barnehagestart
Slik forbereder du barnet til barnehagen
En helt ny hverdag i barnehagen med flere omsorgspersoner kan være vanskelig for barnet i begynnelsen. Da er det viktig med en god tilknytningsprosess, sier ekspertene.
Av: Irene Jacobsen og Ingrid Krokvik Birkelid.
Ei lita jente i toårsalderen løper forbi. Roper på mamma, kikker engstelig rundt seg. Mamma svarer, jenta smiler og springer av gårde.
– Der ser du et typisk eksempel på tilknytningsatferd, sier Heine Vestvik,tilknytningsterapeut og fagkonsulent i Stiftelsen Crux.
Jenta viser med hele seg hva hun føler når hun løper rundt og leter - og du ser tydelig reaksjonen når mammas stemme høres.
– Tilknytningen er personlig. Det er den emosjonelle forbindelsen vi tilbyr til kun et fåtall mennesker. Mamma, pappa, storesøsken og kanskje besteforeldre, sier Vestvik og fortsetter:
– Barn lager seg et slags hierarki, så når de begynner i barnehagen må det legges til rette for at de kan knytte seg til flere omsorgspersoner.
Les også: Bytte barnehage? – Dette er et rødt flagg
Tilknytningsprosessen
Men hva går egentlig denne tilknytningsprosessen ut på?
Tilknytning er ingen nymotens oppfinnelse og terapeuten spoler langt tilbake i tid når han skal forklare. Faktisk millioner av år.
– I utgangspunktet er tilknytning en overlevelsesmekanisme. Små barn, både mennesker og dyr, har alltid hengt tett på foreldrene sine den første tiden i livet, sier Vestvik.
Man regner med at tilknytningsprosessen tar opptil to år for oss mennesker.
– Denne lange perioden har gitt oss en unik mulighet til å ha emosjonelle, tette relasjoner til andre mennesker, sier Vestvik.
Vær trygg og sikker
Så er permisjonen over, og en ny hverdag venter. Hvordan forbereder du egentlig barnet ditt på det som skal skje?
Vestvik forklarer at du ikke kan forberede ettåringen på barnehagestart, rett og slett fordi hjernen deres ikke er utviklet til å forstå hva som skjer.
– Det er først i tre-fire års alderen at barn klarer å tenke abstrakt og trøste seg med tanken, eller forestillingen, om at mamma og pappa faktisk kommer igjen, sier han og legger til:
– En toåring har erfart at foreldrene kommer tilbake, men egentlig er det ingen trøst når de går ut døra.
Vestviks råd er å ta seg god tid både når du leverer og henter.
– Ikke vær redd for å vise at du forstår at barnet synes det er vanskelig, og at du skjønner at det er lei seg når du skal gå. Det er først når vi tar inn over oss at dette er problematisk for de minste, at vi kan gjøre noe for å bøte på bruddet som oppstår, mener han.
Hans videre råd er å vise at du er trygg og sikker i det du gjør. Barnet skanner deg for å finne ut om du egentlig er redd du også, og leser kroppsspråket og ansiktet ditt. Din utrygghet vil smitte over på barnet.
– Vær derfor innlevende og rolig, anbefaler han.
Er du overdrevent oppstemt og glad som svar på barnets gråt, kan du risikere at du heller sårer barnet.
– Reaksjonene kan variere i hentesituasjonen; noen blir glade og gir en klem. Andre blir sure, sinte eller later som ingen ting. Uansett kan du være sikker på at du har vært savnet, sier Vestvik.
Skal skjerme barnet
Det tilrettelegges for at barna skal få flere tilknytningspersoner når de begynner i barnehagen, slik at de føler seg tryggere. Det kalles både primærkontakt og tilknytningsperson, men er akkurat det samme.
Det forteller Cathrine Pedersen, styrer i Gjettum barnehage.
– En tilknytningsperson er tett på barnet, får nær kontakt, observerer og er lydhør for barnet signaler, sier Pedersen.
I hennes barnehage er tilknytningspersonenes oppgaver tydelig definerte:
– De skal skjerme barnet for unødvendig uro og forstyrrelse og være den sensitive voksne som er der hvor barnet er. De skal derfor ikke gå for mye inn og ut av avdelingen, forteller hun.
Det er også viktig at de gir forutsigbarhet ved å ha trygge og tydelige rutiner. Det innebærer blant annet å sitte ved siden av «sine» barn under måltider, samt legge dem når de skal sove.
– Tilknytningspersonene er også med i lekegruppene og aktivitetene til barna og har ansvar for sine barn på turer. Det er også dem som skal kontakte foreldrene og bli kjent med og trygge dem, sier Pedersen.
Les også (+): Må barnet mitt ha en bestevenn i barnehagen? Hun har ikke det, betyr det at hun er ensom?
Tilknytning essensielt
Professor i spesialpedagogikk ved Dronning Mauds Minne, Ingvild Åmot, bekrefter at en god tilknytningsprosess er viktig.
Ifølge henne er dette selve nøkkelen til sunn psykisk helse og at barn utvikler et godt forhold til seg selv og omgivelsene.
– Det å først jobbe med god tilknytning til omsorgspersonene hjemme er essensielt for at barnet skal få en god start, og senere tørre å bevege seg ut i verden sammen med andre enn de hjemme.
– Under barnehagestart er det viktig at barnet etablerer god tilknytning til de ansatte i barnehagen for å kunne trives og ha en god hverdag i barnehagen. Å ha en primærkontakt, og starte med få ansatte å forholde seg til, gjør denne prosessen lettere, opplyser Åmot.
Også det å knytte seg til, og oppleve fellesskap, med andre barn er essensielt for at barn i barnehagen skal ha det godt.
– Barn utvikler vennskap på sine måter. De minste barna uttrykker seg mye gjennom kroppen, og vi kan tolke det vi voksne kaller vennskap gjennom kroppslig imitasjon, latter, klemmer, felles lek og kroppslige uttrykk, sier professoren og fortsetter:
– Det er viktig at ansatte og foresatte er oppmerksomme på disse uttrykkene, snakker om de andre barna på en positiv måte, setter ord på det som skjer rundt barnet og anerkjenner alle de kroppslige uttrykkene for fellesskap, glede og oppmerksomhet.
– Gi litt mer plass
Hun får støtte av førstelektor Bodil Mørland. Hun har undervisningserfaring i både småbarnspedagogikk og spesialpedagogikk, i tillegg til lang erfaring som barnehagelærer for de aller yngste barna.
– Det fins mye forskning og erfaring som viser at barn ned i ett-toårsalderen etablerer vennskap. Men ofte er vi voksne, inkludert barnehagepersonalet, så opptatte av vår egen rolle, at vi kanskje overser og bryter inn når en liten toåring kommer og vil trøste en annen som gråter. Kanskje vi kan bli flinkere å tre litt tilbake?, foreslår hun.
Hun anbefaler at man, ved å gi barna litt mer plass, ikke ødelegger for begynnende vennskap.
Når det kommer til å forberede barna på det som skal komme har Mørland noen ideer til hva man kan gjøre.
– Bruk god tid på tilvenningsperioden. Kanskje kan barnehagelæreren eller primærkontakten også komme på hjemmebesøk, foreslår Mørland.
Hennes forslag er å leke de gamle titt-titt-borte-lekene og besøke barnehagen så ettåringen får se, kjenne og lukte.
Høyskolelektoren tror også det vil være positivt for tilvenningen om foreldrene forbereder seg.
– Når foreldrene føler seg trygge på barnehagen og de voksne som jobber der, vil det smitte over på barnet, sier Mørland.
– Vil oppleves trygt og kjent
Åmot mener også det er mulig å forberede i forkant.
– Det å begynne å snakke om barnehagen, besøke barnehagen, samt lese eller fortelle fra enkle bildebøker om barnehagestart er en sakte forberedelse, sier professoren.
Hun mener det kan vært lurt å kontakte barnehagen i god tid og få litt innsikt i barnehagens regler, rutiner og bruk av sanger, slik at man kan gjøre det samme hjemme.
– Dette vil gjøre at det som siden kommer i barnehagehverdagen vil oppleves litt trygt og kjent, råder professoren og fortsetter:
– Om barnet har en sutteklut, bamse eller smokk som det forbinder med trygghet og ro, så kan det være positivt for barnet å ha dette med seg i overgangen. Dette kan vi kalle et overgangsobjekt.
Les også: 13 ting barna trenger fra deg i morsrollen
Søker ut og vender tilbake
At ettåringen har gjort seg erfaringer med å møte andre barn, områder, hus og miljø er også viktig for at barnet skal synes det er spennende å bli kjent med noe nytt.
– I dette er det også viktig at barna har erfart at voksne er såkalte «trygge baser» - omsorgspersoner som de kan være i ro hos mens de skaper seg overblikk over nye situasjoner, forklarer professoren.
Da vil barnet ut fra eget tempo og på eget initiativ få mulighet til å utforske miljøet og menneskene på sin måte ved å søke ut og vende tilbake.
– Å ha erfart at det fungerer slik, gjør at de lettere kan vise tillit til barnehagepersonalet og tør å utforske miljøet og etter hvert tør å være der mer alene, sier hun og legger til:
– Men barn er ulike og gjør dette i ulikt tempo og på ulik måte. At omsorgspersonene kjenner sitt eget barns mønster i en slik prosess er viktig ved oppstart, da det etterhvert blir viktig informasjon til ansatte i barnehagen.
