De blå sidene

Den ene tvillingen i magen var alvorlig syk. Vi måtte ta et grusomt valg

Be­skje­den om at jeg var gra­vid send­te oss på kort tid fra en til­stand med lyk­ke og for­vent­nin­ger til dyp sorg og for­tvi­lel­se – og et gru­somt valg.

Pluss ikon
Foto: Getty Images
Først publisert Sist oppdatert

Artikkelen ble opprinnelig publisert på "Samtale i natten" i Norsk Ukeblad. I denne serien deler leserne personlige historier. Både person- og stedsnavn er endret for å sikre anonymitet.

Noen par stre­ver len­ge før de kla­rer å bli gravi­de, men for oss har det ikke vært slik. Den­ne gan­gen treng­te vi fak­tisk bare ett enes­te for­søk fra vi be­stem­te oss for å slut­te med pre­ven­sjon, og til jeg plut­se­lig sto der med en gra­vi­di­tets­test i hån­den, med to stre­ker som lys­te mot oss.

Nå skul­le vår els­ke­de dat­ter på snart to år få en søs­ter el­ler bror!

Noen da­ger se­ne­re ring­te jeg for­vent­nings­full til en pri­vat kli­nikk for å be­stil­le tid­lig ul­tra­lyd og time hos jord­mor. Vi ville se det lil­le bar­net i ma­gen og sam­ti­dig ute­luk­ke even­tu­el­le syk­dom­mer på et tid­lig sta­di­um.

Da­gen kom, og sam­bo­e­ren min og jeg trop­pet opp hos jord­mo­ren. Over­ras­kel­sen ble stor da det vis­te seg å være ikke bare ett barn vi had­de i vente, men to. Vi skul­le bli tvil­ling­for­eld­re!

Vi be­gyn­te straks å ten­ke på de prak­tis­ke de­tal­je­ne. Vi skjøn­te fort at vi måt­te finne et nytt og stør­re sted å bo og kan­skje også stør­re bil. Og når vi li­ke­vel måt­te byt­te bo­lig, øns­ket vi også å flyt­te nær­me­re fa­mi­li­en vår, for let­te­re å kun­ne få prak­tisk hjelp med bar­na.

Tan­ke­ne gikk på høy­gir, og vi ring­te rundt til fa­mi­li­e­ne våre for å for­tel­le den sto­re ny­he­ten. Lat­te­ren satt løst og gle­des­tå­rer tril­let over den glade, men uven­te­de be­skje­den.

Ru­ti­ne­un­der­sø­kel­se

Uke­ne gikk, ma­gen voks­te og for­men min var så som så, slik den ofte er i be­gyn­nel­sen av et svan­ger­skap.

En­de­lig kom da­gen for den or­di­næ­re ul­tra­lyd­un­der­sø­kel­sen på sy­ke­hu­set. Vi skul­le en­de­lig få vite kjøn­ne­ne til de to små spi­re­ne som lå i ma­gen min. At noe kun­ne være galt med dem, var ikke i våre fjer­nes­te tan­ker. Vi viss­te jo at al­vor­li­ge syk­dom­mer hos fost­re var sjel­dent, og vi had­de jo en frisk dat­ter fra før.

Sam­bo­e­ren min had­de litt van­ske­lig for å ta fri fra job­ben den­ne da­gen, og si­den han had­de vært med på ul­tra­lyd tid­li­ge­re, var det helt greit for meg å gå ale­ne den­ne gan­gen. Tross alt var det bare snakk om en ren rutineundersøkelse.

På sy­ke­hu­set ble jeg ropt inn av en er­fa­ren jord­mor med et venn­lig an­sikt. Jeg var spent og glad og så frem til å få se de små bar­na mine på skjer­men.

Jord­mo­ren smur­te den kal­de ul­tra­lyd-ge­le­en ut­over ma­gen min og be­gyn­te un­der­sø­kel­sen. Hun sjek­ket bar­nas ho­der og gikk så over til ar­mer og ben. Der­et­ter sjek­ket hun kjøn­ne­ne. Vi skul­le få jen­ter! To små, søte tvil­ling­jen­ter! Jeg kun­ne nes­ten ikke tro det og kjen­te at jeg ble rast­løs og utål­mo­dig et­ter å rin­ge sam­bo­e­ren min for å for­tel­le den sto­re ny­he­ten.

Men un­der­sø­kel­sen var ikke fer­dig ennå. Jord­mo­ren skul­le blant an­net un­der­sø­ke bar­nas hjer­ter.

Hun dro ul­tra­lyd­ap­pa­ra­tet vi­de­re over ma­gen min og kon­klu­der­te med at hjer­tet til den ene ba­by­en så flott ut. En frisk og fin baby.

Så kom hun til den and­re ba­by­en. Still­he­ten la seg som et tungt tep­pe over oss. Det enes­te jeg kun­ne høre var pi­pe­ly­de­ne fra ul­tra­lyd­ma­ski­nen og fug­le­kvit­te­ret som strøm­met inn fra det halvå­pne vin­du­et på un­der­sø­kel­ses­rom­met.

Jeg kjen­te engs­tel­sen vok­se inni meg, og til slutt tok jeg mot til meg og spur­te: «Er det noe som er galt?»

Jord­mo­rens blikk vek ikke et se­kund fra ul­tra­lyd­skjer­men mens hun raskt svar­te at hun ikke klar­te å få
et ty­de­lig nok bil­de av hjer­tet og at hun der­for måt­te prø­ve finne en bedre po­si­sjon.

Sva­ret hen­nes dem­pet den vok­sen­de uro­en inni meg noe, men jeg klar­te likevel ikke å slå meg helt til ro.

Jord­mo­ren job­bet in­tenst med ul­tra­lyd­ap­pa­ra­tet over ma­gen min, hun vred og vend­te på hånd­ta­ket og stu­der­te med kon­sen­trert blikk alle bil­de­ne som rant over skjer­men. Til slutt let­tet hun ap­pa­ra­tet opp fra ma­gen, suk­ket tungt og så på meg.

Pul­sen min dun­ket med ett hardt, og jeg kjen­te at jeg ble varm i hele krop­pen. Hva var det hun skul­le si nå? Var noe galt? Var bar­net sykt? Et­ter noe som sik­kert bare var noen se­kun­der, men som føl­tes som en evig­het, be­gyn­te jord­mo­ren å snakke.

Hun var ikke sik­ker, men det kun­ne sy­nes som om det ene bar­nets hjer­te ikke var helt som det skul­le. Hun skul­le imid­ler­tid be­stil­le en time for meg hos en spesialist på sy­ke­hu­set, og jeg skul­le ikke be­kym­re med unø­dig.

Tå­re­ne tril­let og jeg hiks­tet mens jeg gikk bort­over for­tau­et uten­for sy­ke­hu­set straks et­ter med mo­bil­te­le­fo­nen i hån­den. Jeg fant sam­bo­e­ren min på kon­takt­lis­ten og ring­te ham opp. Bi­ler og men­nes­ker pas­ser­te, men jeg en­set dem ikke. Det var som om ver­den rundt ikke ek­si­ster­te.

«Hal­lo», hør­te jeg sam­bo­e­ren min si. «Det er noe galt med det ene bar­net i ma­gen», stot­ret jeg frem mens tå­re­ne rant ned­over kin­ne­ne mine.

Les også (+) Det er 20 år siden jeg så barnet mitt på fødestuen. Jeg glemmer henne aldri

Umen­nes­ke­lig valg

Noen da­ger se­ne­re var jeg til­ba­ke på sy­ke­hu­set, og den­ne gan­gen sam­men med min kjæ­re. Jeg lå på ul­tra­lyd­ben­ken, og le­gen som sto ved si­den av meg had­de snart dom­men klar: Det ene bar­net had­de
en al­vor­lig hjer­te­feil.

Det var van­ske­lig å si noe om ut­sik­te­ne for bar­net og for svan­ger­ska­pet. Le­gen kun­ne ikke si om det fei­let bar­net noe an­net, ut­over sel­ve hjer­te­fei­len, men det var ikke usann­syn­lig at bar­net også kun­ne ha en hjer­ne­ska­de. De an­tok at den and­re tvil­lin­gen var frisk, men hel­ler ikke det­te kun­ne de vite helt sik­kert.

Le­gen for­klar­te at der­som den syke tvil­lin­gen døde i ma­gen un­der svan­ger­ska­pet, ville mest sann­syn­lig også det fris­ke bar­net dø el­ler bli hjer­ne­ska­det.

Vi fikk val­get mel­lom tre al­ter­na­ti­ver: Vi kun­ne full­fø­re svan­ger­ska­pet med beg­ge bar­na og der­med ri­si­ke­re at beg­ge døde, vi kun­ne ta abort av beg­ge bar­na el­ler så kun­ne vi ta abort kun av det hjer­te­sy­ke bar­net.

Sam­bo­e­ren min svar­te spon­tant og ka­te­go­risk at her var det bare å ta abort av beg­ge. Vi skul­le star­te med nye og blan­ke ark, syke barn skul­le han ikke ha!

Selv klar­te jeg ikke å ten­ke klart. Alt var kaos i ho­det mitt, og det enes­te jeg klar­te å stot­re frem var at det måt­te nok bli abort. Le­gen ga meg en ukes be­tenk­nings­tid.

Sorg og for­tvi­lel­se

En gry­tid­lig mor­gen en uke se­ne­re lå jeg i vå­ken i sen­gen. Det blås­te mild vår­luft inn vin­du­et, og det var be­gynt å bli lyst ute. Mor­ge­nen føl­tes used­van­lig mild og venn­lig et­ter en uke med et vir­var av opp­he­te­de sam­ta­ler og krang­ler med samboeren min, over­vel­det som vi var av dyp sorg og for­tvi­lel­se.

Et­ter den­ne uken føl­te jeg meg helt ale­ne om si­tua­sjo­nen og valget som måtte tas, og i dag skul­le le­gen rin­ge. Jeg strøk hån­den over ma­gen un­der dy­nen, og litt et­ter kjen­te jeg de van­te små spar­ke­ne derifra. Hjer­tet mitt svul­met opp inn­ven­dig, og mors­fø­lel­sen som jeg så godt kjen­te fra før, bred­te om seg inni meg.

Jeg had­de be­stemt meg noen da­ger tid­li­ge­re: Jeg var nødt til å gjø­re alt i min makt for å red­de den fris­ke tvil­lin­gen.

Jeg ble sendt til ut­lan­det for å ta abort av den syke tvil­lin­gen. Der ble jeg godt mot­tatt av hyg­ge­li­ge le­ger som smer­te­fritt ut­før­te inn­gre­pet. I dag sit­ter jeg som stolt to­barns­mor med en ny­de­lig li­ten frisk jen­te på tre må­ne­der. Jeg fø­ler at jeg har gjort det jeg måt­te gjø­re for å red­de min lil­le dat­ter.

Men i hjer­tet mitt kom­mer jeg all­tid til å være mor til tre. Jeg tror og hå­per at min dat­ter i him­me­len til­gir meg for det val­get jeg tok.