KOMMENTAR:
– Det finnes mange «Emil-er» rundt omkring i Norges langstrakte land. Disse barna trenger en «Alfred» i livet sitt
«Disse barna trenger en voksenperson som evner å se forbi alle «problemene» og slippe inn til den myke kjernen som alltid finnes bak det harde skallet», skriver Eirik Hørthe.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger. Innlegget ble først trykket på barnehage.no og er gjengitt med tillatelse.
En liten gutt sitter alene i et mørkt og kjølig rom. Pusten hans skjelver. Leppene bevrer.
«Åpne døra!», glefser en stemmer fra utsiden. Det er farens hans. «ÅPNE DØRA!», roper stemmen en gang til og røsker i dørhåndtaket.
Gutten holder seg for begge ørene og trekker knærne inntil brystet. Bankingen stopper opp et øyeblikk. Han hører det rasle i et nøkkelknippe og lyden av sinte skritt som blir svakere og svakere. Gutten går bort og kjenner på døren: Nå er den låst fra begge sider ...
Ganske forferdelig situasjon, ikke sant? Det synes i alle fall jeg.
Derfor er det kanskje overraskende når jeg påstår at dette er en gjenfortelling av en folkekjær skandinavisk barnehistorie, skildret fra et litt annet perspektiv.
Jeg sikter til fortellingene om Emil fra Lønneberget – den «förgrömmade» ungen som stadig blir forvist til snekkerbua.
Hujedamej sånt barn han var!
De fleste av oss har nok forstått at det ikke alltid var helt lett å være Emil, men det er nok få som har tatt innover seg hvor vanskelig det faktisk må ha vært.
Emil er en av de guttene som faller på utsiden av samfunnets trange ideer om normalitet. Han er et sånt barn som alltid får masse oppmerksomhet, men aldri av det positive slaget.
Og ja, for guds skyld, Emil har sine utfordringer: Han er bråkjekk og har lite respekt for autoriteter; impulskontrollen er lav, og konsekvenstenkningen er enda lavere. Men han er også skarp som en kniv, proppfull av energi og god tvers igjennom.
Omgivelsene til Emil er imidlertid blinde for disse ressurser: De ser trassighet der de kunne sett selvstendighet, freidighet der de kunne sett oppfinnsomhet og urolighet der de kunne sett nysgjerrighet.
Resultatet er at Emil blir stemplet som et «problembarn». Alt han foretar seg blir tolket i lys av denne merkelappen: «Hujedamej sånt barn han var», synges det om gutten fra Katthult gård, «ej värre tänkas kan».
Les også: Et barn som blir mye avvist, slutter ikke å elske foreldrene, men slutter å elske seg selv
«Problembarna»
Det gjør noe med små gutter og jenter å bli stemplet som et «problembarn», og det er ofte lett å peke ut hvem som har blitt lempet inn i denne kategorien.
Det er de barna som begynner å løpe når du skal gi dem en beskjed, og de barna som gjemmer seg under trappa hvis noen har knust en tallerken. Disse barna har nemlig lært seg at «kjeft» og «beskjed» er synonymer, og at uskyldspresumsjonen ikke praktiseres utenfor rettssystemet.
Det aller mest hjerteskjærende er når disse barna omtaler seg selv som slemme og nekter å bli overbevist om noe annet.
Jeg forstår dem godt: Det er vanskelig nok å opprettholde et positivt selvbilde i utgangspunktet. Hvordan skal det da gå, når omgivelsene sender hundrevis av subtile signaler om at man ikke strekker til?
Noe av det mest infernalske med problembarn-stempelet, er at vi mennesker har en tendens til å leve opp til de forventningene som blir tredd nedover hodet vårt: Når et barn blir behandlet som et problem, har de derfor høyere sannsynlighet for å utvikle problematisk atferd.
«Trynefaktor» kalte vi det da jeg gikk på skolen. «Forventningseffekt» er et mer vitenskapelig begrep som betegner det samme fenomenet.
Les også: – Jeg redd for at barna ofte blir «hysjet ned» av voksne
«Du och jäg»
Emil får tonnevis av signaler om at han er en utfordring som må håndterers og en nøtt som må knekkes. Intensjonene hans blir ofte mistenkeliggjort, og handlingene hans blir gjerne tolket i verste mening. De 53 trefigurene som står på rekke og rad i snekkerbua, taler for seg selv.
Alfred, den omsorgsfulle gårdsgutten som jobber på Katthult gård, er den eneste voksenpersonen som virkelig ser Emil for hvem han er.
Det mest rørende øyeblikket i filmatiseringen av Emil fra Lønneberget, er når den livlige gutten titter opp på den eldre kompisen sin og sier med et smil: «Du och jäg, Alfred». Alfred rufser Emil i håret og gjentar bekreftende: «Du och jäg».
Jeg tror denne scenen forklarer hvorfor det går bra med Emil, til tross for alle krenkelsene og ydmykelsene han blir utsatt for: Det er fordi han har den ene personen, Alfred, som er villig til å slå følge med ham gjennom dødsskyggenes dal – en voksenperson som alltid ser det beste i ham, selv når han ikke greier å få øye på det selv.
Å være en Alfred
Det finnes mange «Emil-er» rundt omkring i Norges langstrakte land: Gutter og jenter som blir forgiftet av negative forventninger og ugjestmilde omgivelser.
Disse barna trenger en Alfred i livet sitt: En voksenperson som evner å se forbi alle «problemene» og slippe inn til den myke kjernen som alltid finnes bak det harde skallet. De trenger en voksenperson som ikke nøyer seg med å si «du er god nok», men som viser det med hele sitt vesen, og i alle sine handlinger.
Det kan være en lærer, en nabo eller en bestevenn. Det spiller egentlig ikke så stor rolle så lenge det er en Alfred. En som rufser vedkommende i håret og sier: «Det er deg og meg mot verden, men vi skal klare det sammen».
For det er det «du och jäg» egentlig betyr.
Les også: (+) Jeg ville ikke ha barn og tok et drastisk valg. Så skjedde noe som gjorde forferdelig vondt
