fødsel
Synne fødte i ambulansen: – Jeg burde nok ha pushet på, men ville ikke være til bry
I en ambulanse, parkert i veikanten, kom lille Astrid til verden. På utsiden ventet en sjokkert pappa.
– Graviditeten denne gangen var mye tyngre enn den var med storesøster. Jeg var kvalm hele første trimester og fikk etter hvert bekkenløsning. Samtidig hadde jeg mye bedre vekt og blodtrykk denne runden, i forhold til første, forteller Synne Amanda Heggen (32).
Hun bor på Langhus sammen med samboeren Patrik (35) og de to barna Thea Kristine (2,5) og Astrid Eline (1).
I løpet av svangerskapet så hun for seg en rolig fødsel på sykehuset, gjerne hvor hun kunne prøve vannfødsel og epidural, siden det var noe hun ikke rakk første gangen.
– Ellers hadde jeg en litt mer avslappet, kanskje for avslappet, holdning til fødsel - og tenkte at det som skjer, det skjer.
I uke 39+2 fikk hun milde rier grytidlig på morgenkvisten. Siden de dabbet av litt etter hvert, bestemte hun seg for å legge seg og forsøke å sove litt igjen. Samboeren våknet klokken seks og dro av gårde på jobb.
– Jeg hadde på forhånd lovet at jeg ikke skulle sende ham på jobb dersom riene hadde startet, men det gjorde jeg altså. Jeg skjønte jo at noe var på gang, men valgte å ignorere det.
Etter et par timer kledde hun på storesøster og fikk henne i barnehagen. Riene var milde, så det kjentes helt overkommelig. Så dro Synne hjem for å lufte hunden, fortsatt med milde rier, spiste litt og ringte fødeavdelingen i 10-tiden.
– Jeg fikk vite at riene burde være fem minutter i mellom i minimum 15 minutter, og jeg bestemte meg vel da for at jeg ikke skulle føde den dagen. Etter hvert kom de med 7-10 minutters mellomrom, og i ettertid forstår jeg ikke hvordan jeg klarte å kjøre bil eller hente i barnehagen.
– Men, i mitt hode hadde jeg bestemt meg for at fødsel skulle vente. Jeg hadde så vondt, og jeg måtte ha hjelp av en av de ansatte til å reise meg opp etter å ha satt meg på huk for å klemme storesøster. Vel hjemme satte vi oss til rette i sofaen, og der ble vi frem til Patrik kom hjem, sier Synne.
I mellomtiden kom riene med fem minutters mellomrom. Synne orket ikke starte på middagen, og hadde gitt samboeren beskjed på telefon om at han måtte gå i gang med den da han kom hjem.
– Litt over klokken 18 kom han inn døren og gikk i gang med matlagingen. I samme øyeblikk begynte riene å bli uutholdelige, og jeg forsto at jeg faktisk ikke kunne vente lenger. Siden jeg ikke hadde termin før en uke senere, hadde barnevakten dratt på ferie.
– Mens Patrik pakket en bag til storesøster, var jeg på vei ut i gata for å finne en nabo som kunne passe på henne. Den ene naboen lurte veldig på hvor tette riene var nå, og jeg svarte at de kom med 1-2 minutters mellomrom.
Med nødblinken på
«Ring føden, kanskje de vil sende en ambulanse», oppfordret naboen.
Synne og Patrik svarte at de ville vente til de hadde satt seg i bilen og begynt å kjøre. På vei ut porten hadde de føden på telefonen, og beskjeden var at det ville sendes en ambulanse.
Paret ble oppfordret til å snu og kjøre hjemover igjen. Alle fartsdumpene på veien kjentes ubehagelige nå som riene sto på for fullt, og de bestemte seg for å stoppe bilen i bunnen av en bakke i påvente av at ambulansen skulle komme frem.
– Der sto vi med nødblinken på, og hun jeg snakket med på føden forsøkte å få meg til å puste skikkelig og være så rolig som jeg kunne klare. På det tidpunktet kjente jeg at jeg ikke orket mer, sier Synne ærlig.
I det som kjentes som en evighet, men i virkeligheten bare var 8-9 minutter, ventet de på at det første utrykningskjøretøyet skulle komme. Patrik gikk ut av bilen for å tilkjennegi at det var de som trengte hjelp.
– Legen fra legevakt bilen kom bort til meg og presenterte seg. Kort tid etter kom den første ambulansen. Jeg kom meg ut av bilen og opp på båren. I bakgrunnen hørte jeg en fantastisk nabo, Linn, komme løpende og presentere seg som jordmor.
– Linn sjekket åpning. Alt var egentlig ganske kaotisk for min del, og det skjedde så mye på kort tid. Samtidig følte jeg meg så trygg og godt ivaretatt med så mange kompetente mennesker rundt meg, forteller Synne.
Patrik ble stående igjen utenfor ambulansen, litt i sjokk og uten å vite hva som egentlig skulle skje videre. Synne forsto at fødsel var rett rundt hjørnet, men likevel ikke hvor kort tid det var før hun skulle få møte datteren for aller første gang.
– Jeg trodde jo da at vi skulle klare å rekke frem til sykehuset.
Les også (+): Marte (36) ble rammet av ubehagelig tilstand under svangerskapet
12 minutter
Da åpningen ble sjekket klokken 19.15 og viste 9-10 centimeter, fikk Synne beskjed om at hun nå bare kunne trykke ved rier. Fem minutter senere gikk vannet med et splæsj, og klokken 19.27 var den lille jenta ute, etter bare 4-5 trykk.
– Jeg følte jeg var i de beste hender. Linn visste virkelig hva hun gjorde. De andre i ambulansen var nok litt mindre erfarne, men de hjalp veldig godt til. Av de to fødslene jeg har hatt, så var denne den beste, sier hun og legger til:
– Det var stort da Patrik fikk beskjed om å komme inn til oss i ambulansen for å klippe navlesnoren.
Vel fremme på sykehuset ble Synne og den lille tatt imot av jordmor og lege. Etter en sjekk ble det besluttet at Synne måtte sys. Etter en stund ble vekt, lengde og Apgar score sjekket på babyen, og den nybakte mammaen kunne lykkelig konstatere at alt hadde gått bra.
– Vi var på sykehuset fra tirsdag kveld til fredag ettermiddag, og koste oss på rommet. Vi ønsket at storesøster skulle ha en så normal hverdag som mulig med vanlige rutiner, så Patrik kom på besøk mens hun var i barnehagen.
Den dag i dag har ikke Synne kommet seg helt over at hun faktisk fødte i en ambulanse, men beskriver at det første sjokket la seg i det øyeblikket hun fikk datteren lagt på brystet sitt. Da kjente hun på en veldig indre ro.
– Når det først ble som det ble, så var det en utrolig fin fødsel. Sett i ettertid burde jeg nok ha pushet på for å komme inn på sykehuset tidligere, men jeg er typen som helst ikke vil være til bry for andre. Jeg er evig takknemlig for jordmor Linn og de i ambulansen som hjalp meg i mål.
Etter noen fine og avslappende dager på sykehuset, legger hun ikke skjul på at det ble hektisk på hjemmebane etter hjemkomst - med hormoner, renselse og en sta 1,5 åring som plutselig måtte dele oppmerksomheten med lillesøster.
– Men, det gikk seg raskt til og vi kom oss inn i gode rutiner. Jeg følte meg tryggere og mer rutinert denne gangen. Nå er ting på plass, og mens jeg er på jobb er Patrik hjemme i permisjon frem til barnehagestart i august.
– Klart hverdagen er hektisk, men når jeg ser kjærligheten mellom storesøster og lillesøster glemmer jeg alt annet. De leker, tuller, ler og utforsker verden sammen. Da har hverandre, og at det bare skiller 20 måneder mellom dem, tror jeg vil gi dem et helt spesielt bånd, sier mammaen.
