barnehelse:
Barnelege: – Alt var verre før
Mange har inntrykket av at barna er sykere nå enn før, men det stemmer ikke. Ikke bare er barna våre friskere enn noen gang, de blir stadig friskere og mye av det skyldes en syttiåring de aller fleste av oss kjenner til.
Jeg bor med ei jordmor fra Skjåk. I påsken, etter en skitur til setra til søsteren hennes, snublet jeg over en liten skatt om barnehelse: Dr. Benjamin Spock (ja, han het faktisk det) «Barnet. Sunn fornuft i barnestell og oppdragelse» fra 1952.
Boka ble gitt ut samme år som moren min ble født, og ble solgt i rundt femti millioner eksemplarer.
Den var en av de mest leste bøker i det tjuende århundre, Dr. Spocks varsomme og (opp mot sin samtid) moderne råd ble lest av generasjoner av foreldre.
Nå er den for lengst glemt.
Etter at tøyet var tørket og barna lagt, skummet jeg gjennom kapitlet om barnesykdommer mellom munnfuller med vin og marsipan.
Jeg kjente meg ikke igjen. Dr. Spock ramset opp fryktelige lidelser, hvor opp mot en tredjedel er ukjent for meg som behandlende barnelege; jeg har heldigvis aldri sett barn smittet av polio, røde hunder, krupp, krybbedød eller kavernøs tuberkulose.
Aldri sett.
Les også: Barnelegen: – Gode nyheter om omgangssyke
Takk til antibiotika
Det er ganske utrolig. Boka ble som nevnt utgitt på norsk samme år som moren min ble født, og hun føler seg slettes ikke gammel.
Hvordan kan det ha seg?
Jeg har ingen enkle svar. Mye, men langt fra alt, handler om moderne medisin.
Mye av æren må vi tildele antibiotikaene.
Da penicillin ble allment tilgjengelig, rett etter andre verdenskrig, traff en medisinsk revolusjon den vestlige verden som var så omfattende at det er vanskelig å fatte omfanget.
Dr. Spock omtalte penicillin som «den moderne medisinen». Han fikk rett.
Bare ti år tidligere, da min farfar var skolegutt, drepte bakterielle infeksjoner barn daglig. Med ett kunne legene redde dem.
Mye av det vi i dag tar som en selvfølge, som operasjoner og kreftbehandling, ville ikke vært mulig uten antibiotika.
Denne vinteren har det vært en bølge av skarlagensfeber både her til lands og mange andre steder i Europa. Hva er kuren? God gammeldags penicillin. Slik har det vært siden midten av førtitallet i forrige århundre.
Hva dør barn av?
«Barna var sunnere før». Jeg har hørt påstanden oftere enn jeg kan telle.
På 50-, 60- og 70-tallet, da de ble tvunget ut i frisk luft for å leke, og bruke spark til skolen når det var snø og gå når det ble bart igjen.
Brede smil og røde roser i kinn, men stemmer det? Var barna friskere før?
En kollega, fra et annet fagfelt enn mitt, spurte meg nettopp om dette: «Hva dør barna av i våre dager?»
Jeg visste ikke.
«Hva døde de av før?».
Jeg var fremdeles svar skyldig, men bestemte meg for å finne ut av det.
Det korte svaret på min kollegas spørsmål? Det er svært sjeldent at barn dør i Norge.
Les også: Når skal man gi paracet og når skal man ringe legevakta? Dette bør småbarnsforeldre vite
Vaksinejubileum
Sammen med Marianne Strøm, barnelege og overlege ved Dødsårsaksregisteret, hentet jeg inn data på registrerte dødsårsaker for barn i perioden 1951–2020. Vi skrev en artikkel om det i Paidos; fagbladet for norsk barnelegeforening.
Konklusjonen var klar: Kurvene for død peker bratt nedover. Langt færre barn dør i dag, sammenlignet med i 1951. Langt færre dør til og med sammenlignet med i 1996.
Vi mister stadig færre barn, ikke bare til sykdommer, men til drukning og trafikkulykker også.
Mange av barnesykdommene Dr. Spock skrev om er infeksjonssykdommer. De har vi vaksinert bort; kopper, difteri, polio, meslinger, røde hunder. Alle er vekk, i vår del av verden vel å merke.
Det er nemlig ikke bare min mor som fylte sytti år i fjor, det gjorde det norske barnevaksinasjonsprogrammet også, vitterlig en jubilant det er viktig å framsnakke.
Les også (+): Begge er i midten av 30-årene. Hvor lenge bør vi vente før vi får barn?
Tryggere å være barn
Eksemplene er lette å finne.
Min mormor var redd for at mamma skulle få polio, men da hun var fire kom vaksinen, og mormor kunne sove tryggere.
Tretti år senere, midtveis ut på 80-tallet, tyvlyttet jeg en gang på foreldrene mine. De snakket om en gutt i bygda som døde av hjernehinnebetennelse. Han nådde ikke engang fram til sykehuset.
I dag vaksinerer vi mot to av de tre vanligste bakteriene som gir denne fryktede infeksjonen.
Jeg har bare sett ett eneste barn med bakteriell hjernehinnebetennelse i mitt yrkesliv så langt. Kolleger som jobbet på åttitallet har fortalt meg at de så det omtrent hver måned.
Listen fortsetter.
Langt færre barn dør i krybbedød i dag enn før. Sårbare nyfødte klarer seg bedre.
Færre barn dør av kreftsykdommer.
Sykere i dag?
Like fullt møter jeg mange foreldre, og enda flere besteforeldre, som forteller at barna er sykere i dag enn før.
Selv om det ikke stemmer, er det forståelig. Vi er ikke de første til å lengte tilbake til en gyllen æra, en forloren fortid. Den greske poeten Hesiod, som levde for to og et halvt tusen år siden, gjorde det samme, og han har blitt fulgt av forfattere og demagoger siden.
Personlig er jeg er glad for at barna mine vokser opp i dag, og ikke på det glade femtitallet eller det spraglete åttitallet.
Går vi tilbake til grafene fra Dødsårsaksregisteret er i alle fall trenden klar, i vår del av verden vel å merke.
Barnevaksinasjonsprogrammet fungerer og folket følger opp: 96 prosent av toåringer tar de vaksinene vi ønsker at de skal ta, og som vi nå ettertrykkelig har sett; det virker.
Farvel til meslinger
I andre land er vaksinasjonsdekningen dårligere, og kanarifuglen i kullgruven er alltid meslinger.
Under pandemien overhørte jeg titt og ofte folk flest som drøftet det som før var forbeholdt fagfolkene; R-tall, flokkimmunitet og ikke minst vaksinasjonsdekning.
Meslinger krever veldig høy vaksinasjonsdekning, for hvis ikke dukker viruset opp igjen slik det har gjort flere steder i Sentral-Europa, i Ukraina, for ikke å snakke om
Afrika sør for Sahara.
Verden går videre, og for de av oss som kanskje er litt optimistiske, så synes den også å gå i riktig retning, selv om det ikke alltid virker slik.
Ifølge FN ble dødeligheten blant barn under fem år mer enn halvert fra 1990 til 2015, mye på grunn av vaksiner, men den er fortsatt altfor høy i Afrika sør for Sahara, mye på grunn av dårlig vaksinasjonsdekning.
Én er en for mye
Vi vet også, vi som jobber med dette, at hvert barn som dør er ett for mye.
Vi har ingen å miste, men kan ikke gjøre annet enn å forsøke å trøste de foreldre som må gå den veien vi alle frykter så forferdelig.
Sikkert er, i alle høve, at mye takket være fjorårets syttiårsjubilant (og da snakker jeg ikke om mor mi) er det noe annet å være barnelege i dag enn da Dr. Spock vandret rundt i slaps og sludd med hatt og frakk på vei til neste hjemmebesøk.
Han var en legende i sin tid, men nå er han for lengst glemt. Som mange av sykdommene han skildret i den norske førsteutgaven jeg fant på ei seter i Breheimen.
