PREMATURE TVILLINGER
– Den andre tvillingen er enda mindre. Og hvit. Så altfor hvit.
Det skulle være en rutinekontroll i uke 31. Få timer senere var tvillingene til Solveig og Pål André ute, så altfor, altfor tidlig.
– Jeg er veldig intuitiv av meg, og visste allerede før jeg sto med positiv graviditetstest i hånden at jeg var gravid. Også at jeg ventet tvillinger. Da jeg på tidlig ultralyd fikk beskjed om at det bare fantes en fostersekk og et foster, så visste jeg de tok feil, sier Solveig Huset Nereng (35).
På sykehuset fikk hun kort tid etter bekreftet at hun hadde rett, det er tvilinger.
Følelsen av at noe er galt
Solveig legger ikke skjul på at både hun og ektemannen Pål Andre (38) i starten kjente på en skrekkblandet fryd da de skulle få to barn på en gang, en gutt og en jente.
Det tok likevel ikke lange tiden før sjokket gikk over i glede, og storebror Emil Leander (8) frydet seg over å skulle få to småsøsken.
– Svangerskapet gikk helt knirkefritt frem til uke 11. Da fikk jeg plutselig blødninger. Lettelsen var enorm da det viste seg ikke å være spontanabort som jordmor fryktet, men blødningene vedvarte gjennom hele svangerskapet.
Mens Linneah var veldig aktiv i magen, vokste som hun skulle og stadig ga mammaen tegn på at hun trivdes, var William av den rolige typen: Sjelden ga han fra seg bevegelser og spark, og det gjorde selvsagt Solveig bekymret.
– Jeg var inne til hyppige kontroller, men det ble aldri påvist noe galt. Jeg måtte bare prøve å endre tankesettet mitt og legge fra meg redselen og usikkerheten. Det er noe jeg normalt klarer å gjøre, men denne gangen klarte jeg ikke å slå fra meg følelsen av at noe var veldig galt, forteller Solveig.
Les også: (+) Femlingene ble kalt mirakelbabyer, men livet deres skulle bli svært tragisk
En bror for lite
I uke 31 er Solveig på rutinekontroll. For første gang i løpet av svangerskapet er hun ikke bekymret for William.
– Denne dagen var han så aktiv i magen. Han ga meg et etterlengtet håp om at alt kanskje likevel var bra, sier hun stille.
Under ultralyden blir jordmor plutselig stille. William er så mye mindre enn tvillingsøsteren, og det finnes knapt noen blodgjennomstrømming i navlesnoren.
Solveig registrerer at rommet med ett fylles av leger og gynekologer. Alt oppleves kaotisk.
– Ingen kunne svare på spørsmålene vi hadde. Snart befant jeg meg i en ambulanse med blålys og sirener på vei til sykehuset i nabokommunen. Babyene måtte ut samme dagen. Jeg var i sjokk og livredd.
Les også: Troy og Tora blir født altfor tidlig
– Han er hvit. Så altfor hvit.
Alt skjedde så fort. Solveig fikk ringt mammaen sin med beskjed om at hun måtte ta seg av storebror resten av dagen. Pål Andre ble sendt i forveien slik at han skulle være klar for operasjonsstuen da Solveig ankom sykehuset.
Etter det er alt som i en tåke, og hun husker ikke mer før hun befinner seg på operasjonsbordet. En lege klyper henne på brystkassen, spør om hun kjenner noe. Så er plutselig babyene ute.
– Jeg hører at Linneah prøver å skrike. Legene går raskt forbi meg med den minste babyen jeg noensinne har sett. Rett etter blir William tatt ut i hel fostersekk. Han er enda mindre. Og hvit. Så altfor hvit.
Foreldrene er fremdeles i sjokk. Av leger og sykepleiere ved nyfødtintensiv får de vite at de neste 48 timene er de aller mest kritiske.
Mens Linneah klarer seg bra, har fin farge og får i seg næring, blir William bare verre og verre. Fire dager gammel blir han fløyet av gårde til Rikshospitalet.
Pappa følger med, mens mamma blir værende igjen for å ta seg av datteren.
– Samme natt ringer overlegen. William er så mye sykere enn først antatt. I all hast klarte jeg å få tak i en taxi som kunne kjøre meg den lange veien fra Lillehammer til Oslo. Jeg husker at jeg kysset Linneah varsomt på kinnet, hvisket med rolig stemme at jeg lovet å komme tilbake snart. Inni meg var jeg knust. Og livredd.
Les også: Edvind (1) ble gitt to prosent sjanse til å overleve
Den bittelille kroppen orker ikke mer
De neste ukene er som i en berg-og -dalbane: I det ene øyeblikket befinner foreldrene seg i det dypeste mørke, i det neste øyner de et håp om at William skal klare seg og at alt vil komme til å gå bra.
Da sønnen er 15 dager gammel, får Solveig holde ham i armene sine for aller første gang. Det føles ubeskrivelig. Hun vet så altfor godt at hun trolig bare har ham på lånt tid.
– Komplikasjonene ble stadig flere, og den lille kroppen hans måtte tåle både leversvikt, nyresvikt, væskeansamlinger og blødninger. 35 dager gamle møtes tvillingene utenfor mammas mage for aller første gang, og det sterke båndet er der fra første stund: Når William gjesper, gjør Linneah det samme. Da han fikk en pinne med sukkervann i munnen, begynte også hun å smatte, forteller Solveig rørt.
Senere samme kveld orker ikke den lille kroppen til William mer. Han har kjempet så lenge. I samråd med legene bestemmer foreldrene at behandlingen skal avsluttes.
William dør rolig i mammas armer, med pappaen tett inntil. Idet øyeblikket han trekker pusten for siste gang, blir Linneah urolig.
– Igjen kom det utrolig sterke båndet mellom dem til syne.
Les også: Legene trodde ikke bitte lille Emilie kom til å overleve
Bunnløs sorg og uendelig glede
Solveig forteller åpenhjertig om den tøffe tiden som fulgte. Om følelsen av å kjenne på lykken og den ekstremt sterke kjærligheten for Linneah, og på samme tid den altoppslukende sorgen over å ha mistet William.
– På mange måter gikk vi inn i en overlevelsesmodus. Linneah trengte oss 24 timer i døgnet, og hjemme hadde vi også storebror som skulle ivaretas på best mulige måte, og forklares hvorfor vi kom hjem med en baby og ikke to. I tillegg var vi lenge livredde for å miste også Linneah, selv om det var helt ubegrunnet.
For Linneah er frisk og som 5-åringer flest. Glad, aktiv og alltid med en morsom kommentar på lur. Om det vil dukke opp noen utfordringer i forhold til prematuriteten, velger foreldrene å ikke bekymre seg for, men ta det som eventuelt måtte komme.
– Også hun har en form for savn, og snakker mye om William. Vi har vært åpne om hva som skjedde. Jeg pleier å si at hun smiler for to, for det er jeg overbevist om at hun gjør.
Gir råd og støtte
– Vi i Prematurforeningen ønsker å være et støtteapparat for premature og deres foreldre, en møteplass hvor vi kan formidle kontakt mellom foreldre, og ivareta denne gruppens interesser. Vi har egen hjemmeside og en side på Facebook og Instagram. I tillegg gir vi ut medlemsblad fire ganger i året og arrangerer prematurrtreff og fagkvelder for våre medlemmer og andre, forteller styreleder Ingrid Engdal.
De mange lokallagene rundt i landet arrangerer egne treff som er en møteplass både for nybakte- og godt erfarne prematurforeldre der barna kan møtes for å leke, og foreldrene har mulighet til å utveksle bekymringer og erfaringer.
- Prematur betyr «førmoden». Et svangerskap varer vanligvis mellom 37 og 42 uker. Hvis fødselen skjer før uke 37 er over, er det en for tidlig fødsel.
- Premature barn fødes i dag med fødselsvekt ned mot 500-1000 gram, og det er vanlig å forsøke å redde dem helt ned til uke 23-24.
- Hvert år fødes ca. 4000 barn prematurt i Norge, de fleste av disse mellom uke 32 og 36. I Europa ligger tallet på om lag 500.000 årlig.
- I Norge vil mer enn 50 prosent av barn født etter 25-27 uker, overleve.
- Årlig fødes det her hjemme 215 barn med vekt på under 1000 gram, noe som regnes som ekstremt lav fødselsvekt.
Kilder: Prematurforeningen, nhi.no og helsenorge.no
– Vi i Prematurforeningen er så heldige å ha et ekspertpanel, som hjelper både oss - og medlemmene med å svare på spørsmål. Vi ser at det er mange som lurer på dette med utsatt skolestart, og hvordan man best mulig kan forberede barna på overgangen fra barnehage til skole. Om barn som har ligget lenge på pustestøtte kan ha svakere og dårligere lunger enn terminfødte, og om de kan ha noen skjulte underliggende sykdommer som dukker opp etterhvert som barna blir eldre, forteller Engdal.
– Usikkerhet og redsel for hvor stor sannsynlighet det er for ny prematur fødsel i neste svangerskap, er tema som ofte dukker opp. Det samme gjelder spørsmål rundt overstimulering, følsomhet, kveldsuro og ernæring, legger hun til.
Prematurforeningen ønsker å være mer synlig på nyfødtintensiv som støttespillere for de familiene som er inneliggende der.
Men det er klart at disse familiene kan være i forskjellige faser i sitt forløp, og av og til er de midt i en krise.
– Da er det viktig at den som skal støtte klarer å håndtere andres kriser. Så her trenger vi mer veiledning før vi kan starte dette arbeidet. Pandemien har satt en stopper for dette arbeidet, men vi håper å få det til etter hvert, sier Engdal.
- Verdens prematurdag er en av årets viktigste dager til å øke bevisstheten rundt utfordringer og byrder knyttet til prematur fødsel, både lokalt og globalt. Merkedagen ble opprettet i 2008 av den europeiske interesseorganisasjonen EFCNI, og deres samarbeidspartnere blant Europas foreldredrevne prematurforeninger.
- Feiringen bygger på dugnad, markeres i over 100 land verden over, og alle er hjertelig velkomne til å delta. Felles symboler for verdens prematurdag er lilla belysning, og klessnora med ett par ørsmå babysokker blant de ni vanlige. Den lilla fargen står for de premature barnas følsomhet. Ønsker du å være med på feiringen av verdens prematurdag kan du for eksempel kle deg i noe lilla, tenne lilla lys, og del gjerne bilder i sosiale medier for å spre budskapet.
ilde: Ingrid Engdal, styreleder i Prematurforeningen
Denne saken ble første gang publisert 17/11 2020, og sist oppdatert 17/11 2020.
