagene mine.
– Andre ganger kom noen venninner eller søskenbarnet mitt innom for å stryke og klø meg litt på ryggen, og jeg husker enda takknemligheten jeg kjente på da, sier Marte.
Igangsettelse
På sykehuset ble det avgjort at hun kunne settes i gang før termin.
Alt tydet på at det sto bra til med den lille gutten i magen, og at han vokste som han skulle.
Sykehuslegen hadde hørt at kvinner som hadde slitt med PUPPP i svangerskapet, som oftes ble kvitt kløen 1-2 uker etter fødsel.
– Jeg ble så glad og enormt lettet da jeg fikk innvilget igangsetting. En februardag kom Lukas til verden i uke 36 - fullstendig frisk, med en vekt på 2615 gram og helt nydelig. Jeg var så lykkelig og takknemlig i det øyeblikket!
– Fødselen hadde gått så fint, og nå ventet jeg bare på at kløen skulle forsvinne. Jeg hadde i flere måneder følt meg som en «pannekake full av prikker», og ville bare bli meg selv igjen.
Lettelsen var enorm da kløen ble borte etter bare en uke.
– Fremdeles så jeg jo ikke ut med alle disse sårene på kroppen min, men der og da betydde det ingenting, sier Marte.
Les også (+): Jeg kaster bort livet på tunge tanker og tviler på meg selv. Hva skal jeg gjøre?
To tette barn
Ønsket om to tette barn var sterkt, så da eldstemann var knapt et år gammel, ble Marte gravid på nytt.
Også denne gangen ble hun tett fulgt opp helt fra starten av, og det ga en god trygghet. Snart skulle det imidlertid vise seg at kløen kom tilbake, og denne gangen bare åtte uker ut i svangerskapet.
– I tredje måned kunne hudlegen raskt konstatere at jeg var rammet av PUPPP nok en gang, dog min egen variant av diagnosen. Igjen fulgte flere måneder med en helt intens kløe, og nesten ingen søvn.
Nå hadde hun også ansvar for en blid og aktiv 1-åring, som selvsagt krevde sitt av mammaen sin.
– På sykehuset fikk jeg beskjed om at jeg ville få innvilget igangsettelse tidligere om jeg ønsket. Vissheten om dette gjorde det litt enklere for meg å takle situasjonen.
– Heldigvis stilte min svigermor opp med barnepass, og all hjelpen jeg fikk fra henne i den tøffe tiden, var helt uvurderlig.
Marte beskriver hvordan timene, dagene og månedene for det meste gikk med til å holde ut, klø, bade i boblebadet på nettene, besøk hos jordmor og timer til oppfølging hos legen.
Fremdeles var det ingen kremer eller annen behandling som hadde noe effekt på kløen.
Marte kjente på stor frustrasjon over at ingenting hjalp, og ikke minst å erfare at det var så mangelfull kunnskap om PUPPP blant helsepersonell, siden diagnosen foreløpig var så lite forsket på.
– Jeg gledet meg så mye til fødselen, og har alltid vært utrolig fascinert av det å føde. Da Filip kom i uke 36, også frisk og rask med sine 2666 gram, var jeg utrolig lettet og lykkelig.
– Nå så jeg frem til at kløen snart skulle forsvinne, og jeg innså at jeg var sterkt preget av å ha gått i gjennom dette i to svangerskap, sier Marte.
Les også: Christine (35) har en klar oppfordring til andre gravide: – Ikke gjør som jeg gjorde
Kvinnehelse
Hun savnet bedre og tettere oppfølging.
Hun kunne ønske at leger og jordmødre hun var i kontakt med i løpet av den tiden, selv hadde rådet henne til å få noen samtaler med en psykolog for å få litt råd og lufte alle tankene, spørsmålene og erfaringene hun satt inne med.
– Heldigvis var jeg sterk nok til selv å ta tak i det, siden jeg forsto at jeg ikke ville klare dette på egen hånd, og trengte litt profesjonell hjelp. Det krever likevel mye å ta det skrittet, og er nok ikke alle nybakte mødre som klarer det, sier tobarnsmoren.
Det er derfor så viktig at man blir fanget opp av helsevesenet på et tidlig tidspunkt, mener hun.
– Plager i svangerskapet kan lett gå utover den psykiske helsen. Da er det så avgjørende å føle seg sett og få den nødvendige hjelpen, uten å måtte oppsøke og be om dette selv.
– Ikke minst har jeg et sterkt håp om at det vil bli mer forsket på kvinnehelse og plager i svangerskapet, og at kunnskapen gjøres lett tilgjengelig for helsepersonell som jobber tett på den gravide.
Marte fikk aldri vite hva som gjorde at akkurat hun ble rammet av PUPPP, ut over at eksemet hennes var en medvirkende faktor.
– Jeg unner ingen gravide å måtte oppleve de symptomene og plagene jeg hadde i begge svangerskapene mine, og føler virkelig med dem som gjør det. Mitt beste råd er å oppsøke hjelp så tidlig som mulig, for kanskje å kunne få noe som lindrer plagene.
– Til tross for svært tøffe måneder, klarte jeg likevel å komme meg igjennom, og hadde fokus på å se på det som var fint. Og jeg sitter jo igjen med den aller største og fineste gevinsten jeg kunne få: To herlige gutter som jeg aldri i livet ville ha vært for uten, avslutter Marte med et smil.
