et lite mirakel
Cathrine fikk den utenkelige beskjeden: – Det eneste jeg klarte å tenke var: Vær så snill. Ikke dø fra meg
Cathrine var ikke kommet veldig langt på vei i svangerskapet da alt brått ble snudd på hodet. På sykehuset fikk hun den utenkelige beskjeden.
– Graviditeten var enkel og fin helt fra første dag. Jeg hadde noen spottblødninger i starten av svangerskapet, men det opplevde jeg også i de to foregående svangerskapene. Det ble selvsagt sjekket alle gangene, men jeg fikk vite at det ikke var noen grunn til bekymring, forteller Cathrine Bakke, som bor i Alta med ektemannen Randy (48) og barna Kumba (11), Jalivia (5) og Shaka (2,5).
I uke 22+2 lå hun i sofaen hjemme med en kraftig hoste. Med ett kjentes et slags «pop» innvendig i magen, helt oppe til venstre. Cathrine trodde hun tisset på seg på grunn av all hostingen, og spurtet inn på badet.
– Jeg ble jo litt flau, selvsagt, og hoppet raskt inn i dusjen. Mens jeg sto der, merket jeg at det bare fortsatte og fortsatte å renne nedover bena mine, og da slo panikken inn for fullt.
– Barna var hjemme, så jeg forsøkte å forholde meg rolig da jeg ropte på mannen min og fortalte hva som nettopp hadde skjedd. Jeg var sikker på at dette var fostervann, ringte legevakten og fikk lillebroren min til å kjøre meg dit, sier Cathrine.
Der ble det raskt konstatert at fostervannet hadde gått, og legene ringte både til Hammerfest og Tromsø sykehus for å konferere. Begge ambulansene og det ene ambulanseflyet var ute på oppdrag, mens det andre flyet var ute av drift den dagen.
– Jeg fikk beskjed om at jeg ville bli sendt av gårde til Hammerfest, fordi jeg ikke var kommet til uke 23 enda, som er grensen for å forsøke å redde liv her oppe. Mannen min rakk å komme med litt ting til meg, og jeg fikk sagt farvel til jentene, før jeg 3-4 timer senere satt i ambulanseflyet, livredd og i sjokk.
– Fremme på sykehuset husker jeg enda blikkene fra helsepersonellet da de leste papirene mine. De var vennlige og empatiske, men jeg forsto jo at de tenkte at dette aldri kom til å gå bra.
Cathrine var livredd, og det kjentes som en konstant knyttneve i mellomgulvet som vred seg rundt. Ordene fra gynekologen var nesten umulige å skulle ta innover seg:
Dette ser ikke bra ut, og det er over 90 prosent sjanse for at fødselen vil starte innen 24 timer. Da vil vi ikke prøve å stoppe den, og vi vil legge sønnen din på brystet ditt for å dø.
– Jeg kjente på en slik intens håpløshet og mangel på kontroll. Samtidig på et voksende hat mot min egen kropp for at den gjorde dette mot meg og den lille gutten min. Siden jeg var så forkjølet med ekstremt forhøyet CRP, var legene også bekymret for sepsis, sier Cathrine, og legger til:
– Om jeg ble rammet av det, ville de overkjøre mine ønsker, og enten starte fødselen eller foreta et keisersnitt, enten jeg ville eller ei. Og igjen: La sønnen min dø. Det er noe av det jævligste jeg har vært i gjennom.
Les også (+): Thea og Kaja (1) er helt unike
Et mirakel
De neste timene og dagene fikk hun antibiotika intravenøst, tok temperaturen på seg selv hver andre time, fikk jevnlig ultralyd og sjekket hjertelyden til den lille. Mammaen kjente babyen sparke kontinuerlig, og at han rørte seg forholdsvis normalt. Fremdeles var det en liten lomme med vann der inne, men gynekologen la ikke skjul på at håpet var ekstremt lite.
– I løpet av disse lange dagene gråt jeg, hulket og knakk sammen på gulvet. Jeg ba, snakket til magen min og sang til sønnen min. Jeg så på Netflix og hørte på musikk for å distrahere meg selv, og jeg fortalte nesten ingen om hva jeg gjennomgikk. Hjemme satt mannen min og jentene mine, og kunne ikke gjøre annet enn å vente.
Så, som et mirakel og mot alle odds, holdt babyen seg inne i magen. Dagen før uke 23 fikk Cathrine sin første lungemodningssprøyte, og dagen etter den neste med beskjed om at hun nå ville bli sendt til sykehuset i Tromsø.
– Gleden var ubeskrivelig: Dette betydde at de ville sette i gang med livreddende behandling om fødselen nå startet. Nå kunne jeg senke skuldrene litt, med vissheten om at gutten min i det minste ville bli gitt en sjanse, sier mammaen åpenhjertig.
543 gram lykke
Fremme i Tromsø ble det ny ultralyd og sjekk av blodtrykket. Den natten sov Cathrine bedre enn de foregående nettene. Morgenen etter kom legene inn på rommet for å informere om alternativer og hva som ville skje om fødselen startet nå. Bare en liten time etterpå kom de første riene.
Cathrine ble lagt inn på et rom med full overvåkning, nåler og intravenøst. Leger, sykepleiere og jordmor var jevnlig innom for å gi medisiner og forsøke å stanse fødselen.
Enda så ikke oddsene bra ut: Mammaen fikk vite at babyen hadde 35 prosent sjanse for å overleve, og at han dersom han klarte seg, med over 65 prosent sjanse ville få en alvorlig hjerneblødning og store senskader.
– Det tok ikke mange timene før det ble klart at fødselen ikke kunne stanses, og jeg ringte til mannen min, som raskt fikk satt seg på et fly. Idet jeg så han komme inn døren, ble jeg så utrolig glad og lettet, og gråt og hulket ustoppelig.
Etter 23 lange timer kom den lille sønnen deres, Shaka, til verden i seteleie. Cathrine husker at hun så ned, og det eneste hun fikk øye på var legens hender med en bitteliten kropp i en pose. En liten gutt på 543 gram og 29 centimeter. Som pustet og var i live.
– Det eneste jeg klarte å tenke var: Vær så snill. Ikke dø fra meg. Jeg håper for guds skyld at dette vil gå bra.
Etter tre timer trillet ektemannen Cathrine inn på nyfødtintensivavdeling, og der hun så sønnen liggende i kuvøsen, gikk det for alvor opp for henne hvor liten han var. Igjen knakk hun fullstendig sammen.
– At en så liten gutt kunne se så perfekt ut, men samtidig være så skjør. Jeg var livredd, mildt sagt. De to første ukene endret ting seg fra minutt til minutt, forteller Cathrine, og legger til:
– Det kunne se bra ut, for så å snu helt i neste øyeblikk. Den fjerde dagen fikk vi beskjed om at det så såpass dårlig ut, at dersom vi ønsket å døpe sønnen vår, så var tiden inne nå. En prest kom inn på avdelingen og holdt seremonien.
Ga aldri opp håpet
Foreldrene ga aldri opp håpet, og tok et bevisst valg om å ikke fokusere på frykten. Fokuset var på de små oppturene innimellom alle de tøffe beskjedene: Det var hjerneblødning grad 1, skygger på lungene, en rekke blodoverføringer, store problemer med tarmene, gulsott og metningsfall. Tarmene var fra dag to det største problemet.
– Flere ganger gikk alarmen for fullt, og vi måtte gå bort fra kuvøsen mens leger og sykepleiere løp til og fikk gjøre jobben sin. Vi kjente på en håpløshet og det å ha null kontroll over situasjonen.
– Oppturene var da Shaka åpnet øynene for første gang 3 dager gammel, første gangen han fikk sutte på litt morsmelk fra en q-tip og den første gangen jeg fikk lov til å holde den lille hånden hans forsiktig i min.
Etter to uker i Tromsø ble Cathrine og Shaka sendt til Trondheim, og mammaen fikk bo på et familierom med bare en skyvedør inn til rommet hvor sønnen lå.
– Dagen etter ankomst fikk jeg holde gutten min for aller første gang. Han var så liten at jeg ikke kjente vekten av ham på brystet mitt, men for første gang føltes det som at han var min baby, og ikke tilhørte sykehuset. Jeg strigråt av lykke.
Da Shaka var tre uker gammel, fikk foreldrene den etterlengtede beskjeden: Nå var det ikke lenger en reell bekymring for at Shaka skulle dø fra dem.
– Månedene på sykehuset var ekstremt krevende, med både opp- og nedturer. Mens mannen min nærmest ble slengt ut i en tilværelse som alenepappa i Alta, var jeg mamma over Messenger for jentene mine hjemme.
Så, endelig - etter 118 dager på nyfødtintensivavdeling, fikk Cathrine og Shaka reise hjem til familien sammen, og den nye hverdagen kunne begynne.
En glad, liten "pøbel"
Cathrine legger ikke skjul på at de siste årene har vært utfordrende, og at det var en stor omveltning å komme hjem. På sykehuset ble Shakas oksygenopptak overvåket dag og natt. Nå sjekket mammaen konstant om sønnen faktisk pustet.
– Det tok ikke så lange tiden å komme inn i nye rutiner hjemme, men det var hardt å ikke ha et ordentlig nettverk rundt oss utenom nærmeste familie. Alle våre nærmeste venner var i Oslo, hvor vi bodde i flere år, og vi følte oss nå veldig alene.
– Jeg slet med angst og PTSD, og var deprimert over en lengre periode etter alt vi hadde vært igjennom. Jeg var så uendelig glad og takknemlig for at vi klarte oss, men samtidig så redd for at noe skulle skje med Shaka.
Rett etter ettårs dagen fikk foreldrene vite at sønnen er døv. Cathrine beskriver at denne beskjeden gjorde at hun gikk rett i kjelleren, fordi det kom så uventet.
– Vi var forberedt på at undersøkelsen av hørsel var den siste han måtte gjennomgå for å kunne friskmeldes helt, men så gikk det ikke slik vi hadde sett for oss. Få uker etter senere startet vi på tegnspråkkurs.
I dag har toåringen hørselsimplantater, bruker tegnspråk og prøver seg daglig på nye ord. Om han vil ha pauser fra å høre, eller planlegger å gjøre noe han ikke får lov til, så tar han ut og gjemmer implantatene.
– Han er en blid, aktiv og «pøblete» gutt, ler Cathrine.
– Den eneste senskaden vi så langt kan se er hørselen, som legene antar skyldes livreddende medisinbruk på nyfødtintensiv, samt en kuldeastma som startet høsten i fjor. Dette er helt fantastisk med tanke på hvor tøff start Shaka fikk på livet.
Mens det første året besto av konstante legebesøk, oppfølginger og kontroller, er hverdagen nå mye mer balansert og rolig.
– Vi har en glad gutt som stortrives i barnehagen, hvor de ansatte har vært helt fantastiske med å tilrettelegge hverdagen. Det betyr enormt mye. Vi fokuserer på det som Shaka kan, og ikke det som han ikke mestrer.
Som mamma tar hun seg i å bekymre seg for fremtiden: Hvordan vil han klare seg ute i samfunnet? Tok de som foreldre det rette valget ved å la han operere inn implantater, eller burde de ha ventet til han selv kan bestemme? Vil han få senskader som ekstremt prematur?
– Gledene overskygger likevel som oftest bekymringene, og vi må bare vente og se hva fremtiden bringer, sier Cathrine.
