Få med barna på tur
– Jeg har sett foreldre med barn på slep som åpenbart har som mål å få tatt en selfie på en topp
Turen blir til når du går deg vill. Det mener eventyrer, fjellklatrer og tobarnsmor Cecilie Skog (47) bestemt.
– Det er nå alt skjer, sier Cecilie Skog.
– Solen kommer fram igjen, selve grunnlaget for alt liv. Det er våren i et nøtteskall. Humlene kommer fram fra nattesøvnen sin, vi kan gå på jakt etter gåsunger, vi kan se etter insektene. Hvor var de i vinter, hvor var alle dyrene? Alt kommer fram, alt spirer og gror, sakte, men sikkert. Velg dere ut et tre, og følg det dag etter dag. Det kan du gjøre om du bor midt i byen også – de har trær der også, sier hun, og nesten uten å trekke pusten er hun innom fotosyntese, trærnes DNA og for øvrig hele menneskets eksistens.
Dette er temaer hun er interessert i. Så interessert at hun har skrevet boken «Kom, bli med ut!», en bok som lærer barna om naturen vi har rundt oss.
Før Cecilie skrev boken, gikk hun inn i naturen på en helt ny måte. Hun måtte vite og finne ut alt som var å vite. Absolutt alt.
– Men jeg holdt på å drukne. Skulle jeg skrive noe om bjørk, så måtte jeg vite alt om det. Jeg måtte vite alt om alt. Jeg prøvde å samle alt av det jeg leste og kom over, for så å sette det sammen med det jeg selv har opparbeidet meg av erfaringer, og tips og triks opp gjennom årene. Alt skulle skrives ned.
Så kom hun litt opp til overflaten igjen, og kom fram til at dette skulle jo tross alt være en bok for barn, ikke et leksikon for spesielt skogsinteresserte voksne.
Resultatet beskriver hun best selv: «Hvis du en dag står fast i dørstokken, som kan være ubestigelig som et høyt fjell: Tenk på denne boka som en hemmelig venn, som står ved siden av deg, tar deg i hånda og hvisker: Kom, bli med ut, da vel!».
Les også: Alt lå til rette for den perfekte familieturen på ski. En bitteliten tabbe utløste det totale kaos
Den velkjente dørstokkmila
Dørstokkmila, en uvelkommen, men hyppig besøkende gjest i alle hjem. Gjelder det også hjemme hos selveste eventyreren og friluftsentusiasten Cecilie Skog?
– Når man er inne, så er det noen ganger utfordrende å bryte opp, og å mobilisere en trøtt gjeng for å komme seg over dørstokken og ut. Skal vi orke å pakke den sekken, kle på oss i lag på lag, og legge ut på tur? Vi har de samme utfordringene hos oss som hos alle andre. Men jeg har skjønt at jeg må ta med jentene på et «ferdaråd», slik at jentene ikke bare får en idé eller et ønske tredd nedover hodet. «Nå skal vi ut og gjøre sånn og sånn». I ferdarådet får de være med på å planlegge turen, og tenke ut og skape akkurat den turen før den blir.
1. La barna få være med på planleggingen, framfor å få en fiks ferdig idé tredd over hodet. Slik får de eierskap til turen. Skal vi fly drager, lage barkebåter eller balansere på tømmerstokker?
2. Det er ikke så viktig å følge planen. La barna leke og utfolde seg.
3. Vær nysgjerrig og engasjerte sammen. Det vi foreldre synes er gøy og spennende, smitter over på barna. Undre dere over hvordan alt henger sammen, hvorfor bladlus er viktig, eller hvordan rumpetroll blir til frosk.
4. Du trenger ikke gå så langt. Selv i byen har vi trær, gress, insekter og steiner like i nærheten. Velg dere et tre, og følg alle dets forandringer gjennom sesongen. Sjekk hva dere finner under steinen. Lag bamsepiknik under treet. Bare fantasien setter grenser.
5. Alltid beredt! Om du alltid har en liten sekk klar, med for eksempel fyrstikker, gassbunt, spikkekniv, en morsom bok, sitteunderlag, en liten hengekøye eller hva enn dere liker å ha med på tur, er det enklere å kaste seg rundt og komme seg ut.
«Ferdaråd», som Cecilie kaller det på klingende sunnmørsk, er altså et lite familiemøte om den forestående turen.
Noen ganger tegner de et kart, andre ganger tenker de ut hva de vil se eller hva de skal pakke med, eller finner en morsom aktivitet.
– Ofte ender vi opp med en helt annen tur eller opplevelse enn det vi hadde tenkt. Men det viktigste er at jentene har fått lov til å ta eierskap i det vi skal ut på, sier 47-åringen.
Turen må få lov til å bli det den blir, og skapes mens man er ute. Cecilie tenker at de beste opplevelsene kommer når man ikke setter begrensninger for barna når de utforsker eller leker.
Såfremt det ikke er farlig eller skadelig, selvfølgelig, eller at et eller annet mål er veldig, veldig viktig for oss foreldre å gjennomføre – men da bør dette avklares godt i ferdarådet på forhånd.
– Jeg har sett foreldre med barn på slep som åpenbart har som mål å få tatt en selfie på en topp. Da blir turen et eneste stort mas for alle involverte. «Fort dere, vi må skynde oss for å nå toppen og ned igjen» og «kom igjen, kom ned derfra, vi har dårlig tid». Da får jeg vondt i magen, sier tobarnsmoren.
– Jeg tenker at barn må få lov til å leke og utforske. Da er det beste jeg kan gjøre å ikke avbryte så mye. Jeg kobler på om de vil, men lar dem få være i sin egen lek.
Livets lekeland
I skogen er det rom for å hoppe fra tue til tue, og å lage barkebåter og se dem flyte av gårde. Man kan balansere på stubber, klatre opp på store steiner, skli nedover skråninger og klatre i trærne.
Alt dette er med på å skape gode opplevelser, og et ønske om flere opplevelser og turer. Men så var det dette med å la ungene få utfolde seg.
– Dette er den største utfordringen for oss foreldre. Barna må få utfolde seg og kjenne på hvor grensene deres går helt på egen hånd. De må få prøve og feile. Det er slik de blir motorisk trygge. Hvis vi hele tiden går rundt og sier «ikke klatre der, eller «ikke gå bort dit» så blir leken veldig foreldrestyrt, og ungene lærer best når de finner leken selv og når vi ikke begrenser dem mens de utforsker. Det hjelper å tenke litt over hva som er det verste som kan skje. Det er ikke farlig å få et lite skrubbsår. Å la barna leke i skogen er en veldig fin måte å finne ut både hvor din egen og deres grense går.
Men så klart, helt fritt kan det ikke være.
– Vi har jo et foreldreansvar, så vi må ta rasjonelle valg. Er det noe som er farlig, må vi selvfølgelig si fra.
Cecilie synes ikke naturen skal være en prestasjonsarena, men heller en arena for utforskning og det å helt enkelt bare være sammen. Å komme seg ut er enklest når skuldrene er lave og målene for turen likeså.
– Jeg lærte raskt når jeg fikk barn at det ikke handler om antall kilometer eller oppnådde mål. Det er ikke slike verdier barn har. De vil ut og samle opplevelser og skatter. Hjemmet vårt er fullt av «skatter». Kjepper, pinner, steiner. Det er overalt!
Les også (+): Hva er de mest upraktiske klærne i barnehagen?
Hektisk hverdag
Hektisk, krevende, tøft. Snakker vi om vinteren vi endelig er på vei ut av, eller snakker vi om den gangen korona kom og Cecilie bestemte seg for å skrive bok? Begge deler.
Hjemme hos Cecilie er det, og har vært, som hos alle oss andre småbarnsforeldre – mye som skal skje på en gang. Gjerne kombinert med sykdom hos både en, to eller tre.
Midt oppe i alt sammen har Cecilie lansert sin sjuende bok, hun holder foredrag, klatrer og holder på med egne ting, og jobber med andre små og store oppdrag.
Men tross mange jern i ilden, er det egentlig jentene sine, Vilja (7) og Vega (5), hun bruker det meste av tiden sin på, forteller hun.
Etter litt om og men hos både den ene og den andre, ispedd litt sykdom her og der, fikk vi endelig snakket sammen mens tobarnsmoren satt i bilen på vei til en fotoshoot i Ål, mens snille besteforeldre holdt fortet hjemme.
Men vi skulle jo ikke snakke om den litt tøffe tiden som har vært, men heller om den fine våren og alt det lyse og morsomme vi har i vente. Livet er best ute sies det, og kanskje aller mest om våren, spør du oss – og Cecilie Skog.
– Det er ett eller annet som skjer når vi går ut sammen. Ute er det ingen forventninger om at det er så mye annet som skal skje. Vi kan sette på pauseknappen. Det er ingen som skal henge opp en klesvask, bare svare på en e-post, se på barne-TV eller krangle om skjerm. Vi skal bare være sammen. Man åpner sansene, hører nye ting. Mye av naturopplevelsen er det man sanser der ute. Man er så mye mer til stede, og man blir bedre kjent. Ungene begynner å prate om andre ting enn hjemme, «vet du hva. Mamma, vet du hva som skjedde i dag?». Dette er ting det ikke er sikkert jeg hadde fått høre om hvis jeg ikke var tilgjengelig akkurat der og da, sier hun.
Om vi voksne klarer å legge bort det voksne litt, være i den maurtua sammen med barna, somle og undre og flyte og tralle litt, så er utetid noe av det fineste vi kan ha sammen.
– Det er dette som har vært den største lærdommen for meg. Man har gått glipp av mye når man har dunket ut i skogen for å løpe mila. Nå går vi rundt med forstørrelsesglass, snur på steiner, kikker litt her og litt der, og da blir man virkelig helt fascinert av den fantastiske naturen og hvordan alt henger sammen. Og alt dette ville jeg dele.
Hun har tross alt lang og bred erfaring med å komme med slike tips. Eldstejenta var ikke mer enn et par timer gammel da det første spørsmålet kom fra en journalist: «Hvordan motiverer man ungene best til å være med ut på tur?».
Spørsmålet alle turelskende nordmenn gjerne vil ha svaret på. Ingen elsker å være ute på tur som oss. Oss voksne, i alle fall – og de eventyrlystne, små med gode turopplevelser i sekken.
