traumatisk barndom
Bak smilet til Inkiri skjuler det seg et mørke. Men én dag skal hun møte en person som skal endre livet hennes for alltid
Inkiri og moren bor på hemmelig adresse før hun plasseres i fosterhjem. Livet blir tøft, men da det er på sitt mørkeste, skjer det som skal snu opp ned på Inkiris liv.
– Jeg har vært bitter nok til å kunne gitt ut 30 countryalbum, skrattler Inkiri Abrahamsson (46) høyt.
Annenhver setning følges gjerne av den smittende utelatteren hennes. Og i dag er den ekte.
Det har den altfor ofte ikke vært. Men den har holdt Inkiri oppe – og sammen, mens livet rundt henne har raknet og brent.
I dag vet hun at det går an å «repareres». Om de rette menneskene krysser din vei.
Rørt av middagslyder
– Hele livet har jeg vært «den triste klovnen». Galgenhumor, tull og tøys var min overlevelsesstrategi. «Jeg har det kjempefint! Alt er SÅ bra!» smilte jeg, men inni meg gråt jeg. Inni meg var det mye mørke.
– Et mørke som måtte ha synes i øynene mine om man så ordentlig etter …, sier Inkiri ettertenksomt, men slår fort over på noe annet:
– Navnet mitt, Inkiri, er en finsk variant av Ingrid. Jeg har skogfinneblod i årene, smiler hun stolt.
– Og det har han her òg, fortsetter hun med enda stoltere smil og strålende øyne og trekker kjæresten og samboeren Jarle Andre Haugan (43) ut fra kjøkkenet med de smårutete røde og hvite gardinene.
Han har det samme smilet og blikket. Det er lett å se hva de betyr for hverandre. Utenfor vinduet, bak kakeboksen, to uvaskede tallerkener og «We can do it!»-skiltet, skimter man hekken som liksom holder rundt Inkiris smørgule hus.
Den har kraftige vinterribbede grener og et hull midt på. Det var ut gjennom det hullet Inkiri hoppet ut på veien som går forbi huset hennes, akkurat da Jarle Andre tilfeldigvis gikk forbi på tur med hunden sin i fjor vår.
Og der, på grusveien mellom jorder og furuskog, startet kjærlighetshistorien Inkiri aldri trodde hun skulle oppleve.
Etter 20 år som singel hadde hun rett og slett gitt opp håpet om å kapre en bra mann.
– Jeg visste ikke at man kunne bli rørt av å høre lyden av bestikk skrape mot tallerken! En tallerken ved siden av min … Jeg elsker middager klokken fem. At Jarle roper «Nå er det mattid, jenta mi!».
– Det er sånne små ting i hverdagen som fyller meg med så mye takknemlighet og glede. Sånt som faktisk kan reparere oss når vi har gått litt i stykker, sier Inkiri alvorlig.
Jarle er selv et fosterhjemsbarn og en av de tre menneskene som plutselig dukket opp i livet hennes og viste henne en ny vei og ny mening.
Les også: Bernt Marius skulle ta ett siste hopp. Så merket han at noe var fryktelig galt
Toget med mamma
På togstrekningen mellom Bø og Oslo en gang i 1986: Det er så gøy å ta toget med mamma! Hun er SÅ morsom og tar Inkiri med på så mye spennende.
Kino, loppemarkeder, sminkekvelder, kle seg ut-dager, 8. mars-tog og sammenkomster med mammas venner og mennesker i fargerike klær som ler og snakker høyt. Akkurat som mamma og henne selv. Her lærer Inkiri at det er lov å ta plass.
Inkiri titter med beundrende blikk opp på moren på motsatt side av bordet de har slått ut mellom seg i togkupeen. Hun er så pen! Nå sitter hun og tegner noe på hånden sin med en av de små fargegubbene fra esken med fettstifter.
De pleier å bruke dem i hver sin dagbok som de alltid har med seg på togturene når mamma henter henne noen dager hver måned fra fosterfamilien Inkiri bor hos i Bø.
Hun har bodd der siden hun var to år og barnevernet tok henne fra hemmelig adresse hos moren.
Inkiri husker det ikke selv, men moren har fortalt at selv om hun bare var 2½ år første gang moren kom på besøk til Bø, så strakk hun ut armene og ropte «mamma!» da hun kom inn døren.
Nå er Inkiri ni, og det har skjedd ting som har gjort livet hennes enda vondere og vanskeligere. Da er det ekstra godt å bli hentet av mamma og ta toget til litt spenning, tøys og moro i Oslo.
Mamma rekker frem en lukket hånd mot henne og smiler lurt.
– Trykk på knappen, Inkiri, sier hun.
Inkiri trykker på den røde rundingen moren har tegnet under tommelen.
Da mamma åpner hånden, står det «Hei, promp!» Så ler de høyt begge to. Hele veien til Oslo.
Hvordan er pappa?
Oslo, fire år senere, 1990: Inkiri har flyttet fra fosterfamilien i Bø og bodd fast hos mamma siden hun var ti år. Mamma klarer seg nå bedre, og når hun er frisk, er hun en løvemamma for Inkiri. Moren har sørget for at datteren går i terapi.
Nå er Inkiri tenåring og har begynt å stille spørsmål om faren sin. Hvordan er han? Ligner de? Hva slags musikk liker han?
Derfor står de utenfor døren hans nå. Mamma har ringt og sagt at datteren vil treffe ham, og at han må holde seg edru når de kommer.
Han har sagt at ikke bare skal han være edru – han skal også være nybarbert!
Inkiri er nervøs der hun står med mammas arm om den sorte og hvitstripete genseren sin og ser navnet hans under dørklokken. Pappa. Han de en gang rømte fra. Men fortsatt pappa.
Hun holder munnen stramt lukket over all reguleringen.
De neste seks timene sitter hun i farens varme armkrok. De er mye stille. Men det er en god stillhet, og mamma er der hele tiden.
Pappa viser Inkiri tatoveringen sin: «Inkiri» står det inni en blekkrose på brystet hans. På hjertesiden.
Da vet Inkiri at han alltid har elsket henne. Det gjør henne rørt og glad. Men når han tegner en figur han kaller «Per Ulv» når de tegner litt sammen, kjenner hun at hun blir litt redd også.
«Per Ulv» går igjen i brevene de begynner å skrive til hverandre.
Mamma sender og mottar brevene på jobbadressen til en venninne. Faren får fortsatt ikke vite hvor de bor.
Les også: (+) En vårdag i 2021 fikk Peggy telefonen med det tragiske budskapet: – Helt uvirkelig
Trøstespising og alkohol
Inkiri er 16 år da hun «sier opp» faren sin. Hun liker ikke hvordan han er når han har møtt henne ruset på piller og alkohol. Det har gjort at hun har distansert seg mer og mer over lang tid.
Til slutt blir det bare nok.
Ikke lenge etterpå dør Inkiris pappa. Det har også begynt å gå dårligere med mamma.
Inkiri gjennomfører videregående i Oslo med å bytte på å bo hos venninner av moren og hos mormor i hovedstaden.
Mormor lager kjøttkaker fra bunnen av, og da lukter det trygghet i hele huset. Inkiri går fortsatt stort sett regelmessig i terapi. Sårene fra barndommen er ikke healet.
Etter videregående følger gode år for ungjenta som elsker teater, da hun kommer inn på toårig revylinje på Skarnes. Det er en av mammas venninner som tipser Inkiri om skolen. Her blomstrer hun.
Når hun etterpå flytter tilbake til Oslo, blir ikke starten på voksenlivet som Inkiri drømte om. Hun kommer inn på musikalartist-linjen på Bårdar, men får ikke lån eller stipend til å benytte seg av plassen.
Hun begynner i stedet på Nordic Black Teater og bor i kollektiv på Grünerløkka. For å ha råd til å leve tar hun oppvaskjobber i et vikarbyrå. På scenen lever og leverer hun som det teatertalentet hun er, og hun er med i flere forestillinger, blant annet på Chat Noir.
«Den triste klovnen» kjenner mer og mer på mørket inni seg, og på hvordan alkohol kan ta det bort for en stakket stund. Det samme kan trøstespising.
Gleden over teateret holder henne likevel i en slags balanse med å fungere gjennom dagene.
Kaffe og håp
30 år gammel er Inkiris liv på sitt aller mørkeste. Hun jobber i kantinen til Utdanningsdirektoratet.
En dag dukker det opp en dame i 40-årene på kjøkkenet, som skal endre Inkiris liv for alltid. Hun har lagt merke til damen før, for hun minner henne om mormor: trygg og snill.
Damen er lærer og spesialrådgiver Marit Ketilsson, og hun vil bare takke Inkiri og den andre på jobb for utmerket møtemat denne dagen.
– Dere burde starte egen catering, sier damen begeistret.
– Nei. Jeg har faktisk ikke lyst til å være her i det hele tatt, detter det ærlig ut av Inkiri.
– Hva har du lyst til da? spør damen.
– Jeg er et løvetannbarn som vil bruke min bakgrunn til å inspirere og hjelpe andre, svarer Inkiri.
– Så bra! Jeg har drømt om å møte en som deg hele livet, siden jeg jobbet i PP-tjenesten. Vil du komme opp til meg på kaffe en dag så vi kan snakke? er Marits svar til en overrasket kantinevikar med ring i øyebrynene.
Den kaffekoppen blir livsendrende for Inkiri.
Å bli sett av en voksen som ikke ser henne gjennom en vanskelig relasjon, eller kun i lys av en tøff oppvekst, betyr alt for å finne tilbake håp og livsgnist.
Les også: Bakterien finnes overalt rundt oss. Anne Kristine hadde maks uflaks
Imponerer med bachelor
Marit og ektemannen Roald Skøelv inviterer Inkiri med inn i sin egen familie med to voksne barn.
De blir godt kjent og får hele hennes vonde historie. Den som hun nesten ikke har fortalt til noen.
Ekteparet hjelper henne med å ta tak i alle inkassokravene som har hopet seg opp, og til å ta opp igjen fag så hun kan søke høyskole.
For første gang i sitt liv får Inkiri en sekser, og det i fransk muntlig. Naturfag og matte går også bra for jenta som hadde så lite konsentrasjon på skolen at hun ikke engang har lært seg gangetabellen.
32 år gammel flytter Inkiri inn på studenthjem i hjembygda Bø og begynner på høyskolens kulturstudie.
At det er det perfekte studiet for henne er én ting, en annen ting er også ønsket om å komme nær både foster-besteforeldrene, fosterfar, fostermor og fostersøster igjen. Hun har virkelig savnet dem!
Inkiri føler også at hun hedrer sin egen og mammas historie ved å komme tilbake og liksom «heise flagget» med en bachelorgrad, og ikke minst fortsatt le høyest av alle!
Føler seg hjemme
Ingen av vennene i Oslo forstår hvordan den urbane asfalt-indianeren deres plutselig bare kan emigrere til de dype skoger i Telemark. Men Inkiri kjenner at hun er hjemme her.
Hun får hjelp på Distriktspsykiatrisk senter og Senter for sykelig overvekt på Nordagutu, samt samtaleterapi på Borgestad i Skien.
I lokalmiljøet blir hun fargeklatten som skriver kronikker, monologer og appeller, holder foredrag om psykisk helse og arrangerer festivaler og konserter.
Hun får nye venner, og finner tilbake til noen gamle. Mange har stiftet egne familier nå. Selv er hun enslig og litt ensom, med bare katten Mona Hennes Kongelige Majones som samboer.
Etter å ha dømt behandlernes råd om frisk luft og tur i skogen for både kropp og sjel, som klisjéfylt tull, må hun til slutt innrømme at de har rett. Det irriterer henne, men de har rett.
Hun føler seg som en skikkelig Ronja Røverdatter der hun vandrer alene rundt i Bøs «Mattis-skog». Sakte, men sikkert siver mer og mer mørke ut av henne der mellom trestammene, og fordufter. Inkiri låner naboens hund for å få til faste turer annenhver dag.
– Hunden ble jo så glad! Og til slutt ble jeg glad også! forteller hun.
Brevet til mamma
Hun legger ikke skjul på at det har vært hardt arbeid.
– Når man har så mange traumer og demoner inni seg, følte jeg av og til at alkohol var det eneste som kunne gi meg litt pause fra meg selv. Jeg har drukket mye. Men også hatt grenser. Kjent på alarmen og faresignalene når det brant under bena mine.
– I dag er både jeg og Jarle helt avholds. Jeg har sett og opplevd så mye dritt med alkohol at jeg rett og slett ikke kan støtte det lenger, sier Inkiri alvorlig.
Det gikk 12 år før hun så mammaen sin igjen. Jarle hjalp henne med å skrive et brev for å gjenopprette kontakten. De rakk heldigvis å forsones og klemme hverandre før Inkiri nylig fikk den triste meldingen om at moren var gått bort.
– Vi rakk heldigvis flere fine samtaler der vi fikk forståelse for hverandres turbulente liv, hvorfor og hvordan. Hun fikk sagt unnskyld, noe som var viktig for henne. Jeg fikk sagt at det var vi som skulle ha fått mer hjelp.
– Det var som om den slitne kroppen hennes hadde holdt ut på overtid for å vente på den fine gjenforeningen vi fikk. Hun døde lykkelig hjemme i stuen sin, 67 år gammel, forteller Inkiri.
Ren lykke
Kjæresteparet, som har vært sammen siden en hjemmelaget middag hos Jarle, rydding av en kvisthaug, og noen turer med hundene etter at Inkiri hoppet ut gjennom den busken, har en unik samhørighet.
De er begge rotløse fosterhjemsbarn og har kjent på tunge ting i livet. Jarle, som har en sønn fra et tidligere forhold, understreker at hans oppvekst hos sin fosterfamilie bare har vært god.
For ham har det vært andre utfordringer. Da han gikk tur med hunden sin den dagen forbi det smørgule huset til Inkiri, var han langt nede etter en skilsmisse, forteller han.
Da Inkiri nylig arvet noe egenkapital, kunne hun få seg lån i banken og virkeliggjøre to store drømmer: eget hus og sertifikat.
– Det er helt utrolig egentlig, at jeg sitter her i dag i mitt eget lille hus, med en fantastisk kjæreste, høyskoleutdannelse og med bil og lappen til å komme meg hvor jeg vil. Det hadde jeg aldri trodd! Det er ren lykke rett og slett.
– Jeg går fortsatt i terapi og har blitt uføretrygdet, men lyset er sterkere enn mørket de aller fleste dager. Jeg har ro, trygghet og kjærlighet nok i livet mitt til å klare å ta tak i alt det vonde fra barndommen. Før tok jeg bare på den triste klovnemasken og løp fra alt.
– Takket være tilfeldige møter med tre mennesker som virkelig SÅ meg – Jarle, Marit og Roald – er livet mitt blitt slik jeg en gang bare trodde jeg kunne drømme om! sier Inkiri rørt og takknemlig.
