FORELDRE og BABY
Legene er brutalt ærlige med foreldrene. Men så overrasker Dominika (1) alle
Midt på natten våkner foreldrene og oppdager at babyen deres er gråhvit i huden og leppene sorte. De neste dagene svever hun mellom liv og død. I ettertid har foreldrene blitt fortalt at den lille jenta var på vei inn i krybbedød, men klarte seg.
– Dominika kom til verden med planlagt keisersnitt en oktoberdag, og jeg var så lykkelig da jeg endelig skulle få hilse på den lille jenta mi. Nå var ventetiden over, og fremover skulle vi bare kose oss, sier Caroline Aronsen Pettersen (25).
Hun bor i Halden sammen med de tre barna Dominika (1), Amina (5) og Leo (3).
Hele svangerskapet hadde forløpt fint, og ingenting tydet på noe galt. Etter keisersnittet kom trebarnsmammaen seg veldig raskt.
– Jeg klarte å gå, dusje og gå på toalettet bare få timer etter fødsel, og fikk reise hjem etter et kort opphold på sykehuset. Å få skulle komme hjem til de to andre barna og ha alle samlet, var en stor motivasjon for meg etter operasjonen.
Kontaktet fastlegen
Ukene som følger er de i babyboblen. Selv om dagene er hektiske, kjenner Caroline på at hun virkelig elsker mammarollen. Dominika blir raskt familiens midtpunkt, er glad og fornøyd, og utvikler seg som hun skal.
– Jeg la likevel merke til at hun pustet litt rart til tider, og kjente på en bekymring. Det var en slags «gryntelyd», pesing og en klikke-lyd som er vanskelig å skulle beskrive ordentlig. For å være på den sikre siden kontaktet vi fastlegen, og fikk en henvisning til sykehuset på Kalnes for å utelukke at noe var galt med den lille, sier Caroline, og legger til:
– Etter grundige undersøkelser fant de ingenting galt, og jeg pustet lettet ut. Dette var bare et par dager før julaften, så nå kunne vi feire med senkede skuldre og vissheten om at jenta vår hadde det bra.
– Hun kan ikke dø fra oss nå!
Det er natt til 27.desember. Dominika har ligget i Carolines armer og spist seg mett, lyttet til mammas rolige stemme og fått kveldskos, før hun bæres inn i foreldrenes seng og raskt sovner.
Noen timer senere våkner pappa Kamil (29) med ett av noen lyder. Raskt setter han seg opp i sengen, løfter Dominika og sier at Caroline må våkne.
– I det jeg slo øynene opp, fremdeles i halvsøvne, så jeg den lille jenta vår hengende i pappaens armer. Hun var helt gråhvit i huden, leppene sorte og munn og øyne åpne. Det var som om kroppen min frøs fast og jeg knakk sammen i tusen biter. Inni meg skrek jeg alt jeg kunne, men lyden kom ikke ut.
– Midt i sjokket fikk vi tak i mobilen, trykket med skjelvende fingre 113 og ble satt på en videosamtale mens vi ventet de lange minuttene til ambulansen var fremme. Med helsepersonell på tråden måtte vi utføre hjerte- og lungeredning på den bittelille kroppen, forteller Caroline.
Ingen reaksjon
Hun husker fremdeles følelsen da hun la munnen over leppene til datteren, og det ikke kom noen som helst reaksjon. Ikke et lite pust engang. Hvordan det kjentes som å stå midt oppe i sitt livs største mareritt uten å kunne hjelpe til.
– Jeg husker veldig lite fra den natten, men jeg tror kroppen min bare handlet i panikk og gjorde det den måtte gjøre der og da. Mens de to andre barna sov gjennom hele dramatikken som utspant seg, kom det to ambulanser og en brannbil utenfor. Et helikopter svevde i luften.
– I full fart ble Dominika tatt med i den ene ambulansen, mens vi foreldre måtte bli fraktet i den andre. På det tidspunktet hadde vi fått varslet mammaen min som i all hast kom over for å passe storesøsknene.
Fremme ved Kalnes sykehus blir Caroline og Kamil plassert på et rom. Etter det som kjennes som en hel evighet, får de så vidt hilse på datteren før turen går videre til Rikshospitalet. Den lille jenta er på det tidspunktet våken, men ligger der bare uten å reagere noe særlig.
– Ambulansesjåføren som hadde fraktet oss hit satt og ventet med oss, og hadde ønske om å kjøre oss til Riksen. Det fikk han ikke tillatelse til, så vi ble sendt den lange veien i en taxi. Ingen kunne holde oss oppdatert underveis, og det var helt grusomt. Så mange tanker gikk gjennom hodet mitt: Levde babyen vår? Var hun våken? Pustet hun?
Les også: (+) Hva gjør du når barnet ikke trenger deg lenger?
Svever mellom liv og død
Caroline glemmer ikke synet som møtte dem da de endelig fikk komme inn til Dominika. Den lille jenta er lagt i respirator, i koma, til nedkjøling og med masse ledninger festet til kroppen. Av alle blodprøver som blir tatt er det bare to av dem som er innenfor normalen. En etter en svikter alle organene hennes. Hun får noen hyppige anfall og ligger med EEG-måling av hjernen.
Legene er brutalt ærlige med foreldrene: Dominika svever mellom liv og død. Ingen kan med sikkerhet si om hun kommer til å overleve.
– De neste dagene kjennes det ut som om jeg er i ferd med å dø innvendig. Jeg er helt ødelagt, og vil bare bytte plass med jenta mi. Å se henne ligge der helt hjelpeløs, uten å ha muligheten til å kunne gjøre noe for henne, var ubeskrivelig vondt, sier Caroline åpenhjertig.
– I tillegg følte jeg meg som en helt elendig mamma som ikke hadde sett noen signaler før dette skjedde. Selv om jeg ble fortalt at jeg ikke hadde noen som helst skyld i det som hadde skjedd, så kjente jeg veldig lenge på et stort hat til meg selv.
Så, etter 1,5 uke i koma våkner Dominika opp og overrasker alle. Caroline finner knapt ordene som kan beskrive hvordan det kjentes å være til stede i det øyeblikket datteren slo øynene opp.
– Den gleden er helt uforklarlig. Det var så stort og så utrolig rørende.
Familien blir værende på sykehuset i enda to uker før de omsider får ta Dominika med seg hjem. I løpet av denne tiden får hun mat via sonde, samtidig som foreldrene trener henne på å ta flaske. De vet at skadene er store og at tiden fremover kan bli krevende, men legene er klare på at det vil ta tid før man med sikkerhet vil kunne se noe.
– De fant aldri noe galt på Dominika og årsaken til at dette hadde skjedd. Vi har blitt fortalt at hun var i ferd med å gå inn i en krybbedød, men overlevde, sier Caroline stille.
Les også: Ida (9) kan være den eneste i hele verden med tilstanden. Ingen vet hva som er galt
Hyller ambulansepersonellet
I dag er Dominika ei glad og livlig jente. Enda har hun ikke begynt å gå, men er ivrig etter å prøve og gjør stadig fremskritt.
Caroline beskriver at det går bra med datteren tross alt hun har vært i gjennom, men at eventuelle senskader kanskje først vil være synlige ved 3-års alder eller enda senere. Jevnlig følges hun opp med kontroller hos både lege, fysioterapeut, sykehus og ernæringsfysiolog.
– Det er klart det har blitt en helt annen hverdag enn det jeg så for meg, men de fleste dager er gode. I etterkant har jeg slitt med mye angst, men det har heldigvis roet seg litt nå. Likevel vil den nok alltid følge meg til en viss grad. I lang tid etter hendelsen ringte jeg mye til foreldrene mine og bestevenninnen min fordi jeg var så redd, forteller trebarnsmammaen åpenhjertig.
– Det hendte også at jeg gråtende filmet Dominika og de to andre barna mine mens de sov og pustet, for å forsikre meg om at de hadde det bra og ingenting ville skje dem.
Hun er full av lovord, og kjenner på en enorm takknemlighet, overfor alle som har stilt opp og støttet henne i den vanskelige tiden. Takket være dem klarte hun å holde ut uvissheten på sykehuset og komme seg gjennom dagene der.
– Jeg hadde jo to andre barn der hjemme som også trengte meg, så jeg var tvunget til å holde meg oppreist selv om det var kjempetøft.
Med varme i stemmen forteller Caroline at noen av ambulansearbeiderne som kom hjem til dem den natten har blitt som en del av familien.
– Vi har fremdeles kontakt, og vil aldri glemme hva de gjorde for oss. De stilte opp på 1-års dagen til Dominika, og det betydde uendelig mye. I gave hadde de med en ambulansebil og tilhørende figurer, og det var en så fin gest. Det var ingen selvfølge at vi skulle få oppleve denne dagen.
