barnehagepedagogen
Trond-Viggo gjorde min generasjons foreldre en stor tjeneste
Barna må lære å sette grenser for sin egen kropp og å respektere andres, skriver barnehagepedagog Ragnhild Finstad Eikås.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
For en kvinnealder siden jobbet jeg med barn og ungdom som blant annet var ofre for omsorgssvikt og overgrep.
Jeg kunne høre dem snakke med hverandre over køyesengene om kvelden. Tilsynelatende for det meste om musikk, forelskelser, bøker og kule folk som jobbet på barnehjemmene enkelte bodde på.
En av kveldene overhørte jeg den lavmælte samtalen mellom to av de eldste barna:
– Sa du det til noen?
– Nei. Jeg visste ikke hva det het og så kunne jeg ikke navnet. Og så trodde jeg det var sånn det bare var, lissom. At alle hadde det sånn.
Disse to var i samme båt. Gjerningspersonene ble såkalt «fersket». Det var slik det ble oppdaget. Ikke ved at barna fortalte om det til noen. Jeg glemmer aldri de to og håper de lever gode liv.
Les også: Ragnhild Finstad Eikås: «Ut på tur, aldri sur», men stemmer det?
Forebygger og avdekker overgrep
Utallige opplegg har i løpet av de ca. ti siste årene blitt laget rundt barn og seksualitet. Som tidlig innsats med det formål å forebygge og avdekke seksuelle overgrep så tidlig som mulig.
Felles for dem alle er å trygge og lære barna å sette grensene for sin egen kropp, og det å respektere andres, uavhengig av hvilken relasjon de har til dem.
Barna tilegner seg begrep om følelser, og hvordan de kan sette ord på dem. De lærer om hvordan de kan skille rett og galt, og hva som kjennetegner gode og vonde hemmeligheter.
Når barn føler at noe ikke er trygt eller riktig, kan de formidle dette uavhengig om det er med ord eller kroppsspråk.
Både det verbale og nonverbale bærer like stor vekt. Hos små barn uten videre verbalt tydelige ord ennå skal vi være observante på nettopp det som ikke blir snakket.
For små barn uten det tydelige verbale markerer grensene sine i like stor grad som ordsterke, eldre barn.
Halvannetåringen som slår bort hånden din når du stryker over håret, og barnet som vrir seg i armene dine når du løfter han eller henne opp gjør det ikke for å være obsternasig. Kanskje han eller hun vil fortsette leken sin eller gå alene, for egen maskin, eller det blir for tett på kroppslig.
Det å bli kilt kan oppleves som en truende, vond situasjon hvor intimgrensen tråkkes over. Man er i en setting hvor man overhodet ikke har kontroll, og hvor man er fullstendig over- og prisgitt den som overtramper grensen.
Les også: (+) Meldingene fra barnehage og skole ble stadig mer bekymringsfulle. Til slutt fant vi endelig ut hva som var galt
Ta barna på alvor
Som voksen kan du sikkert erindre mange situasjoner hvor grensen din ble tråkket over og hvordan dette føltes. Du har opplevd veldig mye og gjort deg mange erfaringer som barnet ditt ikke har gjort seg enda. Forsøk å ta dette perspektivet når du snakker med barnet ditt om hans eller hennes opplevelser og følelser, og ta han eller henne på alvor.
Vi bør ha kommet såpass langt at vi ikke rødmer over at kjønnsorganer nevnes ved de rette navn, at vi svarer ærlig på spørsmål fra direkte barn, og at vi samtaler med barna om temaer rundt kropp og seksualitet uten å se vekk i skam.
Det er tabu med tabuer!
Barna skal lære at guttetissen egentlig heter penis, men også at den kan kalles både pikk og kukk. Jentetissen er urinrør og vagina, det siste også både fitte og høne. Anus er rumpehull og ræva.
Så til vulva, eller vulkan, som en treåring assosierte det med. Hva er vulva, liksom?
Det finnes også voksne som lever i ren uvitenhet når det gjelder dette.
«Vulva er kvinnens ytre kjønnsorganer og omfatter fettputen over symfysen, det såkalte venusberget, de ytre og indre kjønnsleppene, klitoris samt skjedeinngangen med dens kjertler» (Store Norske leksikon).
Kjære vene. Det er mye info å ta inn på en gang.
Jeg hadde for øvrig den ære å overvære en spontansang om penis en gang. Hoppende rundt i garderoben med latter og rødme sang noen av barna «penis, penis, penis, PENIS»!
Barna delte så ordet i to: «Pen» og «is». Etter diskusjon og refleksjon, kom de fram til at penisen ikke er pen og at isen helt sikkert smaker veldig vondt. Unison konklusjon: «ÆSJ»! Noe jeg synes var en veldig grei slutning å trekke i en alder av barnehagebarn.
Les også: Barnet mitt har ingen å leke med. Hva gjør jeg?
Takk til Trond-Viggo
Trond-Viggo gjorde min generasjons foreldre en stor tjeneste (bekreftes av min mor) der han flakset rundt i en svær vagina med sædcelletaustumpene sine. Han tok hele «blomster og bier»-praten gjennom høyintensiv kondisjonstrening.
Han sto på helt til Den Ene Stumpen traff plastilinaklumpegget som så ble eltet sammen til de ble til en eneste stor ball. Og dermed var menneskeliv skapt.
Så enkelt. Og for mange så innmari vanskelig å snakke om.
Barn må få skikkelige svar på spørsmålene de har. Det holder ikke å få vite at «du kom rekende ned Tussebekken på ei spekefjøl» når du spør hvordan du ble til. Eller få høre om blomster og bier, og storken.
Barna må få vite om forholdene Trond-Viggo så entusiastisk foredro om der han spratt rundt mellom sædceller og utflod.
Men, ikke alle barn blir til eller kommer til foreldrene sine på naturlig vis. Det finnes prøverør, noen barn blir født av en annen mamma slik at mamma kunne bli mamma, noen barn blir adoptert og får helt nye foreldre enn de først hadde, og noen barn har pappa i banken i Danmark.
Det er flere typer familier. De fleste er mamma, pappa og barn. Noen familier er to pappaer og barn, andre to mammaer og barn. Vi kan også spe på med enslige og skilte foreldre. Alt som ungene våre skal få lære om!
Er det rart de undrer seg og har mange spørsmål?
Gi riktige svar
Det finnes ingen begrensninger for hva barn kan grunne over. Når alt dette kommer fram i form av rett fram- spørsmål og ærlige betraktninger, er det vårt, både foreldres og barnehagepersonalets, ansvar å være ærlige tilbake. Å gi barna de riktige svarene. Ikke gå rundt grøten.
Selv om det går an å parere spørsmålet jeg fikk fra en skolestarter for noen år tilbake: «Ragnhild? Vet du hva pikk er»?
Det visste jeg vel, men spurte gutten for å høre om hans tanker rundt ordet: «Ja, men vet du hva det er, da?»
«Ja, men du kan si det», lød svaret der han tittet ned i gulvet.
Han var allerede i en alder av skolestarter flau over å snakke om det. Hvorfor? Sannsynligvis fordi han opplevde voksne som rødmet og mumlet det bort. Tror jeg.
De fleste barn er altså opptatt av kropp. Det er pupper og kjønnsorganer som gjelder. Det er som om det er en naturlig interesse og fascinasjon helt fra de kommer til denne verden, og de er grådig nysgjerrige.
Så har jeg da undret meg over hvorfor det er slik. Er det fordi det snakkes om jevnt og trutt av foreldre og andre nære voksne, og som er åpne om det? Eller er det fordi det legges lokk på og ikke snakkes om?
Hvem er du her?
Les også: (+) Kan min mor være en god mormor, selv om hun ikke var en god mor for meg?
Snakk om kropp og følelser
Gå foran som den gode rollemodellen du er ment å være, og formidle de rette verdiene og holdningene videre til barna. Snakk om kropp og følelser uten skam og vikende blikk.
Vær deg ditt ansvar bevisst, og vær den trygge basen for barna når de trenger ro for fundering, og når de lengter etter ærlige svar på vriene og flaue spørsmål. Det handler om å lære barna å respektere andre.
Bevisstgjøring og hensynstakelse. Og når barna kommer til sine nære voksne skal de nære voksne være klare for å ta imot det som måtte komme. Husk det.
«Et blikk sier mer enn tusen ord», sies det. Og det er sant! Enten de er direkte, vikende eller søkende. Alle mennesker har et språk som sier ifra. Du må bare lytte og se.
