DRAMATISK FØDSELSHISTORIE:
Melissa (31): – Det siste jeg husker er lavmælt babygråt, og at et helt team forsvant ut av rommet med babyen
Etter en svært dramatisk fødsel, skulle det gå 27 lange timer før den nybakte mammaen fikk se sønnen sin igjen.
– Vi gledet oss enormt til å bli foreldre for første gang, og fant det ut da jeg var fire uker på vei. Vi hadde alltid ønsket oss barn sammen, så selv om sønnen vår ikke var helt planlagt, kom det som en hjertens overraskelse, sier Melissa Marie Akaslan.
Sammen med Miran på 11 måneder bor hun i Kristiansund, mens ektemannen Sait Faik (30) er bosatt i Tyrkia - hvor paret tidligere bodde sammen.
– Jeg var hele veien innstilt på vaginal fødsel, og har høy toleranse for smerter. Derfor var jeg aldri nervøs, men tenkte at kroppen min ville håndtere det som kom.
I svangerskapsuke 34 var Melissa på sin første svangerskapskontroll i Norge. Siden hun manglet termin, kalkulerte fødselslegen seg frem til termin basert på siste menstruasjon.
Da det var sent i svangerskapet, og hun i tillegg lider av sinustakykardi - en rask hjerteaksjon utløst ved hurtige impulser fra sinusknuten, fikk hun beskjed om at det ikke var ønskelig at hun skulle gå overtid, men settes i gang mellom uke 39 og 40.
– På ultralyden kunne de fortelle meg at Miran hadde et avvik på -10 prosent når det kom til vekt.
– På bakgrunn av dette, ble det vurdert at jeg skulle følges opp og ha hyppigere kontroller enn hva jeg ville ha fått ved et normalt svangerskap, forteller Melissa.
I tillegg ble hun fortalt at det ble vurdert forløsning om babyens vekt fortsatt var på -10 prosent eller lavere ved neste kontroll.
– Det opplevdes som en skuffelse. Jeg hadde jo fortsatt håpet på en så naturlig fødsel som mulig. Men dette plasserte seg helt bakerst i hodet da engstelsen på at babyen vår kanskje ikke utviklet seg som han burde, tok overhånd.
– Selv om CTG-en samme dag viste en helt normal hjerterytme og full aktivitet i magen.
Les også: Dette heter flest nordmenn
Morkakeløsning og hastekeisersnitt
Da termindato kom, var Melissa inne på kontroll. Nå var beskjeden at hun ikke skulle igangsettes med mindre fødselen ikke startet av seg selv før uke 42.
– Jeg ble jo skuffet, siden jeg hadde pakket fødebagen og forberedt meg på at vi straks skulle få møte sønnen vår for første gang. I stedet ble jeg sendt hjem, høygravid og utslitt, og med en lang reisevei.
Grytidlig på morgenen 20. november fikk Melissa full vannavgang. Det var ingen som helst tvil: Alle klærne nedentil var gjennomvåte.
Mens adrenalinet pumpet, og hele kroppen skalv som et aspeløv gikk hun på toalettet, og tenkte «Nå skjer det!»
– Opprømt tittet jeg ned i truseinnlegget, men noe føltes feil. Skulle fargen være slik? Den var en blanding mellom lysegul og rosa. Jeg trodde fostervann skulle være blankt.
– Jeg ringte til føden, og jordmor jeg fikk snakke med, mente det hørtes normalt ut ut i fra min beskrivelse.
– Jeg er rolig av natur, og stolte på det jeg ble fortalt. Jeg klarte likevel ikke sove videre, så bestemte meg for å ta en dusj, pakke fødebagen og vaske soverom og bad, slik at alt skulle være fint til hjemkomst etter fødsel.
Ettersom tiden gikk, fikk hun bare mer og mer rier, og slet med å finne ut når de startet og når de var ferdige.
Det var som en kronisk murring, og Melissa følte sterkt på seg at noe ikke stemte. Rett før klokken 8 på morgenen, bestemte hun seg for å ringe føden på nytt.
– Jeg beskrev riene, de ville ha meg inn og ambulanse ble rekvirert på grunn av avstanden. Det trykket bak i korsryggen, og var vondt å puste. Det var mangel på ambulanser, og klokken var passert 09.00 da den endelig kom, sier Melissa.
Les også (+): Er det greit å si nei til sønnen min når han spør om å leke? Noen ganger ønsker jeg tid for meg selv
Misfarget fostervann
Fremme på fødeavdelingen ville jordmor ta en titt på truseinnlegget, og møtte bekymringen om misfarget fostervann.
Melissa ble koblet til CTG-registrering, men denne gangen var ikke babyen i magen like aktiv som ved tidligere registreringer.
– Jordmor hadde vanskeligheter med å finne hjerterytmen hans, og etter at det heller ikke hjalp å drikke flere glass saft, ville hun gjennomføre en vaginal undersøkelse.
Lite visste Melissa da at væsken som kom ut ikke var fostervann, men mengder med blod.
– Det ble tatt ultralyd utvendig og innvendig. Fødselslegen undersøkte meg også vaginalt, og dro store blodkoagler ut av meg. Hun forklarte rolig at det var mistanke om morkakeløsning, og at gutten vår måtte forløses med hastekeisersnitt.
Rommet ble med ett fylt av leger, sykepleiere og jordmødre. Melissa rakk ikke å reagere så mye, men fokuserte på å roe ned ektemannen, som var på besøk i Norge for aller første gang og ikke kan språket.
– Jeg husker bare vagt at det ble satt nåler i begge armer og inn et urinkateter, før jeg ble trillet inn i operasjonsstuen. Jeg ble forklart hva som skulle skje, mens de klippet opp klærne mine.
– I ryggen ble det satt spinalbedøvelse. Da fødselslegen kløp meg i magen med en pinsett for å sjekke at bedøvelsen virket, ga jeg beskjed om at jeg kjente det.
– Fødselslegen sa hun ikke hadde noe annet valg enn å starte, og at babyen måtte ut. Videre husker jeg ikke mye av hva som skjedde.
– Men mannen min har fortalt at i det som hørtes ut som en vakuum lyd - sannsynligvis da sønnen vår ble løftet ut av magen, hadde jeg løftet overkroppen fra operasjonsbordet i smerter.
Voldsomt adrenalin
Melissa ville bare ha keisersnittet unnagjort, og ba dem fullføre. Hun tror det voldsomme adrenalinet som pumpet rundt i kroppen, ga henne ekstra styrke.
– Det siste jeg husker er lavmælt babygråt, og at et helt team forsvant ut av rommet med babyen. Mannen min fulgte etter. Operasjonssåret mitt ble sydd sammen, og jeg ble trillet inn på et annet rom.
– Jeg fikk et lite glimt av sønnen min: En hånd, en fot og litt av ansiktet. Det sto så mange rundt ham.
– Jeg registrerte at han ikke beveget seg, og kjente panikken stige inni meg, mens jeg ble trillet videre til intensivavdeling for blodoverføring, etter å ha mistet rundt 2 liter blod grunnet morkakeløsningen, forteller Melissa.
Hun følte seg ruset på morfin, og fikk ikke med seg alt som ble sagt rundt henne. Mammaen fortalte henne at det dessverre ikke gikk så bra med Miran.
Han hadde blitt intubert, og skulle sendes med ambulansehelikopter til nyfødt intensiv ved et sykehus lenger borte.
Ved forløsning hadde han hatt navlestrengen tre ganger stramt rundt halsen, og navlestrengen var helt hvit og tømt for blod.
– Mannen min kom inn, og jeg kunne se at han hadde grått, men holdt tårene i sjakk for å beskytte meg, sier Melissa.
Hun overtalte ham til å bli med sønnen, siden hun selv måtte bli igjen, slik at Miran i det minste skulle ha en kjent stemme hos seg.
Les også: Tegnene på at dere er «curlingforeldre»
27 lange timer
Melissa beskriver hvordan hun i flere timer ikke visste hvordan det gikk med sønnen. Var han levende eller død?
Mobilen hennes lå igjen på fødeavdelingen, og uten kontakt med ektemannen, følte hun seg helt isolert fra omverdenen.
– Til slutt fikk jeg vite at Miran hadde blitt forsøkt intubert tre ganger før de fikk koblet ham til respirator. De hadde målt hjerneaktiviteten hans med EEG, og foreløpig så alt ut til å være i orden, men de kunne ikke med sikkerhet si at han ikke kom til å få senskader.
– Det eneste jeg ville var å få være hos sønnen min, men jeg ble rådet til å være igjen for å hvile etter den dramatiske opplevelsen. Jeg følte i grunnen at jeg ikke hadde noe valg.
– At jeg ikke fikk være hos sønnen min fysisk, og holde ham, gjorde at det var vanskelig å ta innover seg hva som faktisk hadde skjedd, sier Melissa ærlig.
Så, etter 27 uendelig lange timer skulle hun endelig få se igjen sønnen og ektemannen.
Emosjonelt øyeblikk
I det hun kom inn på avdelingen, hørte hun babygråt, og bare visste at det var Miran.
– Det var et så utrolig emosjonelt øyeblikk, og jeg bare gråt. Da jeg fikk Miran på brystet mitt, tok følelsene overhånd. Den lille kroppen var koblet til så mange ledninger. Det føltes så urettferdig at han, som var helt ny i verden, skulle få en så tøff start.
Etter gjenforeningen kom Miran seg raskt, og selv de på avdelingen var overrasket over hvor fort det gikk.
Snart åpnet han øynene for første gang, og klarte å puste på egen hånd. Han var flink til å ta godt tak i brystet, og Melissa hadde mer enn nok morsmelk.
– Han ble fort sliten, og gikk ned i vekt. Etter spisetrening begynte vektkurven å gå riktig vei. Fem dager etter fødsel fikk vi omsider reise hjem til Kristiansund som en familie på tre, og lykken vi kjente på da var ubeskrivelig.
Månedene etter fødsel beskriver mammaen som de mest intense og tøffeste, men samtidig mest betydningsfulle, månedene i livet. I dag er Miran en glad og aktiv gutt.
– Han er høyt og lavt hver eneste dag, smiler og sjarmerer alle som han møter på sin vei. Det gjør de søvnløse nettene verdt det, og jeg føler meg som verdens heldigste som er mammaen hans.
– Jeg prøver å ikke tenke så mye på den tøffe fødselen, men innimellom dukker det opp i hodet. Vi drømmer om å få samlet vår lille familie i Norge, og målet er å få ektemannen min hit etterhvert. Den dagen vi alle er her, vil nok være min aller lykkeligste, sier Melissa med et smil.
Saken var først omtalt i Dagsavisen.
Fakta om morkakeløsning
For tidlig løsning av morkaken - at morkaken løsner fra livmorveggen før barnet er født, kan være en livstruende tilstand for barnet som dermed kan miste oksygentilførselen.
Sykdommen opptrer i siste tredel av svangerskapet. I halvparten av tilfellene skjer løsningen før 36. uke, noe som innebærer risiko for et for tidlig født og umodent barn. En god del av tilfellene oppstår under selve fødselen.
Det antas at rundt én prosent av alle svangerskap kompliseres i større eller mindre grad av for tidlig morkakeløsning. Tilstanden er den vanligste årsaken til alvorlig blødning via skjeden under svangerskapet.
Fosterdød forekommer i 10 til 30 prosent av disse tilfellene. Løsning i så stor grad at fosteret er i fare, opptrer ved 1 av 500 fødsler.
Vanlige symptomer ved denne tilstanden er blødning fra skjeden sammen med smerter i nedre del av magen og eventuelt bak i ryggen, og en øm og spent livmor. Dersom kvinnen er i fødsel, vil det ofte være smerter også mellom riene.
Fosteret kan være urolig og bevege seg mer enn vanlig. Det kommer ikke alltid mye blod ut av skjeden, fordi blodet kan stenges inne i livmorhulen.
Blodet som kommer, kan være lyst, mørkt eller blandet med fostervann. Den gravide kan gå i sjokk uten at det foreligger ytre tegn til alvorlig blødning.
Blødning og akutte magesmerter i siste del av svangerskapet er tegn på løsning av morkake. Dette vil alltid føre til øyeblikkelig innleggelse i sykehus. I sykehus blir det gjort en rask vurdering av barnets tilstand.
Dersom det er tegn på at barnet er påvirket, vil keisersnitt bli utført umiddelbart. Ultralyd er en usikker undersøkelse, ved klare holdepunkter for at fosterets liv er truet, skal man ikke vente på å få utført ultralyd.
Kilde: nhi.no
