HYLLER BARNEHAGEANSATTE:
Før jeg sender fjerdemann inn barnehageporten, er det én ting jeg må si
Et idol på en barnehagestol. Et mykt fang. En trygg havn. Et holdepunkt. Å holde rundt. Hva skulle vi gjort uten nettopp deg? Les firebarnspappaens hyllest.
Dette er en kommentar og representerer forfatterens meninger.
Når man har en dårlig start på dagen. Når man er litt for trøtt. Litt for sent ute. Litt for irritert på en litt for kranglete fireåring.
Når alt virker litt tungt. Litt håpløst.
Da møtes vi av deg.
Du som smiler med åpne armer. Tar imot både barn og vokse med entusiastisk stemme.
Hvem vet? Kan hende har du hatt en enda dårligere start på dagen enn meg?
Men det er umulig å se: Du smiler like fullt.
«Så godt å se deg. Har du hatt en fin helg? I dag skal vi gjøre så mye gøy her i barnehagen. Og jeg vet det er noen her som har gledet deg til at du skulle komme.»
Om skribenten:
Anders Eid er frontsjef og journalist på Klikk.no og firebarnsfar til barn mellom ett og 10 år, bosatt i Drammen. Han skriver også en del om stort og smått for klikk.no og Foreldre & Barn.
Vi foreldre er kanskje for dårlige til å si hvor utrolig pris vi setter på dette.
På dere.
Der vi robot-aktige glir gjennom garderoben. Med vennlige nikk og stressede blikk.
Fyller på med ekstra sokker og tørre votter.
Før vi vinker farvel og haster videre til våre viktige (må du vite) jobber.
Mens vi overlater vårt aller viktigste – og den aller viktigste jobben – til deg.
Nettopp deg.
Du med den store entusiasmen.
Som leser boken om Bukkene Bruse for 86. gang med den samme innlevelsen.
Som leker rollespill med de mest banale temaer med den største iver.
Som med glede tar et titalls små deig-spisere med maur i rumpa med på å bake kjeks eller boller.
Som tar på seg kjeledressen og drar ut på tur i all slags vær.
Som oppildnet oppsummerer dagen i barnehagen – selv om det kanskje ikke har skjedd så mye akkurat den dagen.
Les også: (+) Når er barn gamle nok til å passe småsøsken?
Du med det store tålmodet.
Som hjelper små barnehender med å smøre på de utallige brødskivene.
Som alltid lar dem få prøve selv, slik at de lærer.
Som har flyttet så utallige sko fra feil til riktig fot.
og lirket tusen små tommeltotter inn i trange votter.
Som teller til ti gjennom så mange trassaldre og spørrealdere hvert eneste år.
Du med den store omsorgen.
Som alltid sørger for at ingen fryser på fingre eller tær.
Du som alltid kan gi kos og trøste og blåse på.
Som med liv og lyst gyver løs på ditt tretti tusende bleieskift.
Som tørker neser, vasker hender og hjelper med løse tenner.
Du med den store roen.
Som holder hodet kaldt og skuldrene lave innimellom det evigvarende skrålet og bråket.
Som nesten alltid beholder fatningen.
Som snufser deg gjennom stadig nye barnesykdommer, men nesten aldri tar en sykedag.
Som står opp litt for tidlig og drar hjem litt for sent – fordi noen var litt forsinket.
Du med den store forståelsen.
Som håndterer alle de små og store uvanene barna har tatt med seg hjemmefra.
Som håndterer mil etter mil med ulik foreldrestil.
Som legger ved en lapp i sekken om hva barna mangler. Igjen og igjen.
Som lytter til og respekterer alle typer foreldre.
Som nikker til de travle, beroliger de bekymrede og babler med skravlerne.
Som saklig drøfter og diskuterer med de som vil styre og kritisere.
Les også: Håpløs mann (35) glemmer «alt» – hvorfor er det slik?
Du med den store kunnskapen.
Som kjenner hvert barn som det skulle vært ditt eget.
Som kjenner hvert navn. Hver særegenhet. Hver allergi og hver fobi.
Som vet hvilke knapper man skal trykke på, og hvilke man skal holde seg unna – for at akkurat det barnet skal ha det best mulig.
Som en overingeniør i et hyperavansert kontrollrom.
Spesialist på det aller mest spesielle vi har.
Med mastergrad i trassalder.
Og doktorgrad i tålmodighet.
Samfunnskritisk. Familiekritisk.
Helt kritisk.
For at Norge skal gå rundt.
Et idol på en barnehagestol.
Et mykt fang. En trygg havn.
Et holdepunkt. Å holde rundt.
Hva skulle vi gjort uten nettopp deg?
Så før jeg sender fjerdemann inn porten, er det en ting jeg må si:
Tusen takk til deg med det store hjertet.
Takk for at du passer på og oppdrar mine – og våre – barn så godt som bare DU kan.
Helt til vi står der sammen med klump i halsen når de går ut av porten for aller siste gang.
Les også: De sovende små skulle bare visst. Hva som skjer etter leggetid...
