Sinnemestring
Finn en stoppknapp for sinnet ditt
Hva blir sinnet ditt mest trigget av? Barn som ikke vil pusse tenner eller legge seg, eller når ingen får på seg skoene når du skal rekke noe? Her får du hjelp til å kjøle ned systemet når det føles som at hjernen din koker over.
Ta på skoene, nå, sier du til barnet ditt, som leker videre med legoklossene.
«Hei, hørte du ikke hva jeg sa? Få på skoene. Vi må ut av døra nå.»
Fortsatt ingen respons. Bare et lekende barn som bygger videre. Du er sånn cirka ett sekund fra å rope: «Få de beina inn i skoene!» – men vent litt med å heve stemmen.
Barnet ditt ignorerer deg nemlig ikke med vilje. Han er bare opptatt av noe som virker viktigere og morsommere akkurat nå, enn å skulle ut på sykkelen eller i bilen. Han kan ganske enkelt ikke for det, for høyre side av hjernen er i full utfoldelse akkurat nå. Du vet, den siden som representerer følelser, impulser og lyster.
Les også: Hvilken type er barnet ditt?
Sliter med overgangene
Hvis barnet ditt er mellom null og tre år, er det i stor grad styrt av lyster og impulser. Hjernen er umoden og under oppbygning, og all sunn fornuft er en fin bil. Barn kan ganske enkelt ikke forstå en overgang utelukkende gjennom ord – og absolutt ikke hvis ordene blir sagt på en sur og skarp måte.
Slik får du barnet til å høre
1. Slutt å rope beskjeder.
2. Få kontakt med barnet ditt, sett deg på huk, legg en hånd på skulderen, få øyekontakt.
3. Gå inn i universet til barnet og møt ham der. «Wow, for et høyt tårn du har bygget.»
4. Gi tydelige beskjeder: «Det er snart leggetid.»
5. Få kontakt igjen og gå inn i universet til barnet igjen. «Wow, tenk at tårnet kunne bli enda høyere.» Få øyekontakt, eller ta ham lett på skulderen og si: «Nå er det leggetid.»
6. Begynn å utføre handlingen. Gå mot badet der dere skal pusse tennene mens dere snakker om noe hyggelig. Snakk om tårnet barnet har bygget eller om dagen i morgen. Dropp
å snakke om selve badet, og dropp formaninger som: «Det nytter ikke å skrike.»
7. Gi plass til barnets protester. «Åh, du vil ikke. Men nå skal vi pusse tenner.»
Selv litt større barnehagebarn og førskolebarn trenger litt hjelp til overgangene, for modningen av hjernen tar mange år. De eksekutive funksjonene, som man bruker for å motivere seg selv, holde fokus, ha overblikk og slutte med noe man synes er gøy til fordel for noe man synes er kjedelig, skal først modnes og utvikles.
Men slike ting tenker du på ingen måte over mens du står der med skoene i hånden og et snikende stress over tanken på å komme for sent til dagens første møte på jobben. Det er ikke sikkert at du vet hvordan alt henger sammen i hjernen heller, og i hvert fall ikke akkurat nå. Du hveser i hvert fall utålmodig «NÅ kommer du, for ***!»
Alarmberedskap
Ja, hvem har ikke vært der. Du tramper kanskje også inn på barneværelset med skoene og skyver demonstrativt legobåten langt vekk fra Byggmester Bob med en voldsom bevegelse, for liksom virkelig å understreke at du mener alvor.
– Du blir sint, fordi du er i alarmberedskap, og på dette tidspunktet har den sunne fornuften forsvunnet. Pannelappene, som ellers er det området av hjernen som kan regulere følelsene våre, bevare overblikket og planlegge, er lagt i bakken av faresignaler og amygdala (alarmsenteret i hjernen), forteller familierådgiver Rikke Winckler.
– Overført til hverdagen betyr det at nå er du klar til å kaste lekene ut av rommet fordi barnet ditt ikke hører etter. Det er også på dette tidspunktet at du truer med at det aldri mer blir lørdagsgodt hvis barnet ikke tar på skoene. Eller truer med å avlyse bursdagen, sier familierådgiveren.
Les også: Har barnet ditt til stadighet raserianfall?
Amyg hva for no'?
Amygdala er et slags alarmsystem i hjernen, som håndterer frykt og forsvarsreaksjoner. Når amygdala forteller deg at det er fare på ferde, pumper blodet rundt i kroppen, musklene spennes, og du er klar til å fryse, flykte eller kjempe for livet, forklarer psykolog Frej Prahl i en bok om sinne i familielivet.
Samtidig forsterker adrenalin en følelse av sinne og irritasjon. Genialt! Altså, hvis du sto foran en løve, vel å merke.
Men du står jo faktisk ikke foran en løve der på barnerommet mens det ryker ut av ørene dine av sinne over barnet som ikke hører etter. Men hvorfor slår amygdala seg på en helt vanlig tirsdag klokka 07.45? Jo, det gjør den fordi det i tidenes morgen var livsnødvendig at barna lyttet til foreldrenes formaninger. Når farlige dyr lå på lur, når alt fra innhøstingen skulle i hus og barna måtte hjelpe til for å få mat på bordet – og i nåtiden, hvis barnet ditt løper ut på veien, og du skal redde det fra å bli overkjørt. Det er ganske enkelt evolusjonshistorien som setter inn, skriver Frej Prahl.
– Et eller annet sted dypt nede i foreldres DNA er vi klar over at barna våre har bruk for vår veiledning og styring. Selv om virkeligheten er en helt annen i dag, skriver Frej Prahl i boken.
En god og en dårlig nyhet
Den dårlige nyheten er at rop og utskjelling ikke er den riktige løsningen (med mindre barnet ditt løper ut på gaten, da må du gjerne rope). Den gode nyheten er at du absolutt kan styre og veilede uten å eksplodere eller snakke med store bokstaver.
Husk stoppknappen
• Finn ditt triks: Tell til ti, trekk pusten dypt, gå ut av rommet, sett deg på huk, smil eller gjør noe som du vet virker for deg.
• Finn et støttende mantra: Si for eksempel: «Jeg er en omsorgsfull mamma/pappa», «Det er ikke en løve, det er bare et barn som er trøtt», «Jeg kan klare dette uten å rope.»
• Anerkjenn barnets følelser: «Ja, jeg skjønner at alt føles dumt akkurat nå», «Jeg vet at du elsker å spille. I morgen kan du spille mer.»
• Sett grenser som holder, og gjør det med kjærlighet: Hold fast på det du har bestemt, og gi plass til protestene som kommer ved å lytte i stedet for å forklare og diskutere. Gjør holdningen din tydelig ved å ta bort leken som ble kastet eller flytt barnet («Du kan ikke hoppe i sofaen, men du kan gjerne hoppe her borte»), og vis at du har selvkontroll. Det er umulig å sette kjærlige grenser hvis du ikke kan styre ditt eget sinne.
Kilde: Rikke Winckler
– Tell til ti, trekk pusten dypt noen ganger, gå ut av rommet. Gjør det som skal til slik at hjernen kommer ut av kamptilstanden og tilbake til normalen, foreslår Rikke Winckler.
– Vi skal lære barna våre å håndtere følelser og ikke lære dem hvordan en voksen får et sammenbrudd, sier hun.
Point taken. De fleste barn vet godt hvordan man får et sammenbrudd. Men å styre følelser er verre for dem. Hvis du etter en barndom og en del av voksenlivet ennå ikke kan styre sinnet ditt i tilspissede situasjoner, hvordan i huleste skal et barn så kunne det?
– Barn har store følelser på grunn av den umodne pannelappen, så de kan ikke selv stoppe følelsene når de først har begynt å utfolde seg. De trenger en voksens hjelp til å regulere dem. Ved å bli hjulpet, trøstet og beroliget utvikler barnets hjerne seg til selv å kunne styre følelsene, forteller Rikke Winckler.
Les også: 10 tips til god barneoppdragelse.
Guiding i stedet for straff
Hvis du – i stedet for å rope til barnet eller true med straff når han ikke vil ta på skoene, men heller guider og viser barnet ditt hva han skal gjøre, så unngår dere å komme ut av døra på en måte som setter seg negativt i både deg og barnet ditt.
– Prøv vennlighet i stedet. Sett deg for eksempel ned hos barnet ditt og si: «Hei, hva gjør du nå? Det var jo ikke det du skulle?» Og barnet sier kanskje: «Hva skulle jeg, mamma?» «Du skulle ta på sko.» Da har du fått kontakt med barnet, forteller familierådgiveren.
Det høres jo lett ut – men hva så hvis barnet fortsatt ikke vil ta på sko? Han følger jo lystene sine og vil heller leke.
– Så prøv å gi ham en valgmulighet. Si: «Vi skal gå nå. Vil du ta på sko eller jakke først?» Gi barnet innflytelse. Barn som blir bestemt mye over, kan bli mer opprørske, sier familierådgiveren.
Vær en snakkende sko
Hvis du har et mindre barn, kan det også være en god idé å leke dere ut av situasjonen. Kanskje kan skoen snakke? «Hei på deg, jeg er Sverre Sko, hvor skal jeg være?» Skoen løper kanskje opp på barnets hode, og sammen kan dere le av den fjollete skoen, som er helt uvitende om at den skal være på foten. Barnet ditt kan helt sikkert vise hvor skoen skal være.
– Det kan hende at du føler deg litt tåpelig når du sitter der i garderoben i barnehagen og snakker med musestemme og later som du er en sko. Men test det ut hjemme først, og se hva som skjer. Du blir garantert positivt overrasket, sier Rikke Winckler.
Samme triks virker også hvis barnet ditt har gått i dekning på lekerommet i barnehagen fordi han ikke vil hjem. I hvert fall ikke med sko og jakke på. Han skriker i vilden sky og sparker som en verdensmester i karate. Du ser rundt deg og blir flau – ser ikke alle de andre voksne på deg nå?
– Barn er styrt av følelsene. Voksne er ofte opptatt av at barn skal lære å oppføre seg ordentlig, men forutsetningen for å kunne oppføre seg ordentlig er at man kan styre og regulere følelsene sine, sier Rikke Winckler.
Det er her kontakt, valgmuligheter og snakkende sko blir brukbare triks. Trekk triksene ut av hatten i stedet for å bli sint og irritert, for helt ærlig; hva blir du mest flau av? Å snakke som en sko – eller å dra med deg et skrikende barn med ut av barnehagen?
– Hos barn som blir ropt mye til og blir skjelt ut, går også hjernen i alarmberedskap. De klarer ikke å høre oss. De får det mer travelt med å passe på seg selv og forsvare seg. De roper tilbake, gjemmer seg, løper vekk, ser ned i gulvet. Vi blir deres fiende fordi hjernen deres også har gått i fight, flight and freeze-modus, forklarer Rikke Winckler.
Finn din stoppknapp
Hvis du imidlertid vet at det er situasjoner der du har en tendens til å rope eller miste fatningen, så kan du faktisk planlegge deg ut av en heftig reaksjon. Skjer det oftest om morgenen når barnet ditt er for tregt og dere skal ut av døra? Eller synes du kanskje det er en utfordring å legge barnet ditt uten å ende opp som en sint (og trøtt!) forelder? Kanskje du blir sur når barnet ditt ignorerer deg? Tenk over i hvilke situasjoner temperamentet ditt blir utfordret, og forestill deg at du har en
stoppknapp for sinnet, foreslår Rikke Winckler. Hva kan du for eksempel gjøre for å trykke på stoppknappen når sinnet begynner å ta over?
– Kanskje må du telle til ti når du blir sint, eller trekke pusten godt ned i magen. Kanskje kan du si til deg selv: «Vi blir ikke angrepet av en løve, det er ikke en bombe. Det er bare et barn som ikke har lyst til å sove.» For andre kan det kanskje virke bedre å gå ut av rommet for å kjøle seg ned, sier Rikke Winckler.
Formålet er å få hjernen ut av kamptilstanden og tilbake til et rolig sted med overblikk. Finn ut hva som kan være din stoppknapp, men bestem deg for det før du står i situasjonen, så du vet hvordan du skal håndtere sinnet ditt neste gang, så du unngår å rope – eller eksplodere.
Finn deg så et mantra som passer for deg, foreslår Rikke Winckler. Et mantra som gir deg tro på at du kan håndtere situasjonen som gjør deg sint. Et mantra er en setning eller to som sier noe om hvordan du gjerne vil være. For eksempel: «Jeg er rolig og omsorgsfull», «Jeg snakker rolig, uansett hva» – eller kanskje setningen vi allerede har nevnt: «Det er ikke en bombe.» Finn fram mantraet før sengetid (hvis det er den situasjonen som trigger sinnet ditt), pust dypt og gjenta mantraet ditt for deg selv noen ganger – eller når du begynner å bli sint.
Du har laget en plan, du prøver virkelig, du har alle de riktige intensjonene, og planen virker de første gangene du tester den. Men på den tredje dagen ryker både pustingen og det geniale mantraet ditt, for barnet hører FORTSATT ikke etter. Hva gjør du da?
– Du prøver igjen i morgen. Det viktigste er ikke å unngå å falle, for det kommer du høyst sannsynlig til å gjøre. Mer enn én gang. Det handler først og fremst om å kunne reise seg igjen, sier Rikke Winckler. •
