Robuste barn

– Dette bidrar til robuste barn

Det er en bjørnetjeneste å lære barn at vi voksne alltid sitter på fasiten. Barn som lærer seg å reflektere og gjøre egne vurderinger, blir mer robuste.

ROBUST: Dersom vi alltid forteller hva barna bør mene og står for, kan vi både villede dem og frata dem robustheten som ligger i å kunne reflektere og gjøre sine egne vurderinger.
ROBUST: Dersom vi alltid forteller hva barna bør mene og står for, kan vi både villede dem og frata dem robustheten som ligger i å kunne reflektere og gjøre sine egne vurderinger. Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.

Trond-Viggo Torgersen har lært meg mangt om livet. Så lenge jeg kan huske, tilbake til tidlig på 80-tallet en gang, har legen, komikeren, musikeren, skuespilleren og programlederen (for øvrig en fantastisk kombinasjon) fascinert meg.

Som barn syntes jeg, som de fleste på den tiden, at det var superspennende med opplysningsprogrammet «Kroppen».

Trond Viggos sang «Tenke sjæl» kunne jeg fortsatt utenat da jeg fikk mitt første barn tidlig på 2000-tallet.

I sangen oppfordrer han oss til å ikke vri oss unna og være likeglad.

Teksten utdyper viktigheten av å ikke kopiere andre, men å stå for noe! Å våge å stå opp for det du tror på – også når du blir utfordret.

Forvrengt sannhet

Vi lever i en tid der sannheten blir forvrengt. Både politikere, journalister og influensere bidrar sterkt til det. Det innebærer at det er viktigere enn noensinne å følge Trond-Viggos oppfordring om å «tenke sjæl».

Utfordringen er at vi utsettes for mye støy, både gjennom media og sosiale medier, slik at det kan være vanskelig å tenke selv.

Nettopp derfor er det enda mer prekært å sørge for at barna våre tilegner seg evnen til å tenke selv – også med tanke på mulighetene og farene som ligger i kunstig intelligens. Barn trenger at vi støtter dem i å stole på sine egne vurderinger.

Les også: Tar oppgjør med helikopterforeldre

<b>KJERSTI SALVESEN: </b>Utdannet EQ-terapeut, journalist og innenfor kommunikasjon og samfunnskontakt. I denne spalten skriver Kjersti, som EQ-terapeut og foreldrelivsjournalist, om relasjoner med barn.
KJERSTI SALVESEN: Utdannet EQ-terapeut, journalist og innenfor kommunikasjon og samfunnskontakt. I denne spalten skriver Kjersti, som EQ-terapeut og foreldrelivsjournalist, om relasjoner med barn. Foto: Hilde Brevig

Ta barna på alvor

Mantraet mitt, eller overskriften i engasjementet mitt for barn, er å ta dem på alvor.

Som EQ-terapeut, spaltist og foredragsholder, har jeg ofte skrevet og snakket om det mange mener er et valg mellom to ting: Å møte barns følelser eller å sette grenser.

Jeg mener du kan gjøre begge deler samtidig. Det trenger ikke å være motsetningsfylt i det hele tatt.

Med gode grenser snakker jeg om gjennomtenkte og relevante grenser. Ikke grenser for grensesettingens skyld, men det er ikke poenget her.

Da Johanna var fem år gammel, kom pappaen til barnehagen og sa «ha det bra»....
Pluss ikon
Da Johanna var fem år gammel, kom pappaen til barnehagen og sa «ha det bra». Så var han borte

Poenget er at vi må tåle å stå i ubehagelige og smertefulle følelser sammen med barna.

Gjennom hele barndommen opplever de skuffelse, mental smerte, sjalusi, frustrasjon, å bli lei seg og sinte.

Da trenger de voksne som ikke er redde for sterke og ubehagelige følelser.

Ikke fei de fæle følelsene bort

Barn trenger at vi tør å kjenne på følelsene sammen med dem – ikke at vi feier de fæle følelsene bort. Da kan følelsene bli enda fælere.

Å stå i følelsene sammen kan bidra til å forløse noe og gjøre barnet mer robust.

Jeg mener at det ikke er vår oppgave å fikse ubehagelige situasjoner, eller å gi barna det de vil ha dersom det innebærer å tråkke over de rasjonelle og forståelige grensene vi har satt.

Til tross for at det kan erstatte de vonde følelsene med gode der og da, er det å gjøre barna en bjørnetjeneste.

Les også (+): Mine svigerforeldre gjør forskjell på barnebarna

Refleksjon gir robusthet

På samme måte som barn trenger å lære å stå i følelsene, trenger de å lære – og å få lov til – å tenke selv.

På samme måte som barn trenger tid til å håndtere følelsene sine, trenger de også tid til å finne ut hva de selv mener og står for. Det vil være en bjørnetjeneste hvis vi lærer dem at vi voksne alltid sitter på fasiten.

Dersom vi alltid forteller hva barna bør mene og står for, kan vi både villede dem og frata dem robustheten som ligger i å kunne reflektere og gjøre sine egne vurderinger. Noen vil nok tenke at det er en selvfølge å oppfordre barna sine til å tenke selv.

Som EQ-terapeut har jeg møtt mange voksne som opplevde at de ikke fikk muligheten til å kjenne etter og finne ut hva de mente, sto for og selv ville som barn.

Noen har innsett at de har valgt alt fra politisk parti til utdanning og yrke basert på hva foreldrene deres representerte.

Andre forteller at de har etablert seg med partnere de ikke ville valgt, hadde det ikke vært for at de den gangen var svært opptatt av at foreldrene skulle like partnervalget.

Barn kan være klokere enn oss

Å lære barn å tenke selv innebærer på den andre siden at vi må tåle at de utfordrer vår egen tankegang. Vi må være rause nok til å lytte og ydmyke nok til å lære av barna.

For lytter vi til barn som evner å reflektere og tenke selv, vil vi se at de ofte er klokere enn oss.

Hva er vel finere og mer meningsfylt enn å lytte til refleksjonene til et barn som ikke har det filteret, de begrensningene og fordommene vi voksne har tilegnet oss gjennom årenes løp?