dysleksi
De andre barna så på Daniel som dum:
– Jeg var den de lo av
Som barn kastet Daniel skolebøkene veggimellom og gråt sårt. Ordene i dem hoppet omkring. Fordi han slet med å lese, ble han mobbet.
– På skolen ble jeg ansett som dum, forteller Daniel Lie (23).
Hvorfor? Jo, fordi han slet med visse lærevansker, som lesing og skriving. Noe som senere ga ham diagnosen dysleksi.
– Jeg lærte ikke å lese før i femte klasse, forteller han.
Ordene kom ikke frem som de gjorde for andre.
– For eksempel blander jeg ofte b, p, d og q. I min hjerne flytter de bokstavene på seg, forklarer den sympatiske unge mannen.
Gutten som ble mobbet
Like fullt har Daniel alltid vært sulten på å lære, men skolen var et faretruende sted for ham.
– Jeg var gutten som ble mobbet, både fysisk og psykisk. Det ble slengt mye verbal dritt. Ifølge hva som ble sagt, var det aller meste galt med meg. Jeg var den de andre ofte lo av.
Det er ingen tvil om at det smertet. Han nevner det på en nøktern måte. For dagens Daniel har det veldig bra. Han virker trygg på seg selv og er brennende engasjert innenfor Dysleksi Ungdom, hvor han i dag er politisk leder.
På frivillig basis hjelper han barn og unge som sliter med dysleksi.
– Jeg følte lenge at jeg ikke dugde til noe, en følelse jeg håper flest mulig skal få slippe.
Les også: En dag tok mamma en titt på ryggen til Eline (20). Da så hun at noe ikke stemte
Aktiv frivillig
Også gymtimene var krevende for gutten fra Lillestrøm.
– Jeg var ikke interessert i sport og heller ikke egnet til å utøve det. Ikke å like fotball var trolig det som gjorde meg mest rar i de andre guttas øyne, slår han fast.
– «Kan ikke du i stedet gå deg en tur?», foreslo læreren. Han mente nok å være grei, men forslaget økte bare avstanden mellom meg og de andre elevene. Det var liksom i orden at jeg tuslet rundt alene.
Med det sagt – han roser også flere lærere for at de så ham, og han fikk spesialpedagoger som ønsket å hjelpe ham.
– De skjønte at «gutten har lyst til å lære, men det er noe som butter imot».
Allerede i tredje klasse ble han utredet, fikk diagnosen og ble utstyrt med skrive- og leseverktøy på PC.
– Jeg har en alvorlig grad av dysleksi. Derfor tok det meg enda et par år å lære å lese. Å bli tatt ut av klassen for å få spesialundervisning kan også oppleves vanskelig, innrømmer han.
– Når du må gå ut av timen, føler du ikke på tilhørighet. Ofte får heller ikke resten av klassen vite hvorfor man blir tatt ut, og det er da fordommene kommer.
Les også: Tegnene på dysleksi hos barn
Ikke alltid en arvelig diagnose
Ifølge Dysleksi Norge er effekten 80 prosent om hjelpen blir gitt fra første og andre klasse. Deretter avtar den for hvert år. Hele 49 prosent får først påvist lærevanskene på ungdomsskolen eller senere.
Det er 38 til 50 prosent sjanse for at barnet får dysleksi hvis en av foreldrene har det. Det er imidlertid ikke all dysleksi som er arvelig. Dysleksi er alltid et resultat av et komplisert samspill mellom arv og miljø, som begynner allerede i fosterlivet.
– Det er meget viktig at skolen følger med på elevenes faglige utvikling og henviser videre ved bekymring, understreker Daniel.
Han bruker selv mye tid med elever på ulike nivåer i skolen, som representant for dysleksiforbundet på nasjonalt og lokalt nivå.
– Det er veldig givende å få gi tilbake, sier Daniel med varme i stemmen.
– At det å ha lærevansker kan gå utover din psykiske helse, er et faktum. Derfor prøver jeg å nå bredt ut på barne- og ungdomsskoler. Jeg er åpen overfor elevene om at jeg slet på skolen og ble mobbet. Jeg tror det er viktig at de møter folk som forstår dem, og blir fortalt at «det vil gå bra! Vit at du med hjelpemidler kan mestre alt hva du vil!»
Les også: Siden Dina (18) var åtte år, har mamma vært fanget i sitt eget hjem: – Av og til er jeg veldig redd
Støttende foreldre
Daniel snakker varmt om støtten fra sine foreldre, Rita (48) og Rune (51).
– Mamma og pappa har alltid vært der ved min side, lyttet, forstått og motivert.
Det hører med til historien at jeg har kastet mange bøker veggimellom, forteller han – med humor i stemmen.
Mer alvorlig føyer han til:
– Jeg har også grått en god del.
Foreldrene til Daniel har vært aktive i Dysleksi Norge siden han fikk diagnosen. Dysleksi Ungdom eren selvstendig del av organisasjonen Dysleksi Norge.
I styret sitter syv engasjerte ungdommer mellom 16 og 26 år fra ulike steder i Norge. De brenner for at også andre med lese- og skrivevansker, matematikkvansker og språkvansker skal ha et godt liv.
– Noe av det viktigste vi gjør i Dysleksi Ungdom, er å lage en arena hvor ungdom med lese- og skrivevansker kan møte likesinnede. En viktig kamp er å bedre retten til læring og høyere utdannelse. Det krever mer kunnskap blant lærerne og ressurser til å skape en undervisning som passer alle.
«Hvordan kan vi bli like utadvendte og trygge som deg?» har mange ungdommer spurt Daniel.
– Jeg pleier å svare at det er en prosess. Du må først akseptere den du er, omfavne det som gjør deg annerledes, og deretter prøve å se det morsomme i det særegne ved deg.
Daniel understreker, som han har vist gjennom hele samtalen, at humor er viktig.
– At jeg kan le av meg selv, føler jeg styrker meg. Som du sikkert har lagt merke til, er det umulig for meg å rulle på «r-ene». Kan du tenke deg hvor festlig det er at akkurat jeg har foreldre som heter Rita og Rune, humrer han.
– Mange av barna jeg møter, henger seg opp i denne talefeilen. Da sier jeg til dem: «Er det ikke supert at ingen av oss er like? Tenk, bare du er deg. Det gjør deg unik!»
