Samsoving og biologi
«Hva har vi gjort feil? Alle andre foreldre har barn som sover i egen seng, eller hva?»
Har du noen gang hørt: «Barnet er aaaltfor gammelt for å sove i samme seng som dere.» Camilla Olaisen har ett råd til deg, og det vil kanskje få deg til å sove bedre.
Dette er en kommentar og gir uttrykk for skribentenes synspunkter.
Har du noen gang hørt: «Barnet er aaaltfor gammelt for å sove i samme seng som dere nå som han er [sett inn riktig alder] år gammel. Hvis dere ikke passer dere, så kommer han til å sove sammen med dere til langt ut i tenårene.»
Jaså, sier du det? Om man setter pris på velmente råd og tilbakemeldinger fra innpåslitne forståsegpåere kommer kanskje an på hva de har på hjertet.
De fleste som sover sammen med et eller flere barn hele eller deler av natta, vet utmerket godt hva naboen og svigerfar skulle mene om saken.
Man skulle nesten tro det var en sjeldenhet at en fortumlet unge kommer inn til foreldresenga i løpet av natta. Hver natt.
Likevel, hvis man pirker lett under dyna til en kollega, venn, nabo eller slektning, så ser man ofte at det ligger et barn der og sover. En baby, en treåring, og jammen finner vi et og annet skolebarn der også.
Hvis vi prøver å huske tilbake til egen barndom, var det ikke ofte slik at lengselen etter å gå inn i foreldresenga rett og slett ble for stor, og umulig å undertrykke? Litt skamfulle, men fullere av lengsel tuslet vi inn til foreldrenes soverom. Rart da, i grunn, at vi skal forvente så mye mer av våre egne barn.
Camilla har doktorgrad i medisinsk teknologi og jobber som bioingeniør.
Som mor har hun undret hun seg over at forventningene hun selv hadde til småbarnslivet ikke var forenlig med biologien. Dette er tema i en populærvitenskapelig bok hun skriver på
Les også: 13 ting barna trenger fra deg i morsrollen
Samsoving er det naturlige
I industrielle land er det vanlig at en sprinkelseng kjøpes allerede før barnet blir født, og med store forventninger om at den skal brukes.
Mange opplever at den blir mindre brukt enn først antatt. Ikke sjelden med et snev av mindreverdighetskomplekser: «Hva har vi gjort feil? Alle andre foreldre har barn som sover i egen seng, eller hva?»
La oss se på hva som egentlig er naturlig for oss!
Barnerom og barnesenger er en relativt ny oppfinnelse, og for inntil 200 år siden var det vanlig at hele familien sov sammen.
Pastellfargede barnerom fantes ikke. Ofte fantes det ikke engang soverom. Også i dag er samsoving normen i de fleste kulturer – det er vestlige, industrialiserte land som skiller seg ut.
Når vi ønsker å finne ut av hva som er mest naturlig for oss som art, tyr vi ofte til studier av mennesker som lever som jegere og sankere.
Måten de lever sine liv og områdene de bor i, er det nærmeste vi kommer et innblikk i hvordan de aller første menneskene levde.
Relativt upåvirket av normene i våre moderne samfunn, har de noen ganske andre forventninger til familielivet. Kan vi lære noe om vår egen samtid ved å se på dem?
Trygt for en tass
En jeger- og sankerfamilie sover ofte sammen i en enkel ettroms hytte. Det er en selvfølge at barna sover sammen med foreldrene. Sammen med foreldrene er barna trygge.
Som fireåring får barnet som oftest en lillesøster eller lillebror. Heller ikke da forventes det at barnet skal sove alene, selv om mor naturligvis må sove sammen med babyen.
Hos Aka-folket i Sentral-Afrika får den nybakte storebror eller storesøster sove sammen med besteforeldre i deres hytte. Gode å ha for en liten tass som trenger et trygt sted å sove.
Først i tiårsalderen går flere barn sammen og bygger seg sin egen hytte – heller ikke da sover de alene, men sammen med venner.
Siden de alltid sover sammen med andre, oppleves kanskje ikke overgangen så stor som den gjør for mange norske barn som blir henvist til å sove i en egen seng på et eget rom.
Les også (+): Brannfakkel fra erfaren jordmor: – Denne gruppen takler best å bli mor
Sengebytte og redebytte
Ønsker vi å se enda lenger tilbake i vår evolusjonære fortid, er det nærliggende å se på menneskeapene.
Flere millioner år har gått siden vi hadde en felles stammor med sjimpanser, gorillaer og orangutanger.
Likevel er det mye vi kan lære av dem, og på mange måter er de slett ikke så ulike oss. Også de har en lang barndom og er avhengig av mor i årevis etter fødselen.
Hver kveld bygger de seg et nytt rede i trærne. Mor og barn sover sammen i samme rede, men også det må en gang ta slutt.
Når en orangutang blir storebror, har han rukket å bli åtte år. Nå må han finne seg i å sove alene i sitt eget rede.
Det er ikke gjort uten protester, og åtteåringen kommer stadig over for å sove sammen med moren som svarer med å bygge seg et nytt rede for natta.
Slik fortsetter det til ungen etter hvert motvillig aksepterer forandringen.
Ikke så ulikt de mange norske foreldrene som driver med hyppig barneflytting og/eller sengebytte om natta, eller hva?
Les også (+): Kan jeg la babyen ligge og gråte i sengen, eller må jeg trøste ham hver gang?
Senk skuldrene ned på madrassen
Første bud for en menneskeape som skal bli stor og sove alene, er å lære seg å bygge et eget rede. Orangutanger bygger sitt eget rede, men sover ikke i det før de må, for det er best å sove sammen med mamma.
Sjimpansebarn bygger seg et eget rede hver kveld i et helt år før de faktisk sover i det. En gorilla begynner å bygge rede 1,5 år gammel, men enda 1,5 år skal gå før et gorillabarn legger seg til å sove i eget rede.
Selv da er redet i direkte kontakt med morens rede, og slik sover de til lillebror eller lillesøster er blitt ett år gammel.
Små barn kan være så stolte som bare det over den nye senga, men når kvelden kommer, er det ikke alltid så enkelt å godta det nye «redet». At det skal ta litt tid før det blir helt akseptert, er vel ikke urimelig?
Klengete apebarn og tiåringer som bygger seg et eget «soverom», det setter ting i perspektiv, gjør det ikke?
Én ting kan nok foreldre, sjimpanser, gorillaer og orangutanger enes om: Samsovinga må en dag (natt) ta slutt.
I mellomtiden kan vi kanskje roe en smule ned på sove-hele-natta-alene-higet, senke skuldrene ned på madrassen og få oss en god natts søvn?
Kilder: Harriet Smith 2005: «Parenting for primates» og Barry Hewlett 1992: «Intimate fathers: The nature and context of Aka pygmy paternal infant care»
Denne saken ble første gang publisert 14/04 2020, og sist oppdatert 14/09 2023.
