uvanlige familier
Familien til Anne og Tomas er ikke helt som andre familier
Tomas (46) visste helt fra han var ganske liten at han ville ha barn. Men hvordan skulle han få til det?
Med utsikt over hele Oslo ligger det koselige, hvite trehuset i skrenten på Ekeberg og bader i sol. Ved inngangsdøren står pappa Tomas Adrian Glans, mamma Anne Aarrestad (44) og førsteklassingen Hedvig (6) og ønsker oss velkommen. Hedvig bruker pappa som klatrestativ.
– Bli med opp på kjøkkenet, sier
Tomas med Hedvig hengende på ryggen.
På bordet ligger det tegnesaker. Hedvig viser oss den magiske tusjen hun har fått.
– Se, hvis jeg tegner på nesen til pappa, så synes det ikke!
– Det er skolefri i dag, og energien er på topp, sier Anne og smiler.
Hedvig fyker inn på rommet sitt, og vi setter oss med kaffekoppen. Vi skal få høre historien om hvordan homofile Tomas tidlig visste at han ville bli pappa, og hvordan han, da han traff Anne, så for seg henne som mamma til barnet hans.
Ble nære venner
Vi skal femten år tilbake. De to bodde i kofferter, reiste rundt på charterhoteller og satte opp sceneshow. Tomas hadde regi og koreografi, Anne sydde kostymer.
Tomas tenker tilbake.
– Egentlig var vi på en slags chartertur som varte over flere måneder, ler han.
Anne legger til:
– Vi som jobbet sammen, ble veldig godt kjent med hverandre. Tomas og jeg likte hverandre veldig godt fra første stund, det var nesten som en venneforelskelse.
Tomas hadde hatt en drøm om barn siden han var liten.
– Jeg visste fra syvårsalder at jeg var homofil, og tenkte at jeg måtte finne ut hvordan jeg skulle klare å få en familie. Da Anne og jeg ble kjent, tenkte jeg raskt at hun var akkurat en slik person jeg kunne tenke meg som mamma til mitt barn. Jeg tror jeg nevnte det ganske tidlig?
Anne nikker.
– Ja, du nevnte det, og jeg tenkte også at du ville ha blitt en fantastisk pappa. Fra det øyeblikket jeg møtte deg, ble jeg fylt av kjærlighet. Men som singel, heterofil kvinne, trengte jeg litt tid. Og den tiden ga du meg.
– Selv om jeg er en type som bestemmer meg fort og tar raske avgjørelser, skjønte jeg godt at Anne trengte tid til å tenke. Hun er også en type som generelt bruker tid på avgjørelser, vi er ganske forskjellige sånn.
Les også: Sebastian og moren var nesten hjemme da sykehuset ringte og ba dem komme tilbake. Umiddelbart
Bratt læringskurve
Etter den «lange charterturen» jobbet de to sammen på noen forskjellige prosjekter. Men mest av alt ble de veldig nære venner. De snakket jevnlig om muligheten for å lage en familie. Tomas var opptatt av at avgjørelsen måtte være veloverveid fra begges side.
– Det er selvfølgelig viktig når man skal ta en så stor avgjørelse, at man kjenner hverandre skikkelig godt. Vi var blitt veldig nære venner, men vi hadde jo ikke hatt noen hverdag sammen, med alt det innebærer av små og store ting. Men så kjøpte vi en hytte sammen, og det vil jeg si var en skikkelig bratt læringskurve!
Anne ler og bekrefter.
– Når man er venner, kan man jo bare dra hjem hvis ting blir vanskelig. Hytteprosjektet gjorde at vi så forskjellene våre på en helt annen måte. Vi måtte løse dem for å komme videre. Det var nyttig læring for oss begge. Vi kranglet en del, ha-ha.
– Det var viktig å samle seg, ta en skikkelig prat, sier Tomas alvorlig.
– Et øyeblikk tenkte vi kanskje at det med felles barn ikke ville være aktuelt likevel. Men så snakket vi ordentlig om det og skjønte at våre uenigheter mest handlet om oppussing og fargevalg. At verdiene våre, de viktige tingene i livet, var de samme.
Slik falt brikkene på plass for Anne.
– Ja, jeg skjønte at vi har et felles verdigrunnlag og syn på livet. Og at det er det viktigste når det kommer til planlegging av å sette et barn til verden. Så når det stormet rundt fargevalg på hytta, ble vi også egentlig trygge i avgjørelsen om at vi ville bli fine foreldre sammen.
Som frilansere hadde Tomas og Anne aldri drømt om at de skulle ende opp i et hus sammen i Oslo.
– Men så dukket dette huset opp. Det hadde ligget lenge ute på markedet, så vi skjønte at vi hadde forhandlingsmuligheter. Det var dessuten to utleieleiligheter som kunne avhjelpe med vår ustabile inntekt. Nå har vi tatt tilbake den ene utleiedelen – det har blitt Annes kjøkken.
De to bodde tidligere i hver sin leilighet i Oslo. Anne tenkte de måtte prøve å finne en leilighet i nærheten av hverandre når de skulle få barn.
– Men løsningen vi endte opp med, var så mye, mye bedre for oss alle. Vi har felles inngang, men hver vår leilighet i huset. Hedvig har sitt eget rom og slipper å flytte fra uke til uke. For henne bor vi sammen som en helt vanlig familie. Vi bodde her i ett år før Hedvig ble født, sier Anne.
– Vi fungerer i praksis som en helt vanlig A4-familie. Som frilansere endrer arbeidstiden seg hele tiden, og det hadde blitt vanskelig å dele opp «dine og mine» uker. Nå har vi det sånn at den som kan, lager middag, og så spiser vi sammen.
– Hverdagen er ganske lik, forteller Tomas.
– Jeg står som regel opp først. Så går jeg ned og vekker Hedvig og Anne. Anne lager frokost og smører matpakke, mens jeg pakker sekk og sjekker at Hedvig har med det hun trenger. Stort sett følger jeg til skolen, og så henter Anne.
Les også: (+) Det flyter med rot etter vennebesøk. Hvordan får jeg barna til å rydde?
Tomas fikk samboer
Både Anne og Tomas var single da Hedvig ble født, men da hun var ett år, møtte Tomas kjæresten Bernd.
– Han bor sammen med meg nå og er en del av familien. Bernd er tysk og pendler mye. Han er mest hjemme i helgene, så han tar ikke del i hverdagen i så stor grad.
Anne er glad for at det bare var dem det første året.
– Slik fikk vi etablert foreldrerollen og følte oss trygge i den. Jeg er fremdeles singel, men man vet aldri hva fremtiden vil bringe. Hvis jeg møter en mann, er det viktig for meg at han aksepterer vår måte å leve sammen på som foreldre, ellers er han nok ikke rette mannen for meg.
– Når det er sagt, er jo heller ikke det at vi bor sammen, en kontrakt for resten av livet, legger Tomas til.
– Men vi ser at det er veldig fint for Hedvig slik det er nå. Det kommer til å sitte langt inne å endre på den situasjonen.
Hedvig går i første klasse og har følgegruppe til skolen.
– Hun bor jo sammen med både moren og faren sin, og det at pappaen har en kjæreste, er det ingen som stusser over av hennes klassekamerater. Vi har vært åpne med Hedvig hele tiden. Hun vet hvordan hun ble til, og hun vet at vi er skikkelig gode venner og veldig glad i hverandre.
– Barn trenger ikke så mange forklaringer, de aksepterer, sier Tomas.
Må forklare
På foreldremøter og andre felles møtepunkter med de voksne, er det derimot av og til viktig å avklare, utdyper han.
– Da sier vi det jo bare som det er; at vi er moren og faren til Hedvig, men at vi ikke er et par selv om vi bor sammen. Og at jeg har en kjæreste som heter Bernd. Når det er sagt, er det ikke noe must for meg å presisere at jeg er homofil hvor enn vi ferdes, for det har jo ingen noe med. Men mange antar jo at Anne og jeg er et par, og noen ganger sier vi ifra, før vi vikler oss inn i en liksomhistorie.
– Vi har faktisk aldri fått noen negative kommentarer, som jeg kan huske. De aller fleste synes vel det viktigste er at vi er hyggelige folk og gode foreldre for Hedvig, legger Anne til.
Kaféeiere
Det siste året har vært litt ekstra utfordrende for den lille familien. Tomas forteller:
– Da pandemien kom og alt stoppet opp, ble et lokale nede i svingen her tomt. Vi savnet å ha et lite spisested i nærheten, og jeg luftet for Anne og Bernd at kanskje vi skulle være dem som åpnet det vi hadde snakket om at vi savnet i lokalmiljøet?
Anne ler.
– Og når Tomas får en idé, da begynner hjulet å rulle. Plutselig var vi tre kaféeiere, og akkurat den så vel egentlig ingen av oss komme, sier hun om Svingen Kolonial og kafé.
Samtidig, uten Tomas sitt pågangsmot hadde kanskje ingen av dem sittet akkurat her i dag. Anne avslutter:
– Rent biologisk var det ikke så klart for meg som for Tomas at jeg ønsket meg barn. Men jeg ønsket meg en familie, jeg ville ikke bo alene. Og den familien har jeg fått. Det er drømmefamilien min!
