Overbeskyttende foreldre
Dette kjennetegner overbeskyttende foreldre
– Gjør bare barna mer usikre, sier psykolog.

«Kom ned fra det treet! Pass på at du ikke faller og slår deg. Ikke lek med det der, det kan være farlig.»
Advarslene står i kø når vi skal beskytte dem vi har aller mest kjær: Barna våre.
Det ligger dypt i oss å skjerme barna mot all verdens motgang og smerte. I en slik grad at eksperter snakker om at vi foreldre dyrker en særlig «forsiktighetskultur» hvor vi ser farer lure overalt.
– Barna blir skjøre hvis de har en overbeskyttende ramme, Det er en uheldig spiral, som øker barnets usikkerhet, sier barnepsykolog Per Schultz Jørgensen.
Skjøre og usikre barn
For å unngå disse tenkte farene, pakker vi barna våre inn i så mye bomull at de til slutt synes det er vanskelig å stå på egne ben.
Vi tror nemlig at de er skjørere enn de er, og vi orker ikke å se at de gråter, blir skuffet eller slår seg. Og det er et stort problem.
– Konsekvensen av å overbeskytte barna sine er at de ikke får gjort deres egne viktige erfaringer med å klare seg selv. De får ikke lært hva de kan og hva de er gode til. De får ikke utviklet en indre tro på at de klarer seg bra. De føler ikke at de kan stå på egne ben, og er skjøre hvis de har hatt en overbeskyttende ramme, sier Schultz Jørgensen.

Ut av komfortsonen
Barn er født med en naturlig higen etter selvstendighet. Den blir dyttet i gang av nysgjerrigheten deres, som får dem til å søke ut i verdenen omkring dem for å prøve ut ting.
Hver gang de gjør noe der de kan risikere å slå seg og bli lei seg, lærer de seg selv bedre å kjenne. De lærer hvordan de skal håndtere en lignende situasjon en annen gang, og at de ikke skal være redde for motgang.
Så hvis vi som foreldre alltid avbryter barnets utforskning av verden, før det har skjedd noe, og fjerner barnet fra mulige fare, så fratar vi det samtidig viktig lærdom.
– All utvikling skjer utenfor barnets komfortsone. Barn, som ikke har fått lov til å prøve ting selv, blir typisk mer nervøse og redde senere i livet. En del av de unge jeg møter, som har fått angst, har ikke hatt mange nok opplevelser der de har funnet ut av at det taklet de faktisk bra. De utvikler i stedet en tillært hjelpeløshet, fordi vi med vår overbeskyttelse har vist dem at de ikke kan klare seg selv. Det skaper usikkerhet og tvil på egne evner, sier familieterapeut Pia Beck.
Les også: Hvor mye hyl, skrik, krangel og kaos er vanlig i en familie?
Tro på seg selv
Noe av det viktigste barn kan lære seg, er selvregulering.
Det betyr at de skal kunne forstå og regulere deres egne følelser, slik at de reagerer hensiktsmessig på dem.
– Utvikler man ikke denne evnen til selvregulering i de tidlige barndomsårene, kan det slå til som usikkerhet i ungdomsårene. Man skal ha bygget opp følelsen av å tro på seg selv og det å være god nok allerede fra man er liten, for ellers kan det påvirke evnen til å klare seg selv senere, sier Per Schultz
Jørgensen.

Det er likevel viktig for ham å understreke at man naturligvis ikke skal vende det blinde øyet til potensielt virkelig farlige situasjoner, akkurat som at man ikke skal utsette barna for alle mulige farer for å herde dem.
– Barn skal bygge opp et psykososialt immunforsvar. En motstandskraft. Men det handler ikke om å herde dem på en militant og gammeldags måte. Det handler om å gjøre barnet trygt, så det kan gå ut og undersøke verden, og at man samtidig gir barnet lov til å gjøre nettopp det, sier han.
Redde foreldre
Tidligere var ikke foreldre like overbeskyttende som de er i dag, fastslår begge ekspertene.
Generasjonene før oss skulle i prinsippet kun forholde seg til de risikofaktorene som befant seg i umiddelbar nærhet, for man hadde ikke mediene som fortalte skremmende historier om barn som har skadet seg, klimakrise og krig rundt i verden.
– Foreldre føler at verden er blitt mer uforutsigbar og risikofylt. Derfor har de et større behov for å beskytte barna sine. Det skremmer foreldrene, og da får de lyst til å overvåke og skjerme barna, siger Per Schultz Jørgensen.
Les også: Én stor skamtrigger gjør at det er vanskelig å vise sinne foran barna
Vi vil ikke feile
Fordi verden er blitt mer uforutsigbar, og fordi vi som samfunn lever mer atskilt fra hverandre, så har vi ikke de samme faste rammene som tidligere, som dikterer hvordan vi skal oppdra barna våre.
I dag skal hver enkelt av oss finne ut av den riktige måten å være foreldre på. Og vi vil for alt i verden ikke gjøre noe feil eller feile som foreldre, derfor søker vi råd hos eksperter, forklarer familieterapeut Pia Beck.
– Det er en folkesykdom at vi har så mye bruk for styring. Hvis jeg leser denne boka eller følger denne guiden, er jeg da sikker på at mitt barn får en god selvfølelse? Det er denne ingeniøraktige tankegangen som er veldig tydelig. Behovet for å styre barna våre gjør at de blir avhengige av ytre styring. De får ikke den indre veilederen og et fundament som kan guide dem gjennom livet. Akkurat som mange foreldre ikke har.
Angst for ikke å lykkes som foreldre
Usikkerheten og angsten for ikke å lykkes som småbarnsforelder er dominerende, viser Per Schultz Jørgensens forskning.
– Kjennetegnet på nåtidens foreldregenerasjon er tvil. De er i tvil om de gjør det bra nok. En undersøkelse jeg var med på å lage for et par år siden, viste at foreldre er i tvil om de gjør det riktige, enten hver eneste uke eller dag. Og når mamma og pappa er usikre, blir barna det også, så de betaler en del av prisen, sier han.
Han tror det henger sammen med at moderne foreldre er så mye borte fra barna sine.
For når vi ikke selv passer barna våre, så kan vi ikke være sikre på om barna våre har det bra og er i sikkerhet.
– Foreldre i dag er veldig fraværende, fordi de jobber mye. Så foreldre kan fort føle at de ikke kan leve opp til det ansvaret de har, fordi de ikke er til stede i barnas liv. De blir bekymret for om deres barn overhodet trives. Når de endelig er sammen med dem, vil de derfor gjøre det ekstra bra og hjelpe og støtte dem så mye som de kan, sier barnepsykologen.
Les også: Uunnværlig mamma: − Jeg burde skamme meg
Hva hvis?
Uansett om foreldres frykt for fare er reel eller ei, så strever veldig mange foreldre med bekymringer. Og de kan være vanskelige å bli kvitt når det først har festet seg i bevisstheten.
– Hva hvis-tankegangen avler bare flere bekymringer. Hvis man begynner å tenke slik, kan man tro at nesten alt er farlig for et lite barn. Men når et barn er omgitt av engstelige voksne, så kommer det faktisk mer til skade. For da blir barnet mer usikker på sine egne evner. De kopierer rett og slett foreldrenes engstelighet, sier Pia Beck.
Sunt å få skrubbsår
At barn i dag er overbeskyttet, er ikke bare foreldrenes skyld. Hele vårt samfunn har det med å pakke barna inn i bomull, så de ikke får noen skrammer. Men det er et helt misforstått hensyn, forklarer Pia Beck.
– Man lærer faktisk av smerte. Både psykisk og fysisk smerte. For man lærer å kjenne sine egne og andres grenser når man slår seg eller overdriver litt i putekrigen.
– Man skal selvfølgelig være beskyttet hvis man er to år gammel, så man ikke er en fare for seg selv. Men på moderne lekeplasser, hvor der er matter og myke kanter på alt, har man fjernet alle muligheter for å komme bare litt til skade. Det er altså ikke bare i hjemmet, men også ute i det offentlige rom og i institusjonene at forsiktighetskulturen hersker.
Sunne skrubbsår
Derfor skal både vi foreldre og samfunnet generelt gi barna våre mer plass til å oppleve å slå seg, få skrubbsår og føle nederlag. For ellers lærer de ikke at livet kan være vanskelig, men at det går bra likevel, forteller Per Schultz Jørgensen.
– Vi har det med å dyrke suksessene. Men barn må lære at det også finnes fiaskoer og nederlag, og at man kan komme igjennom krisen og klare seg. For det er det som gjør dem robuste. Og får de ikke muligheten til den slags erfaringer, bygger de ikke opp den styrken.