Sjubarnsmor Nina (32):
– Da jeg en morgen våknet før Amalie og håpet hun ikke skulle våkne, skjønte jeg at dette var farlige følelser

Nina og Jan-Anders Maaø-Ruden fikk sitt sjuende barn, Tobias, i april 2020. Fra før av har de barna Amalie (13), Markus (9), Matilde (8), Jonatan (4), Oda (3) og Daniel (1,5).

– Gledene er større enn utfordringene, sier Nina.

– Men sånn har det ikke alltid vært.

Nina blogger og er aktiv i i sosiale medier. Hun deler gleder og sorger fra familielivet sitt, og ble i år nominert som en av finalistene i klassen «Folkets favoritt» i Vixen Influencer Awards.

Skjønte ikke at hun var syk

Nina og Jan-Anders ble kjærester da hun var 17 år. Da hun var 19 år, fikk Nina beskjed om at hun har en hormonsykdom som gjør at hun kan få problemer med å bli gravid. Paret ble derfor rådet til ikke å vente for lenge med å søke hjelp, hvis de skulle bli ufrivillig barnløse.

– Det tok litt tid, men det var ingen grunn til bekymring. 21 år gammel ble jeg mamma til Amalie, sier Nina.

Hun forteller at hun forandret seg under svangerskapet. Fra å være supersosial og fylle huset med folk, ville hun helst ikke møte noen. Jan-Anders syntes det var rart, men litt deilig å ha kjæresten for seg selv. Og selv om hun ikke kjente den helt store forventningen, var Nina klar for å bli mamma. Trodde hun. Men livet som mamma gjorde henne bare fortvilet.

– Jeg fortalte på helsestasjonen at jeg følte meg sliten og trist, men fikk beskjed om at det var helt normalt. Det var jo en periode med mye amming og lite søvn. Dessuten fikk Jan-Anders drømmejobben og ble butikksjef da Amalie var seks måneder, så jeg var mye alene, forteller Nina.

– Jeg hadde ikke førerkort og isolerte meg hjemme sammen med babyen. Jeg kjente at noe ikke stemte, selv om «alle» sa det var normalt.

Farlige følelser

Det var vanskelig for Nina å snakke om de vonde følelsene, hun følte seg som et monster. Amalie fikk alt hun trengte av stell og omsorg, men det ble gjort av plikt. Og når mannen kom hjem fra jobben, omtrent kastet Nina datteren i armene hans.

– Først da jeg en morgen våknet før Amalie og tenkte at jeg håpet hun ikke skulle våkne, skjønte jeg at dette var farlige følelser, sier Nina stille.

– Gjennom helsestasjonen ble jeg henvist til psykolog, og det kom en del oppgulp i løpet av samtalene. Men det ble hele tiden fokusert på årsaken til at jeg følte som jeg gjorde, ikke på løsningen. Dessuten gikk jeg til behandling alene, Jan-Anders ble aldri spurt om å være med.

Da Amalie var 1,5 år, begynte hun i barnehage, og Nina følte at hun ble «kvitt» problemet siden hun ikke hadde ene-
ansvaret så lenge om gangen. Hadde hun feilvurdert seg selv? Var hun en som en som ikke burde ha barn, selv om hun hadde ønsket det så inderlig?

– Da jeg fikk diagnosen barseldepresjon, var det en enorm lettelse. Jeg var ingen dårlig mor, jeg var syk, sier Nina.

– Men det skulle gå flere år før jeg ble frisk.

Les også: – Jeg glad for å slippe å være barselkvinne i en tid der kjendiser og apper skal fortelle meg hva som er riktig og galt

Var i ferd med å gi opp

Nina og Jan-Anders ville gjerne ha to barn, og selv om Nina ikke var helt frisk, ble hun gravid igjen da Amalie var tre år. Denne gangen ble hun tettere fulgt opp i svangerskapet, av både barne- og ungdomspsykiater og psykolog. Før nummer to ble født, byttet også Jan-Anders jobb.

– Jeg så at Nina ikke hadde det bra, og dessuten fikk jeg nesten ikke noe tid sammen med Amalie. Da Markus kom, hadde jeg normal arbeidstid, så jeg kunne være mer hjemme med Nina og barna, sier han.

Nina forteller at de forsøkte å være åpne om barseldepresjonen, men at de ble møtt av lite forståelse hos mye av familien og venner. Når Nina lo, mente mange at hun måtte være frisk.

– Det var vanskelig å forklare at det er fullt mulig å le og tøyse selv om man er dypt deprimert, sier Nina.

Syerske med klar beskjed

Da Markus var sju måneder, følte Nina seg rar. Samtidig planla paret bryllup. En syerske hadde tatt mål en stund tidligere, og da Nina kom for å prøve, sa syersken direkte:

– Du har lagt på deg.

– Nei, sa Nina.

– Du må ha tatt feil mål, for jeg har tvert imot gått ned i vekt.

Men syersken hadde rett. Paret giftet seg da Nina var 13 uker på vei med Matilde.

– Jeg var veldig syk i bryllupet, så det ble ikke den store dagen vi hadde planlagt, sier Nina.

– Da vi oppdaget at jeg var gravid igjen, gikk jeg helt i kjelleren og skjønte ikke hvordan vi skulle klare det.

Les også: Tora fikk beskjed fra legen: «Du er for syk til å ta vare på ditt nyfødte barn»

Nina forteller at da alt var helt svart, dukket det opp en
engel av en psykolog. Hun jobbet helt annerledes enn den
forrige behandleren, og det første hun gjorde, var å involvere
Jan-Anders. En barseldepresjon preger hele familien, ikke bare mammaen, og det var godt for pappaen også å få snakke ut.

– Jeg skriver et brev som sier at Jan-Anders overtar permisjonen fra den dagen barnet blir født, sa psykologen.

– Jeg fikk aldri se dette brevet, og ikke hadde jeg behov for det heller. Men jeg vet at det sto at jeg var så syk at jeg ikke klarte å ta hånd om barna alene. Sannheten var at jeg knapt nok var i stand til å ta vare på meg selv, forteller Nina.

– Jeg hadde bare kjent jukseglede i seks år. På det meste veide jeg 150 kilo. Og jeg tenkte at enten måtte det skje noe, eller så ga jeg opp. Familien ville ha det bedre uten meg.

Vendepunktet

Nina hadde vært syk fra 2006 til 2012 da Matilde ble født. Og takket være brevet fra psykologen kunne begge foreldrene være hjemme sammen. Det året lærte de veldig mye. Det var en fin tid med to voksne og tre barn, en komplett familie.

– Jan-Anders tok seg av det meste, både med de to eldste og med babyen. Hun ble levert til meg for amming, mer ble det ikke krevd av meg. Og det var akkurat et slikt år jeg trengte for å bli frisk igjen, sier Nina.

– Den kreative delen i meg, som lenge hadde ligget i dvale, våknet til liv. Og vi innførte GØY som en motvekt til alt det vonde og leie som hadde vært. Hver tirsdag klokka 17 gjorde vi noe gøy sammen med barna.

Mirakelbarna

Til tross for at Nina hadde satt inn spiral, ble hun gravid igjen. Svangerskapet med Jonatan var en positiv opplevelse, helt uten depresjon.

– Jeg husker at jeg sa til deg at hvis alle svangerskap hadde vært sånn, ville jeg hatt åtte unger. Jeg ante ikke da hvor nær sannheten jeg var.

Les også: Du kan trene som før under svangerskapet

Nina ler mot mannen sin. For snart var hun på vei med Oda. Det ble også et fint svangerskap, bortsett fra de mange sårende kommentarene de måtte tåle.

«Vet dere ikke hva prevensjon er? Hvilken sekt tilhører dere? Nå må det da være nok barn?»

Spørsmålene haglet og ikke alltid i en vennlig tone. Paret var innom tanken på abort, men de fleste svangerskapene ble oppdaget så sent at Nina var redd for hva en abort ville gjøre med psyken hennes. De hadde både plass og mulighet til å ha en stor barneflokk, så hvorfor kunne de ikke ha det, uten innblanding fra andre?

Gravid på p-piller

Men nok var nok, og Nina begynte på p-piller. Likevel ble hun gravid med Daniel. Han ble ett år i januar 2020, og i april ble han storebror til Tobias. At minstemann er født 07.04 er ganske artig, for han er gutt nummer fire i en søskenflokk på sju.

– Vi gikk mange runder før vi bestemte hvordan vi skulle fortelle de nærmeste at vi ventet nummer sju, sier Nina ærlig.

– Det var vanskelig å dele nyheten om nummer fem, da nummer seks kom, visste vi hva som ventet, og nå ville vi skjerme oss. Derfor sendte vi ut en tekstmelding til de nærmeste, der vi fortalte nyheten. Vi skrev at de som ville glede seg sammen med oss, var velkomne til det, og at de andre burde tenke seg om to ganger.

– Men Tobias er sistemann, sier Nina bestemt.

– Siden kroppen min ikke bryr seg om prevensjon, har
Jan-Anders sterilisert seg. Det er et valg vi er fornøyde med.

Hvert barn er unikt

Paret er fascinert av at de har sju barn som er så ulike, med forskjellige personligheter og behov. De er åpne om historien sin, for å formidle til andre at det finnes en vei ut av barsel­depresjoner, og hvor viktig det er at far også får bidra. De vet at vanskelige perioder ofte fører til samlivsbrudd, men Jan-Anders og Nina har bare kommet enda nærmere hverandre.

– Vi har lært mye underveis, og er bevisste på hva som er viktig og hva som er mindre viktig for oss. Og alt har gått veldig bra med Tobias, sier Nina og smiler.

Paret ønsker også å fortelle at det fint går an å få mange barn, helt uten religiøse grunner. Det koster, og det gjelder å tenke praktisk når det gjelder hus og bil. Kanskje bake boller på lørdag i stedet for å kjøpe lørdagsgodt. La de største hjelpe de miste. Være sammen om alt, men likevel sørge for at begge foreldrene kan få luft under vingene når de trenger det.

– Jeg har lært meg å si hva jeg trenger, ikke bare anta at Jan-Anders skjønner det, sier Nina.

Hun legger til at åpen og ærlig kommunikasjon er alfa omega for å få en så stor familie til å fungere i hverdagen. Og kanskje de ikke kan ta så mange sydenturer som andre familier, men de kan gjøre mye annet morsomt, som ikke koster all verden.

– Det eneste jeg venter på nå, er et takkebrev fra Erna, sier Nina og ler.

– For er det noen som har fulgt oppfordringen hennes om å få flere barn, så må det være oss.

Den ene tvillingen i magen var alvorlig syk. Vi måtte ta et grusomt valg

Utad fremstår vi som kjærester, men ingen kan noen gang få vite sannheten