ASSISTERT BEFRUKTNING
– Det spiller virkelig ingen rolle hvem han er. Jeg er bare uendelig takknemlig for at det finnes slike som ham, som har gjort det mulig for meg å bli mamma
Så lenge Hilde Emilie kan huske, har hun hatt et brennende ønske om en dag å skulle bli mamma. Etter hvert som årene gikk, og drømmemannen enda ikke hadde dukket opp, bestemte hun seg for ta saken i egne hender.
– Jeg har alltid ønsket meg barn, og så for meg at jeg skulle finne en mann, kjøpe hus og alt det vanlige. Når venner giftet seg, ble jeg kjempeglad på deres vegne, og tenkte at det en dag blir også min tur.
– Men jeg trives godt i eget selskap, så kanskje burde jeg ha «stresset» litt mer med å date og sånn, sier Hilde Emilie Johannesen (38) åpenhjertig.
Sammen med de to tvillingdøtrene Frida og Iben (1,5) bor hun på Nesttun utenfor Bergen.
Å bli eldre har ikke bekymret henne, men likevel kjente Hilde Emilie etter hvert på at den biologiske klokken tikket og at hun begynte å få dårligere og dårligere tid.
– Da jeg forsto at det viktigste for meg ikke var å finne en partner, men å få barn, føltes det mer riktig å gjøre det på egen hånd. Tanken om dette begynte vel da jeg var rundt 30 år gammel.
– Høsten da jeg fylte 35, bestemte jeg meg for at dette var noe jeg for alvor ville gi et forsøk, og fortalte det til mamma og pappa, som støttet meg 100 prosent, forteller tobarnsmammaen.
Det som først og fremst talte imot å gjennomføre planen var å ha ansvar for et barn alene, uten noen å støtte seg på: Det økonomiske aspektet, ingen å dele gleder og sorger med og ingen å kunne diskutere små og hverdagslige utfordringer med.
– Det som fikk skålen til å tippe andre veien var at jeg følte jeg hadde så mye kjærlighet og omsorg å gi et annet menneske, et genuint ønske om å ta vare på et barn, og at jeg hadde god støtte fra både familie og venner.
– Jeg kjente også på at jeg skyldte meg selv å gi det et forsøk, så jeg ikke skulle våkne opp en dag og innse at det nå var for sent uten at jeg engang hadde prøvd å følge drømmen.
Les også: Helene Olafsen fikk to barn på rappen: – Det var bare å kline til
En berg- og dalbane av følelser
En marsdag i 2020 dro Hilde Emilie sammen med mammaen til Danmark for inseminasjon.
Hun beskriver det som en kjempefin jentetur i København, men en ganske så absurd opplevelse med en hel masse følelser.
Bare tre dager etter de landet i Norge igjen, stengte landet ned torsdag 12. mars.
– En drøy uke senere var det tid for å ta en test for å sjekke om jeg var blitt gravid. Menstruasjonen hadde allerede meldt sin ankomst, så jeg visste egentlig på forhånd at testen var negativ.
– Selvsagt var det en nedtur, men siden det jo tross alt bare var første forsøk, så var jeg veldig innstilt på å prøve igjen, sier 38-åringen.
Da Danmark rett etterpå stengte for innreise og Hilde Emilie snart ble permittert fra jobben, opplevde hun virkelig å gå rett i kjelleren.
Hun hadde vært så klar, men ble nå sittende hjemme alene i flere måneder med masse tanker og all verdens tid til å gruble.
– Ikke kunne jeg dra på treningssenteret for å få ut frustrasjon, være sosial med venner eller møte andre enn den aller nærmeste familien min. Det ble mye turgåing ute i frisk luft, men det var en tung periode å gå gjennom.
Det var likevel aldri et alternativ å gi opp.
Hilde Emilie bestemte seg for å ta kontakt med en fertilitetsklinikk for å undersøke hvilke muligheter hun ville ha når det ble tillatt å reise igjen.
I mai 2020, samme uke som hun hadde time ved klinikken, ble det gjort vedtak om endring i bioteknologiloven, slik at også enslige kvinner nå kunne søke om assistert befruktning.
Undersøkelsen ga oppløftende resultater, og Hilde Emilie fikk reise hjem med resepter på hormonmedisiner til behandlingen.
– På bursdagen min i august samme år satte jeg den første sprøyten med hormoner. Da jeg var ferdig med behandlingen, ble det tatt ut egg som ble befruktet, og satt inn igjen et etter et par dager. Graviditeten uteble dessverre.
– Jeg hadde et egg på frys som senere ble satt inn, men heller ikke denne gangen ble resultatet positivt. Jeg følte meg så mislykket, men visste jo samtidig at det ikke fantes noen som helst garanti for at jeg skulle bli gravid, sier Hilde Emilie.
Til tross for at IVF ved en privatklinikk koster en del, i tillegg til at medisinene er dyre, bestemte hun seg for å gi det en sjanse til.
Denne gangen fikk hun en annen hormonmedisin, som resulterte i færre brukbare egg, men med bedre kvalitet.
– Jeg hadde uthenting av egg på en onsdag, og måtte vente helt til påfølgende mandag med å få sette inn igjen. Før helgen fikk jeg en oppdatering på hvordan det gikk med eggene etter befruktingen, og ble fortalt at det var tre egg som utviklet seg fint.
– Det ble en lang helg, og jeg gikk med en følelse av at eggene sikkert ikke ville klare seg frem til mandagsmorgen, sier Hilde Emilie.
Tårene trillet da Hilde Emilie fikk beskjed om at det faktisk var to egg som så fine ut.
– Siden dette var mitt tredje forsøk, spurte legen om jeg kunne tenke meg å sette inn begge eggene, for å øke sjansen for at et av dem ville feste seg. Da bestevenninnen min senere på dagen påpekte: «Du vet at du nå kan få tvillinger, ikke sant?», ble jeg litt stum, legger hun smilende til.
Les også (+): Brannfakkel fra jordmor: – Denne gruppen takler best å bli mor
– Jeg er gravid!
Tvillingmammaen beskriver det mest slitsomme med assistert befruktning å være så bevisst sin egen situasjon hele tiden, og hvor i «løpet» hun var.
Det ble lange dager med mye googling og en følelse av stress i både hode og kropp.
– Da jeg endelig forsto at jeg faktisk var gravid med tvillinger, tok det litt tid før jeg klarte å kjenne på det. Hele tiden snakket legene om et risikosvangerskap, så det var nesten slik at jeg ventet på at noe skulle gå galt.
– Jeg fortalte den gledelige nyheten til familie og noen få venner, men det tok tid før jeg våget å være åpen mot andre rundt meg.
Hilde Emilie var bevisst på å holde seg så aktiv som mulig gjennom hele svangerskapet, og det opplevdes godt for både kropp og sinn.
– Selv om det var tungt mot slutten, så elsket jeg å gå gravid. Ikke minst gjorde den tette oppfølgingen fra både fastlege, jordmor og sykehus at jeg følte meg godt i varetatt hele veien, forteller mammaen.
Så, i uke 38, med både leger, anestesi og jordmødre tilstede, ble fødselen satt i gang.
Hilde Emilie hadde med seg mammaen, og det kjentes trygt og godt.
– Det var folksomt i rommet, men alle hadde sine oppgaver og samarbeidet bra, så jeg gjorde bare alt jeg ble bedt om underveis og føler at jeg klarte å beholde roen.
– Da først Frida kom til verden en drøy time før midnatt, og Iben en halvtime senere, pustet jeg lettet ut og bare nøt synet, lukten og nærheten av dem resten av natten. Det føltes stort, og rimelig uvirkelig!
– Mamma måtte dra hjem etter fødselen, men fikk komme tilbake dagen etterpå og bo sammen med meg på et familierom de fire dagene vi tilbrakte på sykehuset. For meg var det veldig betryggende å ha henne der som støtte og en ekstra hjelp.
Les også: Aldersforskjell mellom barna: – Kan både bli himmel og helvete
Rundt 5% av alle barn som fødes i Norge kommer til verden etter assistert befruktning.
Assistert befruktning for enslige ble tillatt da endringer i bioteknologiloven trådte i kraft 1.juli 2020. Eggdonasjon ble tillatt 1.januar 2021.
Kvinnen kan ikke være eldre enn 46 år ved inseminasjon eller innsetting av befruktet egg. Denne grensen gjelder både for private og offentlige klinikker i Norge.
Den som søker om assistert befruktning må legge frem en barneomsorgsattest.
Foreldre som har fått barn ved hjelp av assistert befruktning med egg- eller sæddonor plikter å informere barnet så snart det er tilrådelig.
Et donorregister gjør det mulig for barn å eventuelt finne donor, og barn har etter fylte 15 år rett til å få opplysninger om donors identitet.
Assistert befruktning kan skje på tre ulike måter:
Inseminasjon: Sæd fra enten kvinnens partner eller en donor føres inn i livmoren.
I vitro fertilisering (IVF): En eggcelle fra enten den kvinnelige partneren eller ei donor blir tilsatt i ei skål med tusenvis av sædceller fra enten den mannlige partneren eller donor. Befruktning skjer ved at en av sædcellene finner veien inn i eggcellen.
IVF med mikroinjeksjon (også kalt intracytoplasmisk spermieinjeksjon): Ved mikroinjeksjon injiseres en sædcelle direkte inn i en eggcelle på laboratoriet. Dette gjøres typisk når årsaken er dårlig sædkvalitet og spermiene kan hentes direkte ut fra mannens testikler eller bitestikler med ei nål eller ved et lite kirurgisk inngrep.
Donasjon av egg- eller sædceller er også metoder som er tilknyttet assistert befruktning. Ved IVF er det ikke tillatt å bruke både donoregg og donorsæd (såkalt dobbeltdonasjon).
Kilder: Helsedirektoratet og Bioteknologirådet
Sprekker av stolthet
Mammaen beskriver hvordan hun under første trilletur etter hjemkomst holdt på å sprekke av stolthet.
Tvillingene hadde i starten et godt sovehjerte - det ble nesten så Hilde Emilie tok seg i å kjede seg litt når hun var alene.
– Når jeg tenker over det i ettertid, må jeg jo le litt av meg selv. Jeg skulle definitivt ha benyttet muligheten til å ta noen høneblunder mens jeg ennå hadde sjansen. Travel da kan på ingen måte sammenlignes med travelt nå, fastslår hun, og legger til:
– Den første tiden satt jeg ofte og så beundrende på dem, undret meg over hvem de kom til å bli og hvilken personlighet de ville få. De to jentene mine er så ulike både i utseende og væremåte.
I hverdagen er det de små tingene hun verdsetter aller høyest: Som jentenes trillende og smittende latter, alle klemmene og å få lov til å delta med dem i leken på gulvet.
For mammaen er tryggheten og vissheten om at de er elsket det viktigste hun vil gi dem.
– Jentene mine er virkelig «ønskebarn». Jeg ble ikke mamma på innfall. Når man som singel bruker donor i Norge, må den være åpen. Om vår donor vet jeg ikke annet enn at jeg ønsket han skulle ha litt av mine farger når det kommer til hår, øyne og hud.
– Det spiller virkelig ingen rolle hvem han er. Jeg er bare uendelig takknemlig for at det finnes slike som ham, som har gjort det mulig for meg å bli mamma.
– Ikke minst er jeg glad for at jentene har hverandre. Jeg håper de vil forstå valget mitt når de blir gamle nok, og om de senere ønsker å få vite mer om sitt opphav, så støtter jeg dem fullt ut, sier Hilde Emilie.
Valget hun har tatt skal ikke være et tabu å snakke om, og mammaen velger å være åpen uansett hvem som måtte spørre. Så langt har tilbakemeldingene utelukkende vært positive.
– Om noen har tenkt noe annet, så har de i det minste vært kloke nok til å holde munn overfor meg, ler mammaen.
Og hva med kjærligheten - har hun gitt opp å finne «den rette»?
– Nei, absolutt ikke! Håpet er selvsagt at jeg skal finne en stødig og fin fyr som jeg kan få lov til å bli gammel sammen med. Likevel har jeg ingen hast, og føler jeg har landet litt i livet her jeg befinner meg nå.
– Jeg har alltid ønsket meg minst to barn, men hadde ikke sett for meg at de skulle komme som resultat av bare ett svangerskap. Jeg må tenke realistisk i forhold til situasjon og alder, og si meg strålende fornøyd med de to jentene jeg har nå.
– Det skjer så mye magi i hverdagen med to små, og nå gleder jeg meg bare til alt vi skal få oppleve videre sammen.
