serie: Relasjoner
«Jeg klikka fullstendig på barna!»
Når vi er mye sinte eller opplever at vi ikke kommer ordentlig inn på barna våre, er det fullt mulig å gjøre noe med det. Løsningen finner du når du åpner opp bagasjen fra din egen barndom.
Det klikka fullstendig for meg i dag morges!» sa en kollega i lunsjen en dag. «Det klikker her også innimellom», svarte jeg og lo.
Han så alvorlig på meg. «Jeg mener … Det svartnet. Jeg ble så jævlig forbanna på ungene! Og det er ikke bare i dag. Jeg er ofte sint. Fly forbanna! Ungene provoserer meg når de gjør det stikk motsatte av det jeg har sagt.»
Han var lei seg. Hadde vondt i magen. Det er ikke en sånn far han vil være. «Pappa var mye sint på oss da vi var små, og jeg hatet det! Jeg lovet meg selv for lenge siden at hvis jeg ble far selv en dag, så skulle jeg ikke bli som ham», sa kollegaen min.
Han ble sittende og se ut i luften. «Men jeg er blitt akkurat som pappa! Like frustrert, like forbanna,» sa han omsider.
Les også: Dette kjennetegner overbeskyttende foreldre
Måten vi blir møtt på
Måten vi ble møtt som barn, påvirker oss hele
livet og har betydning for hvordan vi møter
andre, også våre egne barn. For ikke å snakke om hvordan vi møter oss selv.
Jeg synes det er fascinerende, og selvsagt litt skremmende, at de første leveårene preger livet vårt i så stor grad, som regel på godt og vondt. Et barn som har hatt en normal fødsel, begynner å kommunisere med og kopiere de voksne 25 minutter (!) etter fødselen, ifølge familieterapeut, spesialpedagog og barnehagelærer Herdis Palsdottir.
Er det ikke sprøtt? At de første dagene, ukene, månedene og årene i livet, som vi som voksne ikke husker noe fra, er så betydningsfulle for hvordan vi har det med oss selv – og måten vi møter verden på – som voksne?
Les også: Én stor skamtrigger gjør at det er vanskelig å vise sinne foran barna
EQ-institute:
Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir. EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Sinne og skrik
For noen år siden snakket jeg med en barnehagelærer, som fortalte at hun slet med en gutt på avdelingen. Gutten var bare to og et halvt år, men hadde et ekstremt sinne, sa hun.
Han kastet lekebiler gjennom luften, slo henne – og kunne
hamre gjenstander inn i veggen med stor kraft. Toåringen responderte med å skrike høyt når hun gikk bort til eller snakket bestemt til ham.
Noen ganger begynte han å hyle tilsynelatende helt ut av det blå. «Jeg fatter ikke hvordan et så lite menneske kan være fylt med så mye sinne. Han får det til å koke inni meg. Jeg skjønner jo at han sliter med noe, men jeg har ikke sjans til å finne ut av det.» Hun skalv i stemmen.
Les også: Kjefter du uten respons? Les dette
Redsel for sinte følelser
Et par år senere møttes vi igjen, og jeg måtte jo spørre om hvordan det gikk med gutten. Hun smilte og sa at det kapitlet hadde tatt en annen vending enn hun hadde forestilt seg. Ja, det hadde utviklet seg til et eget kapittel. Et kapittel i hennes liv.
«Vet du … Det handlet mest om meg! Og min redsel for sinte følelser. Faren min var veldig sint da jeg var liten. Jeg minnes hvordan jeg krympet meg når han hevet stemmen og smalt knyttneven i bordet. Jeg har fryktet sinne hele livet, og derfor ble jeg så trigget.» Hun la til at gutten har det mye bedre nå, og for sin egen del; hun jobber med å bearbeide barndommen.
«I dag takler jeg alle følelser bedre. Når noen er sinte, kan jeg fint stå på sidelinjen, eller til og med stå i følelsene sammen med dem hvis de trenger det.»
Grums i barndomsbagasjen
For å se andre mennesker må man kunne se seg selv. Jo mer kontakt du har med deg selv, jo nærere kontakt vil du oppleve at du får med dem rundt deg. Med partneren din, venner, kolleger – og ikke minst barna dine. Men de aller fleste av oss har grums i bagasjen fra barndommen.
Situasjoner og følelser vi ikke har bearbeidet, ofte negative mønstre, som ligger som et filter over nåtidens relasjoner. Når vi er mye sinte og frustrerte, eller opplever at vi ikke kommer ordentlig inn på barna våre, for eksempel, er det fullt mulig å gjøre noe med det. Men vi må våge å åpne opp bagasjen vår, gjerne med en terapeut, og jobbe med å bryte gamle, ofte ubevisste, mønstre.
Jeg vil ikke si det finnes noen «quick fix», samtidig som man kan få mange aha-opplevelser. Gradvis vil du oppleve at filtrene som hindrer deg i å ha den helt nære og genuine kontakten med både deg selv og andre, forsvinner.
Les også: Slik takler du et sint barn
Fornuft eller følelser
Selv var jeg full av følelser som liten jente. Jeg boblet nesten over. Av både latter, tårer, sprudlende entusiasme og sinne. Jeg satte mer enn gjerne ord på det jeg følte, stort og smått, og mange synes sikkert jeg var en liten skravlebøtte. Jeg lot meg styre av følelser i valg og relasjoner – og foreldrene mine savnet nok litt analyse og større snev av fornuft iblant. Som mange i min generasjon oppfattet jeg at det var lurt å dempe seg litt.
Jeg konkluderte med det at å la følelsene styre alt kanskje ikke var så smart … Inni meg fortsatte følelsene å boble, samtidig som jeg utviklet en stor dose fornuft. Jeg ble opptatt av å gjøre det «riktige» og tenkte at alle valg måtte begrunnes fornuftig. Men det jeg som barn og ungdom trodde var fornuftig, stridde ofte mot det følelsene mine fortalte meg at var riktig.
Når jeg ser tilbake, tenker jeg at jeg ble for fornuftig, rett og slett. Fornuften hadde lagt seg som et filter over de ekte følelsene, og som voksen måtte jeg jobbe for å finne tilbake til det autentiske – for å kunne være i kontakt med meg selv og være mentalt nær mine egne barn. Det å være mentalt nær mine nærmeste, er i dag en av mine viktigste verdier.
Mentalt utilgjengelig
En venninne av meg fortalte hvor ubehagelig hun syntes det var da moren var mentalt utilgjengelig i barndommen. Og nå er hun lei seg fordi hun automatisk og uten å ville det har gått i morens fotspor. «Når ting ikke går som mamma vil, blir hun fornærmet. Hun blir snurt, stille. Mentalt utilgjengelig.
Noen ganger handler det om viktige ting, men som oftest er det bare bagateller,» fortalte venninnen min. Hun trakk fram et minne fra 80-tallet. De skulle få besøk av en vennefamilie. «Mamma ba pappa handle inn sånn at hun kunne bake ostekake.
Men da pappa kom til butikken, hadde han glemt handlelisten. Han kunne jo ikke bare ringe eller sende en SMS den gangen, så pappa dro innom et bakeri og kjøpte en kake. Jeg kan se den for meg den dag i dag. Kaken var kledd med rosa marsipan og pyntet med sitrongule sommerfugler og lysegrønne blader, som også var i marsipan. Søsteren min og jeg var så lykkelige for at det ble den kaken framfor ostekake. Men mamma ble kjempesur! Hun var taus og mutt i timevis. Hun myknet litt da gjestene kom, men jeg kjente på den fraværende energien hennes til jeg la meg», fortalte hun.
Les også: Har barnet ditt til stadighet raserianfall?
Kopierer foreldrene våre
Her om dagen begynte datteren til venninnen min å gråte uten forvarsel. Moren koblet ikke at datteren reagerte fordi hun selv var sur og mutt. Ikke før jenta smalt døren til rommet sitt igjen og skrek: «Det er deg, mamma! Du er dust. Jeg liker deg ikke! Du tror du er annerledes enn mormor, men det er du ikke!»
Oppdragelsen vi selv fikk, sitter i ryggmargen. Å skulle møte barna på en annen måte enn vi ble møtt selv, krever at vi endrer noe ved oss selv. Som relasjonsterapistudent har jeg lært at det innebærer at vi må bli bevisst vårt menneskesyn og verdier. Sånn at den nye måten å møte barna på ikke blir en metode, men «en ny måte å være i verden på», som gradvis vil feste seg i ryggmargen.
Endring krever mot
Herdis Palsdottir, som har grunnlagt skolen jeg går på, er tydelig på at det krever mot å endre sin væremåte som voksen og som forelder. Hun sier noe som kanskje treffer deg: «Dersom du opplever at du har en uhensiktsmessig måte å være sammen med barna på, er jeg sikker på én ting: At den væremåten ble til da du var barn – for å beskytte deg mot dine omsorgspersoner.
De så kanskje ikke, eller respekterte ikke, dine grenser og behov. Det krever mot og utholdenhet å legge fra seg dette verneskjoldet som voksen.» Jeg synes også det er fint å vite at vi tross alt har litt tid på oss … For det er menneskelig å feile, også som foreldre.
Likeverd og respekt
Palsdottir sier at dersom barna våre konkluderer med at vi er oppriktig glad i dem innen tolvårsalderen, har de med seg en veldig verdifull ballast til senere i livet. Det å ha foreldre som klarer å møte deg på en likeverdig måte, gjør at barna føler seg elsket betingelsesløst – og dette ligger som en basis for den videre utviklingen. «Tenk over hvor heldige disse barna er! De går ut i livet med hevet hode og respekt for seg selv,» sier hun.
Så la oss ha fokus på å ta ansvar for oss selv. Vi er tross alt de viktigste personene i våre barns liv; denbarnet er aller mest følelsesmessig knyttet til. Perfekte foreldre blir vi aldri, men autentiske, det er oppnåelig.
