Gunn-Helen var alkoholiker
– Babyen kastet opp da jeg ammet ham med promille. Likevel brydde jeg meg ikke
Selv ikke da hun to år senere satt full på kjøkkengulvet, og den lille gutten la de lubne, små armene rundt henne for å trøste, klarte Gunn-Helen slutte å drikke. Men en dag snudde alt.
– Alkoholen var den største kjærligheten jeg noen gang har hatt. Den var altoppslukende og var der alltid for meg, sier Gunn-Helen Øye (69).
Den pensjonerte trendforskeren og sosialantropologen sitter i kantina til Menighetsfakultetet i Oslo, der hun studerer kunstig intelligens, menneskesyn og etikk.
Mens skolens kirkeklokker ringer inn til gudstjeneste, forteller hun om tiden da alkoholen styrte livet hennes.
– Alkoholen tok stadig større plass. Jeg snakket til og tenkte på den hele tiden. Alt handlet om når jeg kunne drikke igjen, selv om jeg hadde full jobb og familie. Jeg var som en zombie.
Champagnen flommet
I studietiden hadde Gunn-Helen vært som studenter flest. Hun hadde blitt full på kroa og dratt hjem i feil kåpe. Men det var først i slutten av 20-årene at alkoholen ble hennes måte å slappe av og kose seg på – og det hver eneste dag.
– Jeg tok et glass vin når jeg var ute med venner, når jeg leste en god bok og når jeg lå i hagen og solte meg. Etter hvert trengte jeg også et glass før jeg skulle sove.
Hun hadde god råd, så hun kjøpte ordentlig vin på polet og holdt seg bestandig «innafor».
– Jeg hverken krasjet bilen eller havnet i seng med fremmede.
Nylig ga Gunn-Helen ut boka «Jeg er alkoholiker. Og det tror jeg du også er». Her forteller hun hvordan det alltid var en fest å gå på eller noe å feire, også i jobbsammenheng. Da flommet champagnen.
Hjemme begynte hun å gjemme rødvinsflasker overalt i huset.
– En gang gjemte jeg noen flasker i en busk, midt mellom jobben og der vi bodde. Da var det ikke kos lenger.
Først gikk hun hjem i lunsjen for å drikke. Så stoppet hun ved busken på vei tilbake til jobb for å få i seg litt til.
– Jeg husker at jeg tenkte: «Hva er det jeg holder på med?» Likevel tok jeg bare et par tyggis og fortsatte.
Smerten i bunnen
Da Gunn-Helen ble gravid, var hun svært påpasselig med ikke å drikke. Hun ville leve sunt og gjøre alt riktig. Men da sønnen var født, var det bare én fest og et par glass rødvin som skulle til før hun falt utpå igjen.
– Han kastet opp da jeg ammet ham med promille, men det gikk ikke innpå meg, innrømmer hun.
I årene som fulgte, drakk Gunn-Helen seg stadig nærmere stupet. I boka beskriver hun hvordan sønnen prøvde å trøste henne da hun satt full på kjøkkengulvet. Han strøk henne over kinnet, kysset henne og holdt rundt henne med de små, lubne armene sine.
– Jeg var så full at det ikke berørte meg. Jeg syntes bare synd på meg selv. Gråt og snufset.
Etterpå, da hun var blitt edru igjen, feide hun det bare bort.
– Jeg kunne kanskje få et lite stikk i magen, men så var det bort med det, sier Gunn-Helen og gjør en rask håndbevegelse, som om hun kaster noe over skulderen.
Selv ikke da hun satt på kanten av sandkassa og sippet martini fra en kaffekopp mens sønnen lekte, gikk det opp for henne hvor langt misbruket hadde gått.
Da sønnen var to, ble hun skilt fra pappaen hans. «Det ble litt mye på deg i går,» kunne venner si, men utover det var det ingen som turte å adressere problemet. Heller ikke da Gunn-Helen sovnet på sofaen i familieselskaper, kan hun huske at noen spurte hvordan det egentlig gikk.
– Ifølge psykologspesialist Kari Lossius, som har jobbet med rusavhengighet i nesten 40 år, har de aller fleste alkoholikere en livssmerte. Min var at jeg ikke følte at jeg ble sett av moren min. Som liten ønsket jeg bare å få høre at hun elsket meg.
Les også: – For meg hører ikke alkohol og barn sammen
Det vonde bleknet
Av og til kunne moren kommentere at hun ikke likte hvordan Gunn-Helen så ut på håret, men drikkingen sa hun aldri noe om. Langt mindre omfavnet hun datteren og spurte om hun trengte hjelp.
– Jeg hadde et veldig nært forhold til faren min, men heller ikke han var der for meg eller sa noe om alkoholbruken min. Foreldrene mine var ikke vant til å snakke om ting som var vanskelige, sier Gunn-Helen.
Hun tror det var det vanskelige forholdet til moren som lå i bunnen da hun begynte å drikke. Kombinert med at hun stadig «fortjente» et glass, skulle det ikke mer til før hun fikk et alvorlig problem.
– Alkohol tar bort følelser. Jeg gikk ikke rundt og tenkte på moren min hele tiden, men det kom jo opp innimellom. Til slutt bleknet alt det vonde. Da var det bare alkoholen i seg selv som betydde noe.
Bunnpunktet kom en tidlig septemberdag i 1989, få dager etter at sønnen hadde fylt fire.
– Da var jeg fryktelig nedkjørt, både mentalt og kroppslig. Jeg hadde ikke holdt på mat på flere uker.
Gunn-Helen beskriver seg selv den gang da som forferdelig tynn og med null energi – hun klarte ikke engang å gå opp trappa i rekkehuset der familien bodde.
– Huden var grå og håret pistrete, jeg hadde alle trekkene til en alkoholmisbruker.
Guddommelig opplevelse
Gunn-Helen satt og bladde i en avis da hun oppdaget en annonse for et behandlingssenter for alkoholikere. Hun hadde sett den mange ganger før, men aldri turt å ringe. Nå løftet hun av røret.
– Hver gang jeg hadde prøvd å slutte å drikke på egen hånd, hadde jeg mislyktes. Jeg visste at hvis jeg ikke gjorde noe nå, kom jeg til å drikke meg ut av livet. Det var også bare et tidsspørsmål før alt sprakk på jobben og den nye samboeren min ville gå fra meg.
Navnet på Gunn-Helens nyeste bok stammer fra den formiddagen. Da hun for første gang gikk inn dørene til Vangseter-klinikken, ble hun møtt av en mann som sa:
«Jeg er alkoholiker, og det tror jeg at du også er.»
Endelig var det noen som så og forsto.
Samme dag startet hun på et poliklinisk behandlingsopplegg med samtaleterapi og meditasjon.
– Det var fantastiske seks uker!
Hun sa til jobben at hun hadde gått på veggen, og så brukte hun dagene til å delta på møter og å gå turer for å få tilbake helsa.
Da hun utslitt landet i senga etter det første gruppemøtet, skjedde det noe hun aldri kommer til å glemme.
– Jeg hadde fortsatt ikke sovnet da jeg så en engel som lå på gulvet. Vingene var brukket, og det rant blod ut av øynene. Engelen var meg, skjønte jeg. Plutselig løftet noen meg opp, jeg tror det må ha vært Gud. Det ga meg en stor ro. Jeg er kanskje en skadet sjel, men det er greit, for jeg er ikke alene, tenkte jeg.
Går aldri i baren
Behandlingsopplegget Gunn-Helen deltok på, er basert på den såkalte Minnesota-modellen, skapt av amerikanske Betty Ford.
Den ligner litt på de 12 trinnene til Anonyme Alkoholikere (AA), der du steg for steg lærer å leve uten alkohol, forteller Hunn-Helen. Det første steget er å innrømme at du er maktesløs overfor alkoholen.
– Når du har kommet til den erkjennelsen, er mye gjort, mener Gunn-Helen.
For mange alkoholikere lurer seg selv i mange år.
– Jeg sa jo til meg selv at jeg drakk for kosens skyld. Jeg var da ikke som alkoholikerne som lå på gata og drakk rødsprit! Men jeg var like avhengig.
Hver dag i seks uker satt hun i gruppemøtene og sa:
«Hei, jeg heter Gunn-Helen. Jeg er alkoholiker».
Deretter fortsatte hun å gå på ukentlige møter i regi av Vangseter, før hun for ti år siden gikk over til AA.
Ikke én gang har hun sprukket.
– Allerede den første dagen bestemte jeg meg for at jeg aldri mer skulle løse noe med alkohol.
Men livet kan jo være tøft, så hun måtte innføre en del forholdsregler. Hun har for eksempel aldri alkohol hjemme, hun spiser ikke engang dessert med alkohol i.
– Og jeg blir aldri med i baren etter en jobbmiddag – det er ikke noe morsomt.
Les også: (+) Siv levde med sykdommen i 27 år. En enkel operasjon ga henne et nytt liv
Vann og havregrøt
Etter at hun ble tørrlagt, begynte Gunn-Helen å lete etter en ny mening i livet. Hun følte at hun hadde tatt for mye plass som alkoholiker, og lengtet etter noe mer åndelig. Etter hvert konverterte hun til katolisismen.
Hun forteller at pateren hun gikk i lære hos, gjorde at hun ville leve mer asketisk.
– Han var så glad i livet, men på badet hadde han et inntørket såpestykke og et hardt kjøkkenhåndkle.
Det fikk henne til å tenke.
– I dag drar jeg hverken på helgeturer eller spiser på dyre restauranter. Hverdagen min er veldig enkel, den består av vann, havregrøt og knekkebrød. Ingenting flashy, sier hun.
Sønnen hennes hadde akkurat fylt fire år da hun tok den store avgjørelsen om å bli sober.
– Han husker ingen episoder fra den tiden, sier Gunn-Helen, som forteller at de har et nær forhold i dag.
– Han er stolt over boka!
Men av hensyn til barna skulle det gå 20 år før hun begynte å fortelle folk om årene som alkoholiker.
– Jeg er veldig glad for at jeg ventet. Da jeg ble edru, giftet samboeren min og jeg oss og fikk et barn til. Han var enkemann med to barn fra før, så vi hadde fire barn til sammen.
De bodde på et lite sted og levde et godt og fredelig liv.
– Jeg ønsket å være mamma og FAU-leder, ikke bare bli sett på som alkoholiker.
Nesten 35 år etter at hun ble tørrlagt, går Gunn-Helen fortsatt på møter hos Anonyme Alkoholikere. Hvert år feirer hun dagen hun ble edru.
Etter at hun ble tørrlagt, tok hun en cand.polit.-grad, før hun startet med boliganalyser og ble trendekspert. Etter hvert begynte hun også å besøke moren på aldershjemmet, og ifølge henne selv fikk hun da endelig høre ordene hun hadde lengtet etter hele livet:
«Jeg er glad i deg».
– Det høres kanskje rart ut, men jeg er ikke bitter for det med moren min. Hvis jeg ikke hadde blitt alkoholiker, hadde jeg jo ikke vært den jeg er i dag. Det var en mening med det, på et vis.
Les også: Alt gikk på skinner for Håkon. Så fikk han den verst tenkelige beskjeden av legen
Til stede i livet
Gunn-Helen forteller at hun fortsatt får spørsmål om hun ikke skammer seg.
– Hvorfor skulle jeg skamme meg i over 30 år? Da burde jeg fått Kongens fortjenestemedalje!
Men som hun sier: folk som drikker, skammer seg. Både fordi de ikke mestrer livet, og fordi de vet at samfunnet ser ned på dem av samme grunn. Det gjør at de i enda større grad prøver å skjule drikkingen.
– En del kvinner har så mye skam og er så redde for å miste barna sine, at de ofte utvikler alvorlig alkoholisme før de søker hjelp.
Gunn-Helen oppfordrer alle som sliter med alkohol, til å ta kontakt med fastlegen. Da står det offentlige hjelpeapparatet klart. Du kan også ringe AA eller et privat behandlingssted.
– Som pårørende er det viktig ikke å ta frem pekefingeren. Si heller: «Jeg er glad i deg og er bekymret for deg.» Regn med å bruke tid, du kan ikke bare følge alkoholikeren til legen for så å slippe ham eller henne. AA er bra, der kan man bli fulgt opp av en egen sponsor.
Selv har Gunn-Helen både vært sponsor og jobbet som rusrådgiver ved Diakonhjemmet i Oslo. I dag følger hun frivillig opp mennesker som kontakter henne for hjelp.
– Jeg føler at det er livsoppgaven min å hjelpe andre alkoholikere.
For henne er det beste med å være edru, å være til stede i livet hele tiden.
– Jeg unner alle å våkne opplagt om morgenen – og å kunne se menneskene rundt seg i øynene.
Risikabelt fra første glass
Rus er en av våre største samfunnsutfordringer.
– Alkohol øker mengden av signalstoffet dopamin i blodet, slik at belønningssenteret i hjernen aktiveres og vi kjenner at dette er noe vi liker og har lyst til å gjenta, sier Martine Lingelem, spesialist i rus- og avhengighetsmedisin og overlege ved Blå Kors Øst.
Blå Kors er er en ideell organisasjon som eier og driver 62 virksomheter fordelt over store deler av Norge. De jobber med forebyggende tiltak, spesielt rettet mot barn og unge, samt behandling og oppfølging etter behandling for rusavhengighet.
Overlegen forklarer at når alkohol brytes ned, dannes det stoffer som er giftige, og at disse påvirker hele kroppen på en negativ måte.
– Risikoen for helseskade øker allerede ved det første glasset du drikker.
På sikt kan høyt forbruk blant annet føre til leverskade, hjerte- og karsykdommer og flere typer kreft. I tillegg vil immunforsvaret svekkes, og du vil bli mer utsatt for infeksjoner.
Mens det tidligere ble sagt at 1/3 alkoholenhet om dagen kunne være gunstig for helsa, er anbefalingen ut fra de nye nordiske helserådene at man avstår helt fra alkohol.
– Det er fordi vi ikke kan sette noen trygg grense. Oppsøk hjelp hvis du eller noen du er glad i, sliter med alkohol. Fastlegen er et fint sted å begynne, sier overlege Lingelem.
Må ta et dramatisk valg
Par- og familieterapeut Anders Solfjeld Gjerdseth er opptatt av at dersom den ene parten i et parforhold utvikler et alvorlig alkoholmisbruk, og vedkjenner seg dette og ønsker å jobbe med det, bør man være der og være en støtte.
– Hvis et forhold skal fungere, må man være hverandres beste venn og støttespiller.
Han påpeker imidlertid at dersom partneren din ikke vil innrømme at han eller hun har et problem, og dere har barn, må barna komme først.
– De trenger deg mer.
Det kan medføre at du kanskje må du ta et dramatisk valg.
– Selv om kjærligheten er sterk, og du ønsker å være der for partneren din, kan det være nødvendig å velge vedkommende bort slik at du kan ta deg av barna, påpeker par- og familieteraputen.
Det å vokse opp i et hjem med en forelder som er alkoholmisbruker, kan gi traumer for livet. Dårlig selvbilde, problemer med å knytte seg til andre mennesker og usunne valg med tanke på partner er for eksempel vanlig, selv om de individuelle forskjellene er store.
– Mennesker er selvsagt forskjellige, men generelt kan vi nok si at kvinner og barn tåler destruktive relasjoner dårligere enn det menn gjør, sier Solfjeld Gjerdseth.
Men samtidig tar kvinner ofte større emosjonelt ansvar, mener han.
– Det er derfor avgjørende at ødeleggende mønstre brytes så tidlig som mulig.
