Alexander Read og familien
Alexander var lei av det evige maset i hverdagen og tok et eventyrlig valg – slik går det med dem nå
Friluftsveileder «Daddy Read» er kjent for å ta gjengen sin med på turer i naturen. Egentlig er han bare en ihuga familiemann, som ser på tiden med sine nærmeste som det aller mest verdifulle.
Trebarnspappaen Alexander Read har gledet hele Norge med sine herlige TV-serier.
Jenter med eventyrkjoler utenpå vinterdressene, gående på ski over vidder og fjell. Døtre som sier at de er slitne og ikke vil mer. En kone som uttrykker bekymring fordi det er bratt. Han som med overbevisning får dem til å fortsette.
Vi kunne også delt hvor rørende det er å se hvor støttende alle er med hverandre. Vi kan løfte frem alle de fine øyeblikkene, der storesøster går inn som diplomat og får alt til å gå smooth. For virkeligheten spenner over hele spekteret.
Denne søndagen har han valgt bort andre ting for å gå på tur til Barlindåsen i Maridalen med kona Kristin og de tre barna, og fotograf Gry og jeg får være med. Og det er da vi endelig forstår det; det ligger mer bak enn den enkle ideen om bare å komme seg ut.
– Jeg har en fane jeg ønsker å løfte. Den handler om å sette verdi på tiden man får sammen med familien. Ute i naturen kommer samspillet nesten av seg selv, sier pappaen, mens hans blid og fornøyd trasker i vei.
Mina har fått en smell i det ene øyet under ballspill i skolegården og er på plass med et vondt øye. Lilje har stemplet et ord med rosa bokstaver midt i pannen; prinsesse. Og Rose på halvannet år er plassert i bæremeisen og har sovnet før vi har kommet oss ut av gårdsplassen fra familiens hjem i Nordmarka.
– Kan jeg sende en pinne nedover i bekken? Daddy, vi skal vel ikke gå på den kjedelige veien?
Det er femåringen Lilje som spør, og den kjedelige veien er en bred stripe i skogen, jevnet ut med sand og grus. Aller best liker hun stier med steiner, røtter, stigninger og ujevne nedoverbakker, gjerne med store steiner de kan ake på og slite buksebakene tynne.
– Når barna får et forhold til naturen, ser de seg selv som en del av den, sier pappaen til oss.
Han har en jobb som ikke har kommet så mye frem, som utendørsterapeut i Blå Kors, 40 prosent stilling. Der møter han barn og foreldre som aldri har fått oppleve turkultur eller turtradisjoner.
– Da handler det om å senke terskelen. Vi starter ikke med de høyeste toppene. Tiden man får sammen ute og samspillet som kommer som et resultat av turen, er målet, forklarer han.
Brøt ut av hamsterhjulet
Alexander har tidligere fortalt til Klikk.no hva som skjedde da familien for noen år siden kom til et veiskille i livet.
– Det var et evig mas om å rekke barnehagen, jeg var ikke fornøyd i jobben og livet handlet mer om å komme gjennom dagene, enn å leve i livet slik vi selv ønsket. Kristin på sin side var i gang med sin spesialisering som lege innen kirurgi, og hun ønsket naturligvis å fortsette det løpet videre, sa Alexander i 2020.
Noe måtte gjøres for å endre på kabalen. For å få tid til å hente i barnehagen og samtidig ha tid til hverandre i møte med naturen.
Løsningen ble å bryte med etablerte mønstre og tenke utenfor boksen.
– Hva om jeg drar på ekspedisjonstur med Mina i to måneder? foreslo Alexander for Kristin.
Slik ble det at Alexander og Mina la ut på tidenes tureventyr. Et eventyr som bare har fortsatt.
Skjermer som sutteklut
– Daddy, jeg er tørst. Har du vann? Daddy, hva slags bæsj er det? Mamma, jeg er varm, kan du ta pannebåndet?
Lilje prater og prater og spør og spør. Og hun formelig danser foran oss med gullvinger på ryggen. Mina er stillere enn vanlig fordi hun har vondt i øynene og Rose sover. Mamma Kristin har mistet stemmen og overlater pratingen til ektemannen mens vi går.
Vannflasken tas opp av en sidelomme i pappaens sekk, pannebåndet legges i jakkelommen hans og femåringen får vite at det er elgbæsj som ligger i stien foran oss. Og vi labber videre i stigning, over skyggepartier, der snøen fortsatt klamrer seg fast, over glatte røtter og tørre bergpartier.
– Barn leker mindre, er mindre ute i naturen og har skjermer som sutteklut. All oppmerksomheten og tiden som brukes til mobiler og nettbrett er en trist utvikling som jeg ønsker å bidra til å snu, sier Alexander.
Det helt enkle. Mennesker ute der det vokser og gror. Menneskemøtene som skjer når familier kommer seg ut.
– Dette er den beste arenaen, både mentalt og fysiologisk. Når vi er ute, som nå, føler vi ikke stress, og roen og lykkefølelsen bare kommer, sier pappaen.
Lilje løper opp på en diger stein som skrår nedover.
– Kan jeg ake, Daddy?
– Ja, jenta mi, sier han, og Mina blir med. Svusj, det går unna. Ingen roper pass deg eller vær forsiktig. Dette har de gjort før.
– Naturen gir så utrolig mange muligheter for mestring, sier Alexander og smiler.
Les også: Alexander Read: – Det var et lykketreff at jeg mistet jobben
Barlindåsen
Han har sett hvordan familier uten erfaring fra uteliv blir lykkelige når de får til å tenne et bål. Etterpå erfarer de at flammene og knitringen fra bålet gir rom for refleksjon og tilstedeværelse.
– Når barn ramler og slår seg litt, ligger det læring, mestring og selvtillit i det også, både for barna og oss foreldre. Vi som foreldre får fine gi-slipp-øvelser når vi lar barna tørre, våge og prøve, fortsetter han.
Liljes bukse, som var nyvasket og fin, er blitt svart i baken og på knærne. Minas sko, som snart skal byttes ut, er blitt møkkete, de også.
– Å bli skitten er ok. Noe må du la være å bry deg om ute i naturen. Ren og pen gjelder ikke, sier Daddy.
Og Lilje får ta opp en elgbæsj og se, kjenne og lukte på den. Alt som du ikke opplever i asfaltverdenen, skjer her, mens vi er på nærtur med familien Read.
Vi skal til Barlindåsen, som gir en fantastisk utsikt over Maridalsvannet, Tryvannstårnet og Oslofjorden langt borte. Turen er rundt 9000 voksne skritt, kanskje nesten det dobbelte for en femåring. Men vi merker nesten ikke at vi går, for praten går lett og det skjer noe underveis, nesten hele tiden.
Les også: (+) Stor test av gassbrennere og multifuelbrennere: Disse er best å ha med på turen, både sommer og vinter
«Mina og meg og hele sirkuset»
Turmagi har Alexander gitt oss gang etter gang gjennom TV-serier, og det er også navnet på firmaet han driver, som har egen nettside med samme navn. Med ujevne mellomrom deler han små historier fra naturen og sin livsfilosofi på sosiale medier.
Mens vi går, snakker han om matpakker som deles og det naturlige samholdet som oppstår når en flokk er ute i skogen, ved sjøen eller på fjellet sammen.
Vi som har sett TV-seriene, forstår hva han snakker om. Vi har sett Mina som tar lillesøsteren i hånden og får henne på positivt spor igjen når hun ikke vil mer. Vi har sett storesøstrene som heier på den aller minste i bæreselen på mammas mage.
– Rose, heeeei, kooos, sier Lilje, helt plutselig. Og Mina kommer til og får ettåringen til å smile bredt.
Pappaen betrakter det som skjer, og han liker det han ser, smiler. Da han løfter blikket igjen, minner han om enda en viktig ting. At naturen gir oss sjansen til å trene på å ta vare på hverandre. Ingen ting funker hvis hver og en bare tenker på seg selv.
I «Mina og meg og hele sirkuset» var hele familien på tur fra Maridalen til Finnmark. I 70 dager vekslet de mellom å gå, sykle, seile, padle og ri. Den turen var mamma Kristin med og planla. Hun tok et lite lynkurs med de to eldste døtrene på hesteryggen før de la i vei.
– Det beste med hele turen var å ri, sier Mina og smiler bredt. Lilje falt av to ganger og ble litt redd, men hun slo seg ikke veldig. Og begge sier at de vil ri mer. De må bare vente til de er blitt ti år og er gammel nok til å ri på hestene på rideskolen i Maridalen.
Læremesteren naturen
Lilje, trygt bundet fast i Daddy med et klatretau, helt til topps. Turen ned, der jentene fikk ake på gresset i det bumpete terrenget. Verdens beste sklie! Mina som ser at Daddy sliter med tung sykkel, og som går av sin for å hjelpe ham med å dytte hans sykkel bak.
– Jeg synes det var morsomst når det regnet, sier åtteåringen.
– Jeg får meldinger fra fremmede som sier at de er blitt inspirert til å komme seg ut. Hver gang blir jeg rørt. Hvordan vi kan få flere mennesker ut på tur, slik at de får gode stunder sammen, er jo det spørsmålet jeg tenker mest på, sier Alexander.
Selv kommer han fra en turfamilie. Å gå ut var barnelære, helt basic og helt naturlig. Ja, nærmest et instinkt. Nå gir han sine egne barn en identitet knyttet til livet ute og jobber for at de som ikke har ballasten også får oppleve den.
– Naturen løser ikke alt, men den gir mennesker en mulighet til å forstå seg selv på en ny måte. Å være her og kjenne vinden mot kinnene, kanskje fryse, svette, bli sulten, være sliten – det gjør noe bra med oss, oppsummerer han.
Lilje sier at hun er sliten og sulten. Mina får fart i lillesøsterens ben med å si at vi snart er fremme. Snart fremme er magisk. For fremme er det pause, kos og noe å bite i. Kanskje noe godt, til og med.
Til og med femåringer kan synes at en utsikt er vakker.
– Se på den toppen langt borte, sier Lilje og peker, og det er fryd i stemmen. Kanskje kommer fryden også fra en kanelbolle som fortæres, men bare kanskje.
Les også: Aksel Lund Svindals nye lidenskap: – Det ødelegger ikke for mye av familietiden
Møttes i en potetkjeller
Kristin forholder seg stoisk rolig og snakker med lav stemme til jentene og ektemannen. Hun, gastrokirurgen, trenger aldri å bekymre seg når hun er borte fra familien på grunn av helgevakter. Hun vet at døtrene har det storveis med pappaen.
– Min utfordring på ekspedisjoner, skjer på toppturer, for jeg har høydeskrekk og liker meg ikke på steder der det stuper bratt ut, sier hun og smiler.
De to, hun og han, møttes i en potetkjeller, av alle steder, en gang for 13 år siden. Begge datet på hver sin kant. På den tiden jobbet Kristin med sin doktorgrad på Universitetet i Oslo.
– Alexander sporet opp e-postadressen min og sendte meg en mail, der han bad meg med på date. Etter den daten har vi holdt sammen, forteller hun.
Mina kaster seg inn og forteller en historie om at Daddy og mamma var i et bryllup, uten egentlig at de var kjærester.
Da spurte en person: Er du kjæresten til Kristin? De sa ja, selv om de egentlig ikke var det, og da ble de det. Kanskje i samme sekund.
Hun var 27 år og han 30 den gangen, og det er tre barn og mange turer siden.
Les også: (+) Jeg var hans elskerinne i 20 år. Til slutt kjørte jeg hjem til ham
Den lille nærturen
Alexander drar samtalen over til det som er viktigst for ham å få formidlet: Ideen om å komme sammen, være sammen, helst ute i naturen, men ikke nødvendigvis.
– I den materialistiske og travle verdenen vi lever i, er det ekstra viktig å velge å tilbringe tid med barna og familien, også på en helt vanlig tirsdag. Da kan man ta den lille nærturen, som er lett å droppe etter en arbeidsdag.
– I praksis har den kanskje ikke så høy verdi, men det ligger så utrolig mye bra i den, sier familiefaren engasjert.
Han og Kristin er begge flinke til å sette til side voksenverdenen og hente frem barnligheten i seg. Hensikten, den er å bygge sunne og gode relasjoner innad i familien.
– I den overorganiserte verdenen vi lever i, kan det være bra for alle at man ikke fyller kalenderen 24–7. Mange har en Barlindås ikke for langt unna. Det kan være en liten skog nær deg, en strand eller noen fine stier, sier Alexander.
Vi er tilbake fra søndagsturen. Tre glade søstre har alle roser i kinnene. Rose er lykkelig ute av bæremeisen og får stabbe rundt.
– Roser i kinnene er et bilde på alt vi har snakket om, konstaterer turpappaen.
