Amming
Linn stoppet på bensinstasjonen og hylgråt: «Jeg orker ikke lenger»
Linn hadde ingen forventinger om amming da hun var gravid. Da barnet hennes ble født, ble hun besatt av å få det til: – Jeg følte meg som en dårlig mor.
Da Linn (34) var gravid med sin førstefødte, hadde hun ingen forventinger om amming. Enten så går det eller så fungerer det ikke, tenkte hun.
Hun selv var flaskebarn som liten, og visste allerede før svangerskapet at amming ikke er like lett for alle.
Hun ønsket ikke å ha store forhåpninger, og valgte derfor å avvente med å kjøpe brystpumpe i tilfelle amming ikke lå i kortene for henne.
Likevel begynte hun å bli begeistret for å amme allerede én uke før fødselen.
Linn hadde svangerskapsdiabetes og skulle derfor igangsettes, og hun hadde hørt at råmelk var kjekt å ha med på sykehuset for dem som har svangerskapsdiabetes.
Med stor begeistring klarte hun å fylle flere sprøyter etter å ha håndmelket, og ble derfor optimistisk til at ammingen skulle gå greit siden hun hadde melk i brystene.
Stramt tungebånd
Da Linn ble satt i gang, skulle det likevel ta en uke før fødselen startet. Og 24 timer etter at fødselen var i gang, kunne hun og samboer Ken Robert (36) ønske Ebba (i dag fem mnd.) velkommen til verden.
– Jeg husker ikke mye fra dette øyeblikket, men jeg husker at jeg tenkte: Hvordan i huleste ammer jeg?
– Jeg la nippelen i munnen hennes, og hun spiste. Mens jeg lå der på fødestuen som nybakt mor for første gang, var det ingen som sjekket om hun hadde ordentlig tak eller ikke.
De første dagene på sykehuset beskriver Linn som lite moro.
– Jeg har store pupper og flate nipler. Jeg følte jeg ikke fikk god nok opplæring. Vi fikk stadig spørsmål om hun hadde spist. Vi svarte hver gang: «Vi prøver, men det virker ikke som at hun får tak.»
– De visste raskt hvordan de skulle hekte henne på puppen før de forvant ut døren igjen.
Etter hvert oppdaget de at Ebba hadde stramt tungebånd som førte til at hun ikke fikk ordentlig sugetak.
På sykehuset klippet de tungebåndet til Ebba, og etter at Linn spurte om ammeveiledning, fikk hun dette før avreise.
– Men tungebåndet ble ikke klippet bra nok. Det var fremdeles ganske stramt da vi dro hjem til Sarpsborg. Det førte til vanskeligheter rundt sugetak og amming, sier Linn.
Ammepress
Ebba gikk ned i vekt, og Linn kjente mer og mer på et ammepress. Hun fikk stadig beskjed om at det var viktig at Ebba gikk opp i vekt og ble ammet.
– Selv om amming i utgangspunktet ikke var så viktig for meg, ble det nå kjempeviktig. Jeg følte på så mye press, spesielt fra helsestasjonen. Jeg var ikke forberedt på at det var så mye ammepress.
I håp om å få til ammingen dro Linn på ammeveiledning. Hun kjøpte også inn en ny ammepute, som skulle være mer ergonomisk, og tre brystpumper i håp om å lykkes med melkeproduksjonen.
– Purelan og multimam kompress ble brukt hyppig på grunn av såre og ømme pupper. Jeg satte på alarm hver tredje time for å legge henne til brystet. Jeg ble besatt av at ammingen skulle fungere, fordi vi stadig hørte at morsmelk har mange fordeler og er den beste næringen.
– Hun hadde et enormt sugebehov, men vi ble frarådet både smukk og flaske for å unngå sugeforvirring. Vi prøvde stadig med kopp og pupp, sier Linn.
Barseltiden som Linn hadde gledet seg til, ble i stedet tårefylt.
– Jeg havnet i min egen boble. Jeg var nedstemt, skuffet og følte meg hjelpeløs fordi jeg ikke fikk til å mate mitt eget barn. Jeg følte meg som en dårlig mor, forteller hun åpenhjertig.
Ebba virket sjelden fornøyd, og de første ukene var det mye babygråt. Linn ble sliten og tom for energi.
– Jeg husker jeg kjørte rundt med Ebba i bilen for å få henne til å sove. Hun gråt og gråt i flere timer. Jeg stoppet på en bensinstasjon og ringte mammaen min. Jeg klarte ikke å holde det inne lenger, og startet umiddelbart å hylgrine mens jeg sa: «Jeg orker ikke lenger.»
Det Linn ikke visste da, men vet nå, var at Ebba var sulten.
– Jeg hadde ikke nok melk, og dette var jeg ikke bevisst på da, sier hun.
Linn slapp ikke partneren til, og var bestemt på at hun skulle ordne dette selv. «Det er mitt ansvar. Det er jeg som er matfatet, ikke han», sa hun til seg selv.
– Det endte med enda en belastning. Jeg var veldig hormonell mot han, og kjente at jeg var sjalu på ham. Han fikk all kos og hygge, mens jeg fikk gråt og uro. I ettertid ser jeg at jeg burde latt ham avlaste meg, forteller Linn.
Les også (+): Slik velger du riktig morsmelkerstatning
Ga morsmelkerstatning
Linn valgte å gi morsmelkerstatning (MME) på kveldene slik at Ebba ble mett.
– Jeg valgte å gi MME fordi kampen med å få nok melk ga bare enda flere tårer og mer ubehag i en allerede hormonell og følsom fase. Ingen fortalte meg at stress og uro har innvirkning på melkeproduksjonen.
Da Linn endelig aksepterte at hun ikke kunne fullamme, klarte hun å nyte barseltiden.
– Jeg klarte endelig å slappe av og legge mine forventninger og stress til side- da kunne jeg fullamme noen uker. Det var en helt fantastisk følelse. Jeg følte meg som den superkvinnen! Ting ble så lettvint. Maten var alltid klar og kunne serves med en gang, forteller Linn.
Men det varte ikke lenge. Da familien fikk korona og senere norovirus, opplevde hun at melkeproduksjonen ble mindre, og de besluttet derfor å gi flaske flere ganger i døgnet.
Da de skulle prøve pupp igjen, nektet Ebba å ta tak.
– Jeg hadde glemt hva jeg sa til meg selv: «ikke for enhver pris.» Da hun ikke ville ha pupp, kjente jeg på de samme følelsene som jeg hadde i starten. Jeg husker at jeg prøvde på natten, men hun nektet. Hun gråt og gråt. Jeg la henne ned forsiktig og begynte å gråte selv. Jeg var så sliten av å føle meg mislykket.
– Mannen min minnet meg på at det er ikke noe galt med flaskebarn. Han har vært min største støttespiller gjennom denne reisen, og fått meg til å innse at det ikke er farlig, sier hun.
Mamming før amming
Linn innser nå at ammingen påvirket henne negativt. Hvis hun kunne skru tiden tilbake, skulle hun ønske at hun ikke stresset så mye med å få til amming.
– Jeg skjønte at min største fiende faktisk var meg selv - fordi jeg følte at jeg måtte få det til!
I dag ammer Linn på morgenen og pumper noen ganger om dagen.
– Melkeproduksjonen min har gått ned, og jeg har endelig innsett at jeg ikke har nok mat - og akseptert det. Man kan vel si at min datter nå er flaskebarn. Men hun er sjelden grinete og har tatt igjen vekstkurven sin.
Det tok nesten tre måneder før Linn endelig klarte å nyte permisjonen, men hun er glad hun nådde det punktet da.
– Jeg er mer tilstedeværende, jeg nyter mer, jeg er mer avslappet og føler jeg er meg selv igjen til en viss grad. Alt dette fordi jeg faktisk innså at mamming er så mye viktigere enn amming.
– Å være mamma er viktigere enn å prøve å bli et meieri for barnet sitt, sier Linn.
Årsakene til at baby ikke tar pupp kan være mange, understreker Ina Landau Aasen, seniorrådgiver og jordmor ved Folkehelseinstituttet . Det krever god observasjon og veiledning fra helsepersonell.
Her er noen av årsakene:
- Det kan ha med teknikk å gjøre. For at barnet skal ta brystet og beholde brystet i munnen, er det viktig at det er lagt til rette for at barnet skal få et mest mulig optimalt sugetak. Dvs, at barnet får mye bryst i munnen.
- Plasseringen må være optimal. Barnet må ligge optimalt, gape stort og kobles til brystet i riktig øyeblikk.
- Mor må sitte/ligge godt og behagelig, og kanskje trenger hun å forme bryst for å gjøre det lettere for barnet å få mye bryst i munnen.
- Andre årsaker kan være at babyen er trøtt. Det kan ha ulike årsaker, bl.a. gulsott eller vektnedgang. Hvis barnet får for mye morsmelkerstatning, spesielt i starten, blir barnet mett og sover ofte lenge.
- Dersom barnet mates med flaske, er de ikke alltid like interessert i brystet. Noen blir sugeforvirret mellom vekslingen av flaske og pupp siden det er to forskjellige sugeteknikker.
Kilde: Ina Landau Aasen
Les også: Hedda (24) slet med amming. Beskjeden hun fikk fra helsesykepleieren, endret alt
Nærmest som en norm
– Å være en god mamma defineres heldigvis ikke av om vi gir barna våre morsmelk eller morsmelkerstatning, fastslår Ina Landau Aasen, seniorrådgiver og jordmor ved Folkehelseinstituttet.
– Mange av dem som ikke har fått til å amme, har ikke fått den veiledningen og hjelpen de har behov for. Starten er viktig. Dersom man har en god start, er det flere som ammer, sier Aasen til Klikk.no.
Det er godt dokumentert at amming er det beste for både mor og barn. De fleste kjenner til anbefalingene fra helsemyndighetene om å fullamme i seks måneder, og amme i ett år eller lenger, hvis mor og barn trives med det.
– Det er nærmest som en norm å regne at kvinner i Norge ammer barna sine. Mange er godt informert om at amming og morsmelk gir helseeffekter. Å bryte med en norm kan føre til at mange føler på et ammepress, sier hun.
Når noe er en norm, er det alltid vanskelig å ikke følge denne. Mange mødre føler et eget indre press om å amme, som ikke nødvendigvis kommer fra helsepersonell eller samfunnet.
– Mange opplever også at andre ser dømmende på dem hvis de gir barn flaske og morsmelkerstatning. Dette er ille siden andre faktisk ikke vet hvilken situasjon mor og barnet er i, forteller jordmoren og fortsetter:
– For mange har det vært en lang og tung vei å velge bort amming og morsmelk. De kan ha opplevd store problemer de ikke fikk hjelp med, eller kanskje de fikk hjelp uten at problemene løste seg.
