Barneoppdragelse: Unnskyld
– Dette bør du aldri gjøre når barnet ditt gjør noe «galt», selv om det er godt ment
Ekspertene mener at det å tvinge barnet til å si unnskyld, kan påføre dem en følelse av urettferdighet og skam.
«Nå går du bort til Sivert (3) og sier unnskyld for at du slo ham.», sier mor.
«Neeeei! Jeg vil ikke», svarer gutten (3) sint.
«JO, gå bort til Sivert og si UNNSKYLD.»
*Moren holder gutten i hånden og går bort til Sivert*
«Sånn, nå kan du si det», sier mor.
«Unnskyld, da!», sier gutten på tvang.
Så, kan vi tvinge barnet til å si unnskyld? Og hva gjør en påtvunget unnskyldning med barnets emosjonelle utvikling?
Skal vi tro ekspertene, bør du aldri tvinge barn til å si unnskyld. I hvert fall ikke hvis du ønsker at barnet skal lære verdien av ordet.
– Det å bli tvunget til å si unnskyld uten at man mener det, kan skape en følelse av urettferdighet hos barnet, som igjen kan føre til at barnet i enda større grad motsetter seg å si unnskyld i fremtiden. Det blir en etisk problemstilling hvorvidt en tvungen og uoppriktig unnskyldning er bedre enn ingen unnskyldning.
Dette sier Per Martin Løken Seksjonsleder, psykologspesialist Akutt-ambulant hjemmesykehus for Nic Waals Institutt og BUP Vest til Klikk.no.
Les også: Barn leker mindre ute i naturen – det skaper bekymring: – Et tap for barndommen
Kan gi skamfølelse
Familie- og parterapeut, Stine Reiersen Kase, er enig med Løken.
Hun mener en påtvunget unnskyldning påvirker barnets forhold til egne følelser.
– Dette håper jeg vi kan slutte med nå, selv om foreldre mener det godt. Dersom du etterstreber en sunn emosjonell utvikling, bør du ikke tvinge barnet til å si unnskyld. Det vi egentlig sier til barnet når vi tvinger barnet, er at de skal undertrykke følelsene sine og lyve. En påtvunget unnskyldning i en allerede opphetet situasjon, vil ha ingen hensikt, sier hun til Klikk.no.
Det som ofte skjer, er at vi overfører våre følelser over på barnet, men ofte er de ikke nok emosjonelt utviklet til å forstå hva et slikt ord betyr.
– Det gir de voksne fred i sjela, men barna får ingenting godt ut av det, sier Kase.
Løken påpeker at en påtvunget unnskyldning kan gi barnet en skamfølelse.
– Det å si unnskyld henger tett sammen med skyldfølelse, altså en opplevelse av at man har gjort noe galt. Skyldfølelse henger tett sammen med skamfølelse, spesielt når andre mennesker involveres i barnets reaksjoner på at det har gjort noe galt, og spesielt hvis dette tematiseres slik at andre observerer det, sier Løken.
– Det å tvinge barnet til å si unnskyld, kan gjøre det vanskelig for barnet å objektivt vurdere det som har skjedd og ta eierskap til egne reaksjoner, legger han til.
«Unnskyld da!»
Store deler av kommunikasjonen vår, er kroppsspråket vårt. Kase mener barnet merker når unnskyldningen ikke er genuin.
– Vi alle har fått en: «Unnskyld da!», som ikke er helhjertet. Mest sannsynlig er barnet fremdeles rasende. Da henger ikke den unnskyldningen i tråd med følelsene barnet viser.
Uekte unnskyldninger kan føre til at selve ordet og handlingen mister sin betydning.
– Barnet kan utvikle et anstrengt forhold til selve ordet, også i senere relasjoner. Det blir noe de sier selv om de ikke mener det.
Les også (+): – Tror dere jeg har tid til å sitte med barnet deres på fanget hele dagen når hun er litt pjusk?
Oppfordring framfor tvang
På en annen side mener Løken at det å be om unnskyldning er en sosial positiv atferd, og kan bidra til å lære barnet til å fungere godt i samfunnet.
Da er det gitt at det er en oppfordring, og ikke basert på tvang.
– Voksne ønsker vanligvis at barn skal be om unnskyldning når de har gjort noe galt. Det å si unnskyld er derimot ikke medfødt, og atferden må derfor læres, sier Løken.
Det er foreldres ansvar, godt hjulpet av barnehage og skole, å hjelpe barn med å utvikle denne typen atferd.
– Derfor bør man, som voksen, oppfordre barnet til å si unnskyld, sier han og fortsetter:
– En forutsetning for at barnet skal lære verdien av å innse, innrømme og beklage egen skyld, er at barnet forstår at det gjorde noe galt, hvilke konsekvenser det kan ha for andre, og hvilke funksjoner det å si unnskyld har.
– Sorter barnets følelser
Her er et typisk eksempel på en hendelse mellom to barn:
«Leo (3 år) får øye på en lekebil som han er glad i, men Sivert (3 år) leker med den. Leo går bort og prøver å ta den, men Sivert holder godt fast i den og roper «Jeg hadde den først!» Leo blir sur og slår Sivert i frustrasjon før han løper av gårde gråtende.»
Så, hvordan bør man håndtere en slik situasjon uten å tvinge frem en unnskyldning?
Ifølge Løken bør vi hjelpe barna med å sortere egne og andres følelser.
– Det handler om å hjelpe barnet med å lære både empati, selvinnsikt, ydmykhet, følelsesregulering og evnen til å be om unnskyldning. Aller først blir det viktig å spørre barnet om hvordan de selv opplevde hendelsen. Ofte er det flere nyanser enn det vi, som voksne, umiddelbart har tilgang til, sier Løken.
Dersom foreldrene fortsatt mener at det barnet gjorde var galt, kan de fortelle dette til barnet på en rolig måte, for deretter å forklare hvordan hendelsen kan ha påvirket den andre personen.
– Til sist bør foreldrene oppfordre barnet til å si unnskyld til den det gjelder, og gjerne foreslå å gjøre det sammen. Hvis barnet fortsatt nekter, kan foreldrene selv gi uttrykk for at de er lei for at barnet deres har medført ubehag eller smerte hos et annet menneske. Så får man prøve igjen neste gang det skjer noe, sier han.
Valider barnets følelser
Kase mener vi bør validere barnets følelser, og ikke ha for store forventninger til en treåring.
– Hvis poenget vårt er å lære barnet noe, da er det best å hjelpe barna med å forstå hva som skjedde og hva de følte da. Men en treåring? Så store forventinger kan man ikke ha til et så lite barn. Hjernen er i stor utvikling, og empati er vanskelig å lære i så ung alder.
Kase mener det beste du som forelder kan gjøre, er å møte barnets følelser og hjelpe dem med å sortere følelsene deres.
– Da mener jeg begge: både den som fikk bilen i hodet, men også den som ble sint. Den som ble sint bør ikke møtes med skam, den bør møtes med forståelse. Det er ikke farlig å ha følelser, og vi bør normalisere alle følelser, samtidig som vi forklarer hvorfor det de gjorde var galt, sier Kase.
Etter hvert som barnet kommer i kontakt med følelsene sine og utvikler mer empati, vil unnskyldningen komme naturlig og helhjertet.
– Barnet vil etter hvert tørre å vise sårbarhet – for det er det en unnskyldning innebærer. At vi tør å være sårbare, sier Kase.
Les også: «Datteren min slår og klyper de andre barna»
Begynn tidlig
Det å hjelpe barnet med å forstå at de har gjort noe galt, starter vi med veldig tidlig, men vanligvis når barnet selv utvikler muntlig språk.
– Det er fint å begynne så tidlig som mulig, men vi bør passe på at det vi sier er tilpasset barnets utviklingsnivå, språk, modenhet og forståelse. Det er derimot ingenting i veien med å lære også eldre barn verdien av å si unnskyld, dersom man ikke har gjort dette tidligere i barnets liv, sier Løken.
Og dersom barnet har en vedvarende motstand mot å si unnskyld, betyr det at foreldrene må fortsette arbeidet til barnet etter hvert lærer.
– I tillegg er det tilstander som kan gjøre det vanskelig for et barn å lære seg å si unnskyld, eksempelvis ved autismespekterforstyrrelse, psykisk utviklingshemming eller språkvansker. Noen veldig få barn strever også med å utvikle empati, og kan derfor streve med å forstå årsaken til at de bør si unnskyld, sier Løken.
Slik kan du prate med barnet
– Generelt synes jeg ikke foreldre skal være så redde for å minne barn på å si unnskyld. Det er en del av læringen, at de får mengdetrening i å gjenkjenne situasjoner der de bør si unnskyld, sier Løken.
Løken legger frem forslag til hva voksne kan si til barn som har gjort noe «galt»:
- «Jeg vet at du hadde veldig lyst på lekebilen. Det er uansett ikke lov å slå. Sivert ble lei seg og fikk vondt da du slo ham. Når du har gjort noe galt mot noen, bør du si unnskyld. Det betyr at du synes det er dumt at du slo. Nå kan vi gå bort til Sivert og si unnskyld, så kan vi spørre om dere kan leke med lekebilen sammen.»
- Når barnet er litt eldre, og det å si unnskyld er tematisert tidligere: «Husker du at vi snakket om det å si unnskyld? Nå ble Sivert lei seg og fikk vondt, så jeg synes du skal gå og si unnskyld for at du slo ham. Jeg kan bli med deg.»
- Når barnet er litt eldre: «Nå ser jeg at både du og Sivert gråter. Hva skjedde?» «Ok, jeg skjønner at du veldig gjerne ville ha den leken som han lekte med. Likevel vet du jo at det ikke er lov å slå. Hvordan tror du Sivert har det nå? Hva kan du gjøre for at Sivert skal få det bedre, tror du?»
- Når barnet fortsatt motsetter seg å si unnskyld: «Jeg synes, som sagt, at du bør si unnskyld, men jeg kommer ikke til å tvinge deg til det. Jeg går bort og sier at jeg er lei for det som skjedde. Vil du være med? Hvis du ombestemmer deg etter hvert, er det ikke for sent å si unnskyld senere.»
Kilde: Psykologspesialist Per Martin Løken.
