fødselslegen
«Du ligger vel klar med hagla, du som har fire jenter?» har jeg flere ganger hørt folk spøkefullt si
Vi foreldre bekymrer oss for det meste. Men vi må ikke la bekymringene hindre barna våre fra å leve spennende liv, mener fødselslege Thorbjørn Brook Steen.
Kona løp lett febrilsk rundt i huset, tydelig bekymret, og det med god grunn! En av våre døtre hadde vært på en fest en liten togreise unna og hadde tatt toget i feil retning for å rekke innetiden. Der sto hun alene på perrongen med lite batteri på telefonen og ingen tog i sikte.
«Dette fikser vi,» sa jeg med harehjerte, og ga henne nummeret til det lokale drosjeselskapet. Det vil vel helst gå godt!(?)
Som foreldre skal vi jo sørge for at barna våre har det bra og er trygge. Får vi ikke til det, blir vi selvsagt bekymret.
Kan ikke bekymre seg for alt
«Du ligger vel klar med hagla, du som har fire jenter?» har jeg flere ganger hørt folk spøkefullt si.
Overhodet ikke! Hvis jeg skal bekymre meg over alt, inkludert at de får seg kjærester, vil det til slutt ikke bli tid til annet. Nå som tre av jentene er tenåringer og en faktisk voksen på 18 (!) må jeg også tørre å gi litt slipp.
Fra unnfangelsen starter bekymringene. Spiser jeg riktig og sunn mat, er det for mye stress eller ligger jeg for mye på sofaen? Altfor mange gravide kjenner på kontinuerlig småbekymringer for at ikke alt er perfekt.
Slapp av! Graviditeter er forskjellige, og det går bra med så å si alle. Selvsagt skal den gravide ringe inn til fødeavdelingen hvis hun er bekymret over lite liv eller en uventet blødning. Da skal vi undersøke og berolige, og tar bekymringene overhånd, hjelper vi til med det også.
Les også (+): «Jeg hadde innmari lyst til å gi vedkommende en finger i øyet»
Overdreven bekymring
Jeg husker da min eldste var nyfødt. Til tross for min utdannelse og min kones enorme klokskap som mor, ble vi bekymret da hun ikke kunne ligge på magen og løfte hodet som de andre barna i barselgruppen. Fysioterapeuten fortalte oss at vi måtte trene mer, og der lå lille babyen vår med hodet plantet i stellematten og gråt av fortvilelse.
Ikke ville hun ha annet en brystmelk til hun var nesten året heller, og hun var superfrustrert da hun ikke kunne gå før hun var 18 måneder. En liten stund trøstet vi oss med at det ville nok bli en orden på maten og gangen før hun begynte på skolen. Nå er hun 18 og skal begynne på kokkeskole til høsten. Det gikk bra.
En sjelden gang ser jeg barn på lekeplassen med hjelm, og jeg har møtt mødre som ikke gir jordbær til barna sine da de «kan» være allergiske. Noen husker kanskje moren til Nure i «Jul i svingen». Er du kommet dit har bekymringen gått til hodet og plutselig blitt noe annet enn tryggheten den var ment å sørge for.
Klatrer i trær
Jeg husker da min nest eldste ropte til meg fra toppen av et tre som niåring: «Se på meg pappa!» sa hun mens tretoppen svaiet svakt. Jeg så henne bare for mitt indre øye på bakken med alle ben brukket.
Vel nede ga jeg henne en, etter min mening klok tilbakemelding: «Aldri be meg se deg i toppen av et tre igjen, og aldri slutt å klatre i dem».
For jeg ønsker meg jo barn som har det gøy. En knekt arm er etter min mening å foretrekke framfor et stillesittende liv med nettbrettet foran seg.
Jeg husker alle mine knall og fall, både fysisk og mentalt. Alle de gangene jeg så «Donald-stjerner» etter å ha slått hodet. På starten av 80-tallet var det ikke sykkelhjelmer, og var du kul, slapp du styret i tillegg.
Jeg husker også hvor stor radiusen min var når jeg syklet til venner langt hjemmefra. Og det uten en mobiltelefon med «en innebygd sender» så mine foreldre kunne lokalisere meg digitalt eller ringe for å få tak i meg. Så vidt jeg vet var ikke foreldrene mine særlig bekymret heller. Den friheten og alle fallene ga meg faktisk en styrke.
Jeg hadde også, som de fleste tenåringer, mine problemer. Som 15-åring fikk jeg et angstanfall og trengte hjelp. Mine foreldre var selvsagt bekymret da, men trygge på at jeg kom i havn. Det gjorde jeg, og det «mentale fallet» har også gitt meg styrke videre i livet.
Les også: Fødselslegen advarer
Må la barna prøve seg
Vår jobb er å bekymre oss, men jeg mener at like viktig er det å gi barna våre friheten og muligheten til å prøve seg på selve livet. Dette i trygge rammer som selvsagt er en vanskelig balanse.
Som en yngre kollega sa da jeg la ut om alt mine tenåringsjenter drev med: «Jeg håper barna mine blir hjemme og ikke kommer i trøbbel (som dine) når de blir tenåringer».
«Mener du det? Satt du virkelig hjemme hver dag og aldri fant på tøys og tull selv da du var ungdom?» spurte jeg henne tilbake.
Selvsagt gjorde hun ikke det, og innrømmelsen kom raskt, hun som alle andre ønsket seg jo et variert og spennende liv for sine barn.
Kanskje noen av dere tenker at jeg er uansvarlig som fremdeles sykler uten hjelm. Kanskje burde jeg ikke la barna svaie i tretoppene, og i hvert fall ikke sende dem på fest uten en sikker plan for hvordan de kommer seg hjem. Men faktum er at foreldrebekymringer ikke vil gå over, og etter min mening skal de heller ikke være til hinder for barnas utvikling.
Datteren min fikk for øvrig til slutt tak i en taxi. Det ble en kostbar tur for meg og en lærepenge for henne. Likevel kom hun seg hjem til et trygt, varmt hjem, og jeg vet hun kommer til å ringe meg neste gang også.
