kommentar:
– Du som henter for sent i barnehagen og glemmer barnebursdager: Du gjør så godt du kan!
Jeg vet at dere ofte har dårlig samvittighet og lurer på om dere er gode nok. En fattig trøst, kanskje, men likevel: Jeg vet at dere gjør så godt dere kan!
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Du som leser dette, enten du er en mamma eller pappa, eller en annen foresatt: Jeg vet at du har en krevende jobb. Verdens viktigste jobb, sies det.
Meningsfylt og til tider fantastisk og helt magisk, men også komplisert og utfordrende – og noen ganger nærmest umulig. Jeg vet at du investerer mye og legger ned stor innsats som forelder.
Jeg vet at du strekker deg langt for at barnet ditt skal ha det bra. Jeg tror at alle foreldre gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger: Ut fra de ressursene vi har, bagasjen og erfaringene våre.
Du som møter utfordringer
Jeg vet at du, som er mamma eller pappa, men også leder på jobb, gjør så godt du kan som forelder. Jeg vet at du som ikke klarer å følge opp barnas fritidsinteresser og vennskap, gjør så godt du kan. At du som bruker mer tid på alt det praktiske enn å «tune» deg på barnet ditt, gjør så godt du kan. Og at du som henter for sent i barnehagen og glemmer barnebursdager, gjør så godt du kan.
Jeg vet at du som har et barn med skolevegring, gjør så godt du kan. At du som har et barn som blir mobbet, gjør så godt du kan. Jeg tror også at du som er forelder til det barnet som mobber, gjør så godt du kan.
Og du som sliter med deg selv og ikke klarer å følge opp barnet ditt, jeg er ganske sikker på at du også gjør så godt du kan. Jeg tror virkelig at alle foreldre, og alle mennesker, gjør så godt de kan ut fra sine evner.
En mamma jeg intervjuet som journalist en gang, fortalte at hun strevde veldig med seg selv som ung voksen og da barna var små. Hun hadde selv hatt en vanskelig oppvekst og slet psykisk, en smerte hun forsøkte å stilne med for mye alkohol.
Moren klarte ikke å ta vare på seg selv og heller ikke på barna. Det endte med at hun ga fra seg foreldreansvaret til eksmannen sin da livet ble for tøft for henne. Ikke fordi hun ikke elsket barna over alt på jord, men kanskje nettopp derfor. Det hører med til historien at mammaen har et nært og godt forhold til de voksne barna sine i dag.
Underbevisstheten styrer adferden vår
Og her ligger nøkkelen, eller forklaringen bak påstanden om at alle foreldre tross alt gjør så godt de kan. Vi mennesker formes de første leveårene, og så fortsetter vi jo å formes hele livet … Men ifølge forsker Bruce Lipton, programmeres underbevisstheten vår de seks første leveårene. I boken sin, «Intelligente celler», skriver han at det som sitter i underbevisstheten vår styrer 90 til 95 prosent av adferden vår.
Dette innebærer at den kjærligheten, omsorgen og forståelsen vi ble møtt med de første årene vi levde, har formet oss som mennesker og fortsatt ligger dypt i oss som voksne. Det samme gjør mangelen på nærhet, hud- og blikkontakt og tilknytning. Voksne som ikke fikk det de trengte som barn, strever ofte selv.
Oppveksten preger mennesker med mindre de bevisst velger å bryte dette mønsteret. Noen får det til, andre ikke. Moren jeg fortalte om over, klarte å bryte mønsteret og fant «en ny måte å være i verden på» enn den hun hadde lært som barn.
Herdis Palsdottir, som har utviklet EQ-terapi, skriver i boken «Relasjoner med barn» at det er en stor utfordring å møte barn på en annen måte enn den man har erfart selv. Hennes erfaring er at vi må bli bevisst menneskesynet og verdiene våre – sånn at den nye måten å møte barn på, ikke blir en metode, men en ny måte å være i verden på. En ny måte som er ærlig og som gradvis setter seg i ryggmargen.
Basert på denne kunnskapen og forståelsen, kortfattet og spissformulert her, selvsagt, baserer jeg min tro på at alle foreldre – og alle mennesker – gjør så godt de kan ut fra sine forutsetninger og ressurser.
Grunnleggeren av instituttet er EQ-terapeut Herdis Palsdottir. EQ-terapi, utført av medlemmer i Norsk forening for EQ-terapeuter, er godkjent som et alternativt behandlingstilbud fra Helsedirektoratet.
Sprik mellom innsiden og det vi ser
Med dette mener jeg ikke å formidle at vi skal lene oss tilbake og tenke at: «Det er dette jeg får til – og det får være godt nok» dersom vi har barn som strever eller du har det vanskelig selv. Eller si til oss selv: «Sånn er jeg, og det får jeg ikke gjort noe med», som en unnskyldning for ikke å ta tak i utfordringer eller problemer. Tvert imot. Men jeg tenker også, at hvis folk gjør det, så har de nok en god grunn til det. Jeg tror nemlig ikke at folk gir opp barna sine eller livet sitt dersom de har ressurser til å ta tak i det som er vanskelig. Noen ganger kan det se sånn ut utenfra.
Kanskje er det også det vedkommende formidler selv. Og for de rundt kan hun eller han virke selvopptatt og egoistisk, kynisk eller uansvarlig. Men om vi hadde fått mulighet til «å ta en titt på innsiden» av disse menneskene, tror jeg vi ville sett annerledes på det.
Det er min erfaring basert på to bøker jeg har skrevet, som begge handler om relasjoner mellom foreldre og barn, samt hundrevis av menneskemøter, der jeg som journalist har portrettert folk og laget relasjonsreportasjer.
Noen år med jobb innenfor kommunikasjon – og erfaring fra en organisasjon som formidler forskning knyttet til barns psykiske helse, bekrefter det samme. Erfaringen min som EQ-terapistudent viser meg også at det er mange som strever og kaver – OG at det alltid er en grunn til det.
Et ødelagt liv
En pappa i 80-årene, som jeg ikke har møtt selv, men som jeg vet bruker sin livserfaring til å snakke med dagens småbarnsforeldre, forteller en historie om mobbing:
Datteren ble mobbet i barnehagen, og mobbingen fulgte henne inn i skolen. Verken faren eller de ansvarlige i barnehagen eller på skolen, gjorde den innsatsen som skulle til for å beskytte og hjelpe jenta.
Datteren, som nå er i 50-årene, er arbeidsufør. Faren hennes forteller om et ødelagt liv. Det er ikke vanskelig å forstå at pappaen har dårlig samvittighet, at han angrer, sliter, strever…
Historien forteller meg at faren manglet kunnskap, innsikt og forståelse, mot og ressurser til å stå opp for datteren sin da han var småbarnspappa.
Nå vet han smertelig hva det har kostet, det at ingen tok mobbingen på alvor. Hadde han visst dette, og hatt de ressursene og det perspektivet han har nå, for 50 år siden, er jeg overbevist om at han ville gjort alt som sto i hans makt for å hjelpe datteren.
For datteren er det selvsagt ikke godt nok, det at ingen sto ordentlig opp for henne. Jeg vet ikke hvordan forholdet mellom far og datter er i dag. Om hun er, eller har vært, sint, bitter, forbannet eller uendelig sår, fordi verken pappaen eller andre hjalp henne som liten, forstår jeg henne veldig godt.
En far som ville drepe
Et annet eksempel jeg synes viser at vi mennesker gjør som vi gjør med god grunn, er historien til en mann i slutten av 20-årene som jeg har intervjuet som journalist. Han soner en forvaringsdom i fengsel.
Jeg gjorde nylig et videointervju med mannen som fortalte at han som barn raserte biler og hus i barnevernstjenesten. Han ble nektet å gå på skole en periode. De som jobbet ved institusjonen han bodde på, mente at han var for voldelig.
I tenårene utførte han et ran for å komme i fengsel. Han ville ikke bo på barnevernsinstitusjon. Som ungdom ble han tungt kriminell og gjengmedlem i hovedstaden. Jeg tar selvsagt sterkt avstand fra alt det kriminelle denne mannen har gjort. Samtidig kan jeg forstå at innestengte følelser og traumer han ikke fikk bearbeidet, førte til at det «klikket» for ham. Den forståelsen fikk jeg da jeg spurte ham om de første leveårene.
Mannen fortalte om en barndom preget av vold og drapsforsøk. Første gang faren forsøkte å drepe han og søsknene, i Syria, var mannen bare fire år. Den samme dagen som de ble gjenforent med moren i Norge, holdt faren en kniv mot strupen hennes og truet med å drepe henne. Da faren fikk besøksforbud, oppsøkte han dem ute. Mannen husker at faren banket opp moren på gata, spyttet på henne og kalte henne hore.
Hør på «barnevernsungene»!
Dette og flere graverende episoder hendte i løpet av de seks første leveårene. Med Bruce Liptons forskning om at underbevisstheten, som altså styrer 90–95 prosent av adferden vår, programmeres de seks første leveårene, i bevisstheten, forstår jeg at det gikk veldig galt med mannen. Det hører med til historien at han for tre år siden tok en avgjørelse om å bryte med gjengmiljøet, all kriminalitet og ikke minst mønstrene sine.
De fengselsansatte beskriver ham som et helt annet menneske i dag. Mannen sier at hans største ønske er å bruke erfaringene sine til å hjelpe barn og unge med adferdsutfordringer. Og han har flere gode poenger, som: Når et barn velger kriminalitet, må de voksne spørre seg hva det egentlig handler om. Selv erfarte han at ingen ville høre på en «barnevernsunge». Det var alltid en ansatt som visste bedre, ifølge mannen.
«Hør på barna. De har noe å si», råder han, og jeg lar ham få siste ord i spalten min denne gang.
