svangerskapsforgiftning
Ansiktene til legene hadde et alvor over seg. Beskjeden til Maricke (37) var brutal: – Jeg kunne ikke tro det
Da Maricke fikk vite at hun hadde svangerskapsforgiftning, og det hastet med å få ut den lille gutten i magen, kom det som et sjokk.
– Etter at sistemann kom til verden for 11 år siden, tenkte vi i grunnen at familien vår var komplett, og at vi ikke skulle ha flere barn.
– En novemberdag i kjente jeg at formen ikke var helt på topp. Jeg blødde neseblod, var andpusten og ble helt utslitt bare jeg gikk fra kjøkkenet til stuen, sier Maricke Ølmheim (37).
Hun bor bo Skotfoss utenfor Skien sammen med ektemannen Kenneth (37) og de tre barna Kasper (14), Maiken (11) of Dexter (4 uker).
Da hun opplevde menstruasjonen som rar med småblødninger i to dager før det sa helt stopp, begynte hun for alvor å lure på hva som kunne være galt.
Tanken om at hun kanskje var kommet i tidlig overgangsalder slo henne.
– Jeg kom på at det lå en graviditetstest langt inne i et skap på badet. Sjokket var enormt da jeg noen minutter senere oppdaget de to røde strekene.
Hun vekket Kenneth, viste ham testen og tårene hennes rant.
– Hans reaksjon var: «Det går så bra, så. Ja, ja - så blir vi flere da». Så sovnet han igjen. Mens jeg lå der med tanker som surret rundt i hodet, sier Maricke.
Hele første trimester opplevde hun problemer med blødninger, og i perioder var hun redd hun ikke lenger var gravid.
Blodtrykket var konstant høyt, og hun ble umiddelbart sykmeldt. Bekkensmertene kom tidlig, men i motsetning til i de to andre svangerskapene, opplevde hun ikke et snev av kvalme.
– I andre trimester var formen bra, og jeg slet bare med bekkenet. Jeg var uten bekymringer, og ultralyd viste en frisk og fin baby i magen. Vi gledet oss til å bli trebarnsforeldre, og storesøsknene til å få en lillebror.
Les også: Plutselig utbrøt jordmor «huff da!»: – Jeg stirret bare skrekkslagen mot skjermen
Svangerskapsforgiftning
Maricke beskriver hvordan blodtrykket igjen økte fra uke 27, og hun følte seg så unormalt trøtt, og som i en «soveboble».
Bortsett fra å klare å få i seg litt næring, sov hun mesteparten av dagen.
De tre neste ukene var hun ukentlig inne til kontroll på sykehuset grunnet blodtrykket, men fikk beskjed om at alt enn så lenge så bra ut.
– Ved kontroll hos jordmor i uke 30 var blodtrykket helt i grenseland, samtidig som jeg hadde 2+ på urinen. Etter å ha konferert med sykehuset, ble det bestemt at jeg skulle komme inn for en sjekk.
– I bagen tok jeg bare med noen skift og toalettsaker til meg selv, for enda var det jo flere uker igjen til termin, forteller Maricke.
Da det viste seg at proteinet i urinen hadde økt fra 2+ til 4+ på bare få timer, ble det slått full alarm, og beskjed om at hun måtte legges inn til observasjon.
En lungemodningssprøyte ble satt i tilfelle den lille babyen måtte tas ut før tiden, og neste kveld ble det satt enda en.
– Det ble tatt hyppige kontroller av blodtrykket, og jeg fikk alltid de samme spørsmålene, hvor svaret mitt hver gang var nei: Har du hatt synsforstyrrelser? Har du hatt magesmerter? Har du hatt hodepine?
– Jeg forsto at de fryktet svangerskapsforgiftning.
Høyt blodtrykk
Samme natt fikk mammaen beskjed om at hun skulle flyttes ned til intensiven, siden det var roligere der.
Det skulle bli gjort en 24-timers måling av blodtrykket, mens hun fikk blodtrykksmedisin intravenøst.
– Fremdeles forsto jeg ikke ordentlig hva som skjedde, og trodde jeg snart skulle få komme hjem. På intensiven ble det satt inn masse kanyler i armene mine. Jeg ble stresset, og det føltes som om jeg var festet til mange apparater og maskiner.
Det ga henne en slags klaustrofobisk følelse.
– Det kjentes som om jeg lå i et flammehav, og jeg fikk vill panikk. Halvveis reiste jeg meg opp fra sengen, og ble så sint på personalet. Jeg tror jeg truet med å rive ut kanylene og dra derfra. For i mine øyne var jeg jo ikke så syk, og følte meg helt fin.
Maricke husker hvordan hun på et tidspunkt lå i fosterstilling i sengen og bare gråt. Ikke fikk hun tak i mobilen sin, og ikke rakk hun frem til vesken.
Hun var «fastlåst» i sengen og kunne ikke gjøre noe uten hjelp.
– På et tidspunkt sovnet jeg. Da jeg våknet tidlig på morgenen, hørte jeg korpsmusikk inn gjennom det åpne vinduet. Det var 17. mai, og alt jeg ønsket var å være hjemme sammen med familien.
Blodtrykket ble bare høyere, og snart var det skyhøyt.
Les også (+): Sønnen vår fikk flere og flere merkelige uvaner, vi skjønte ingenting
Prematur baby
Klokken ti kom tre leger og sykepleiere inn i rommet, og ansiktene hadde et alvor over seg.
På spørsmål fra Maricke om hvor lenge hun måtte regne med å bli på intensiven, var svaret: «Ut svangerskapet».
– Sjokkert spurte jeg om jeg måtte ligge der i ti uker til. De så på meg og sa: «Nei, nei. Babyen må ut innen maks to dager. Du har svangerskapsforgiftning.».
– Jeg kunne ikke tro det. Jeg følte meg jo så frisk og fin, og bare få dager i forveien hadde jeg gått tur i fjellet.
Så, helt ut av det blå begynte Maricke å rykke i beina. Da sykepleieren løftet på dynen, ristet den ene foten noe helt voldsomt.
Refleksene ble sjekket, og viste at det nå var fullt alvor. Symptomene var livsfarlige, og mammaen ble fortalt at hun måtte ringe Kenneth med beskjed om å komme til sykehuset med det samme.
– I mitt hode kjentes kroppen fremdeles helt normal. Om jeg hadde vært hjemme den dagen, så hadde jeg ikke forstått at jeg og babyen var i livsfare. Det er sårt å tenke på.
Les også: Trygg soveplass for babyen: – Dette har ingenting i en babyseng å gjøre
Dexter
Bare fem minutter etter Kenneth i all hast kom inn døren, ble Maricke trillet inn på operasjonssalen. Alt gikk så fort, og selve keisersnittet var unnagjort på 5-6 minutter.
Mammen kjente ingen smerter, ble hele tiden informert om hva som ble gjort og berømmer helsepersonellet for den gode og rolige stemningen de skapte i rommet, tross den alvorlige situasjonen.
– I to sekunder fikk jeg et glimt av den lille sønnen min bak forhenget, før de startet med å gi ham øyeblikkelig hjelp. Mens Kenneth fikk følge med til nyfødt intensiv, ble jeg sydd sammen etter inngrepet.
– Etter en stund kom Kenneth tilbake for å vise meg bilder av sønnen vår, Dexter. Han hadde c-pap for pustestøtte, og fikk mat via sonde.
– Heldigvis var han så frisk at han slapp kuvøse, og lå istedenfor i en varmeseng. Jeg var i en lykkerus fordi alt tross alt hadde gått så bra, sier Maricke.
Med varme i stemmen beskriver hun hvordan det føltes helt fantastisk å få ham på brystet den første gangen, hvordan pusten deres roet seg og og de sovnet slik, hjerte mot hjerte.
I dagene som fulgte fikk hun fremdeles behandling for det høye blodtrykket. På nattestid kunne hun våkne brått og kjenne på redselen for å få svangerskapsforgiftning igjen.
Først etter 11 lange dager var sykdommen helt ute av kroppen.
– Det ble noen lange uker på sykehuset, og savnet etter de to barna som ventet hjemme var enormt. Vi var lykkelige over å se at alt sto bra til med Dexter. Han trengte bare tid på å bli større og sterkere før vi kunne reise hjem og starte hverdagen som en familie på fem.
På sykehuset var det så mange nye rutiner, og det tok tid for Maricke å bli vant med dem. De hadde så mange spørsmål, men ikke alle de våget å stille.
– Hele døgnet er det en klokke som skal følges: Det er tider for pumping, mating, bleieskift, stell, måltider, møter - og samtidig skal man ivareta egen hygiene midt opp alt. Det er som en jobb som aldri tar slutt, forteller Maricke ærlig.
Så, etter nesten fire lange uker fikk familien komme hjem med en liten gutt på 1900 gram.
De første to ukene var de tilknyttet hjemmesykehus- som innebærer at foreldrene fikk virtuelle møter med fagkyndige, en vekt slik at de selv kunne følge med på vekstkurven og en liste med oppgaver for å følge opp den lille hver dag.
– Det kjentes som en stor trygghet, og innebar at vi per definisjon fremdeles var innlagt - bare at nå fikk vi tilbringe dagene hjemme, og endelig bli kjent med sønnen vår uten masse mennesker, maskiner og ledninger rundt oss.
– Da vi ble utskrevet fra hjemmesykehuset 16 dager senere, hadde vi klart å skape gode rutiner for Dexter og oss.
– I dag ser vi en liten gutt som er elsket av storesøsknene, vokser og er blid. Vi er uendelig takknemlige, sier Maricke.
Saken ble først omtalt i avisa Varden.
Denne saken ble første gang publisert 15/08 2023, og sist oppdatert 15/08 2023.
