barneoppdragelse
Hva gjør du når barnet ikke trenger deg lenger?
Plutselig trenger du ikke lenger å hjelpe med skolissene eller løfte ned den tunge lekeesken. Nå klarer barnet selv! For foreldre kan det være vemodig å oppleve at du ikke lenger trengs. Eller gjør du kanskje det likevel?
Det går bra, pappa! Du trenger ikke være med, jeg sykler bare bort selv!
Plutselig var vi kommet dit at minsten ikke trengte at jeg fulgte ham til vennen sin. Øyeblikket var både fint og litt vemodig, i en stund nå hadde jeg fulgt ham bort, og det var i grunn koselig å gå slik bortover på ettermiddagen. Men nå var det slutt på dette, han klarte det selv.
Tilknytningen, det første båndet barnet danner til en annen, er selve kjernen, eller nøkkelen til å få til selvstendighet. Tilknytningen gjør at barnet oppnår den trygghetsfølelsen det trenger for å utforske verden, for å tørre å bli selvstendig. Dette innebærer at det fra 3–4 års alder starter en selvstendiggjøringsprosess som utspringer fra tilknytningen til deg – «når jeg vet du er der for meg, tør jeg begi meg ut i verden».
Det er kanskje ikke like morsomt med denne tankegangen når du prøver å være streng og det ender med at femåringen rømmer hjemmefra?
Når barnet er 10–12 år er det allerede veldig selvstendig, og ved 13–14 årsalderen klarer det egentlig det meste selv. Ordet «allerede» er kanskje litt misvisende, vi er den desidert tregeste arten i verden når det gjelder å utvikle selvstendighet. Men til gjengjeld er vi mennesker ekstremt avanserte når vi først blir selvstendige da, og svært mye læring har funnet sted.
Du trengs fortsatt
Vi foreldre tenker ofte at det er bra når barnet blir mer selvstendig, når det klarer flere ting på egen hånd. Men begrepet «selvstendig» er kanskje litt misvisende, barnet vil fortsatt trenge vår grunnleggende støtte for å kunne være selvstendig.
Selvstendighet er også veldig individuelt og sammensatt. Noen barn blir raskt selvstendige på enkelte områder, de går kanskje allerede i fireårsalderen ut og leker med venner alene, mens de fortsatt trenger en forelder på rommet om kvelden for å sovne. Hos andre barn kan det være helt motsatt.
De fleste barn utvikler selvstendighet, altså det å mestre en ny ferdighet eller arenaen uten aktiv/direkte voksenstøtte, på en gradvis og sammenhengende måte. Dette betyr at den ferdigheten de lærer seg gjør dem i stand til å utvikle neste ferdighet i rekken, for eksempel at barnet først lærer å ta på skoen selv, så lærer barnet å knytte skolissene, eller for eksempel å først spise med fingrene, så med skje.
Barnet bygger hele veien ut sine ferdigheter slik at det blir i stand til å løse mer og mer avanserte oppgaver. Og vi vet jo hvor det ender, til slutt mestrer de (nesten) alt som vi selv kan, ofte til og med på bedre måter enn hva vi kan (hvor mange har vel ikke opplevd å få hjelp av barnet til å forstå noe med mobilen, for eksempel?)
Visste du at ...
... barnet allerede etter noen måneder viser tegn på å utforske verden ved å smile til omgivelsene, gripe etter objekter de ser rundt seg, og forsøke å se rundt seg ved å vri på hodet? Dette viser hvor tett tilknytningsprosessen og utforskningen til barnet henger sammen, og disse fortsetter å henge sammen hele barndommen.
I sum har vi nå hjulpet barnet inn i voksenverden, hjulpet det til å klare seg som et selvstendig, voksent individ i samfunnet.
Les også: Marie Lunde fikk en brutalt ærlig - og overraskende - beskjed av sønnen.
Et vemodig øyeblikk?
Noen foreldre tenker selvstendighet fra et tidlig tidspunkt av, og starter tidlig med å utfordre barnet til å klare å seg selv, for eksempel i leken, eller ved påkledningen, mens andre foreldre kanskje velger å fokusere mer på her og nå- situasjonen. Også ulike liv, der noen er avhengige av at barnet blir raskt selvstendig for å få det til å gå rundt, kan spille inn på hva en legger vekt på i oppveksten.
På samme måte kan noen av oss bli glade når barnet viser tegn på selvstendighet.
Andre kan kanskje bli litt vemodige, slik jeg ble, fordi selvstendighet også er en påminner om at alt er forgjengelig, og at gode stunder fra barnets første år aldri kommer igjen på samme måte.
Når barnet blir mer selvstendig, må vi ofte oppdatere rollen vår som forelder i vårt eget hode:
Hvordan trenger barnet mitt at jeg er mot det nå? Hva trenger det meg til?
Ettersom barnet blir eldre, føler en ofte at en kan være mer seg «selv» når en er med barnet, og forholdet mellom dere bygges kanskje ofte ut på den måten – at en faktisk blir bedre kjent, selv om en tilbringer mindre tid sammen. Kvalitetstid blir plutselig er viktig begrep, og det å nyte det når en har litt tid sammen, og legge til rette for at en gjør noe kjekt da, enten det er å trene sammen eller å gå på kino og se James Bond, blir viktig.
Les også: Håpløs mann (35) glemmer «alt» – hvorfor er det slik?
Trenger fortsatt klemmer og trøst
Viktig å huske
Ofte kan barnet føle at selvstendighet, eller å gjøre noe på egen hånd er skummelt. Barnet trenger din forståelse for dette.Husk at alle barn har ulikt tempo til selvstendighet.
Selv om vi ofte tilbringer mindre tid med barna når de blir større, har de fortsatt bruk for at vi fortsetter å støtte selvstendigheten deres. Kanskje den viktigste støtten vi kan gi er å fortsette å gi barnet all vår ros, skryt, fryd og glede som vi føler over dets oppnåelser og utvikling.
En god huskeregel for oss foreldre er å gi barnet dobbelt så mye av dette enn hva vi gjør. De trenger også fortsatt vår kroppskontakt, vårt smil og våre klemmer, kanskje ikke akkurat når vennene er på besøk, bare!
De trenger også at vi gir dem oppgaver som er utviklende, for eksempel husarbeid, handling eller å passe lillebror. Men de vil også trenge vår trøst, spesielt i tenårene, der de trenger oss til å bare ta imot deres vanskelige følelser og å lytte til dem. Det er vanligvis det ungdommen trenger av deg – at du bare lytter.
Og sist, men ikke minst, de trenger vår aksept for at de kan være den de føler seg som, og at de uansett hvordan det går med dem, kan føle seg elsket av oss.
Klapp på skulderen
Vi foreldre vil alle oppleve dette når barnet vokser opp, når det går fra milepæl til milepæl, fra å være den lille godklumpen som satt og ble matet, til den store tenåringen som slenger inn pizzaen i ovnen selv.
Det er selvsagt barnet selv som fortjener hoveddelen av æren når det vinner sine små og store seiere. Men du som forelder skal klappe deg litt på skulderen når du ser på det og vite med deg selv at det hele startet med den tryggheten du ga det.