MOR TIL TENÅRINGER:
«Jeg har gått fra å være en verdsatt hønemor, til å bli en hakkekylling som likevel forsvarer dem med nebb og klør»
Hva gjør man når tre små englebarn blir til ett stort tenåringsmonster, spør trebarnsmamma Eva Dobbing. Hvor gikk alt så galt?
Eva Kynningsrud Dobbing er journalist og trebarnsmor, bosatt på Ulvøya i Oslo.
«Vent til de alle blir tenåringer » pleide erfarne foreldre å si da jeg stolt gikk rundt med mine tre små jenter.
«Ja» , sa jeg og nikket overbærende, mens jeg selvtilfreds tenkte at de ikke kjente jentene mine. Det går nemlig ikke mange av dem på dusinet. Enklere, skjønnere mer empatiske barn skal man jammen lete lenge etter!
Disse tre hjertegode, livsglade jentene som sprang meg i møte i barnehagen etter knappe sju timer fra hverandre.
Som logrende hunder som overøste meg med ubetinget kjærlighet og uendelige lovnader om evig troskap. Som krøp opp i sengen min hver natt og holdt et kjærlig kvelertak rundt halsen min mens jeg halvsov ukomfortabelt, men lykkelig gjennom resten av natten.
Et ubrytelig bånd var knyttet: Kom igjen tenårene – prøv å bryne dere på oss! Vi er godt rustet og vel beskyttet. Ingenting kommer mellom oss. Give it to me!
Fra engler til monstre
Første tenåringsdatter ut. Dette ser ut til å gå greit. Åpen og glad. Men har det sneket seg inn en litt vel bestemt tone? Er den ikke en smule nedlatende, hard og bedrevitende mot mor selv?
Heldigvis er nummer to alltid så diplomatisk og lite kranglevoren at det ikke er mer enn jeg skal kunne takle på mesterlig vis. Yngste-frøken er jeg på god vei til å skjemme bort, men sånn er det med minstemann. Det skader ikke. ...
Eeeeh, jo det gjør det! De vokser nemlig opp alle sammen!
Når tre små engler blir til ett stort tenårings-monster som går til masseangrep fordi du har meninger om innetid og kosthold eller et ønske om en liten innsats for fellesskapet i heimen.
Når de går til krig fordi ukelønna er for lav og visstnok ikke står i forhold til kravet om å re opp senger og tømme oppvaskmaskinen når de faktisk har lekser å gjøre. Lekser som de tenkte å begynne på akkurat da oppvaskmaskinen viste seg å være full!
Les også: Når du blir flau over å være mamma
Skyter fra hofta
En av dem stikker treffsikkert. Hun har en nyslipt tunge med sylskarp egg.
Den andre sender et blikk som sier omtrent det samme, og den kalde skulderen hun byr meg får meg til å fryse langt inn i hjerterota.
Men jeg kommer raskt ut av frossen tilstand for å forsvare meg når den tredje skyter verbalt som om munnen er en ladet mitraljøse med fullt hylster.
Spurte jeg ikke bare om de kunne spise grønnsakene sine? Få et mer balansert kosthold? Lost in translation? Jeg snakker ikke så sykt bra tenåringspråk. Angrep fra tre hold og kommunikasjonssvikt. Sjanseløst...
Særlig når alliansen dem i mellom viser seg svak, og de starter en borgerkrig. Dette fordi nummer to, diplomaten i flokken, nylig uoppfordret fratrådte sin stilling som fredsmekler i en kritisk fase. I stedet bar det ut på den brede vei, og hun begynte å robbe søstrenes klesskap i det stille, for så slenge dyrebare plagg i en krøll dypt inne i eget skap (eller «glemme» dem igjen hos venner.) Da henger søskenkjærligheten bokstavelig talt i en tynn tråd.
Var ikke båndet uslitelig da?
Hva har skjedd her?
Les også: Fire gode regler når barna ryker i tottene på hverandre
Fra familiebilder til fotosessions
Vi tar ikke lenger familiebilder på ferie, nei det er fotosessions. Det er boosting av instagrammen som inspirerer så fort landskapet innbyr til fotografering for minneboken.
Jeg er en tålmodig fotograf som får oppgitte blikk etter å ha tatt 958 bilder fordi ingen er bra nok. Det er selvsagt min skyld, jeg forstår jo ikke hvilken vinkel som gjelder. Beklager, jeg trodde det asurblå havet eller fjelltoppene skulle være med på bildet. Sorry, my bad.
Jeg tar den på min kappe. Hadde ikke forventet noe takk uansett. Til tross for at eldstemann er en hund etter ros fra mamsen, ville hun heller tatt en muntlig eksamen i kalkulus enn å gi sin gamle helt, meg altså, et kjærkomment kompliment...
Hun som var så nær at jeg knapt nok merket at navlestrengen var kuttet de første 18 årene. Jeg merket det ikke før jeg våknet skrekkslagen kl 05.15 18. mai og hun var borte, sengen tom og mobilen utilgjengelig. What?
Selv minstemann, min sårt trengte allierte, har beveget seg over til fienden. Den lille advokaten som mener at alle søstre har rett til å bli forsvart uansett utgangspunkt.
Hun som gjør en fjær til fem høns og blåser opp saken i rettferdighetens navn. Som taler den svakestes sak til vi alle er svette i øra og på randen av sammenbrudd.
Les også: Hjemmekontoret fra helvete
Idylliske øyeblikk
Jeg er en løvemamma jaget av tre flokkdyr klare for å angripe. «Jeg har gått fra å være en verdsatt hønemor, til å bli redusert til en hakkekylling som likevel forsvarer dem med nebb og klør»
Glem gledeshyl og glade klemmer i barnehagen, det er dette som er ubetinget kjærlighet!
Jeg skal nemlig stå støtt gjennom tenårene selv om jeg vakler og mister besinnelsen mer enn før. Det er tross alt ikke krig i heimen hver eneste dag.
Det hender det inngås våpenhvile, og jeg skimter håp i hengende snøre. Når det perles over tekoppene rundt kjøkkenbordet, når gutter blir fortrolig diskutert eller alle ler samstemt av en morsom kommentar uten at det eskalerer og glir over i krangel.
Da får jeg akkurat styrke nok til å stå i skuddlinjen de neste kampene som vil komme meg i møte.
Så kjære frustrerte tenåringer - dere skal få løsrive dere fra øya mi, men dere får værsågod å ta med dere redningsvestene jeg kaster ut.
Ok, de er kanskje ikke er så kule, men bare bruk dem for dere kommer til å havne på dypt vann i blant. Da kan dere alltid snu. Jeg er her uansett nemlig! Enten dere vil eller ei… Dere tar aldri knekken på meg, skjønner dere.
Den trehodede monster-mammaen er nemlig uovervinnelig. Løvemamma var litt nede for telling en stund, men hønemora bor fortsatt i meg og myrsnipa lever i beste velgående.
HUN VET jo at dere egentlig er skjønne, livsglade, tillitsfulle, empatiske, kjærlighetsfulle jenter. Verdens beste og vakreste, ifølge «Myrsnipa».
Urokkelig selvtilfreds...
