Nybyggergården
Tonje hadde lenge vært forelsket i gården fra 1800-tallet. Så kom den plutselig for salg
– Vi bodde bare en kilometer nedi veien her, da Steirud gård kom for salg. Jeg hadde tenkt det var en utopi at stedet ville bli solgt. Likevel, her er vi, forteller Tonje.
Gjennom gårdstunet, omkranset av store, laftede tømmerhus med torvtak og smårutete vinduer, kommer en ungeflokk syklende i full fart.
Søsknene Peder, Kristoffer og Mari vil gjerne vise fram stedet de bor på, med alle husene, vognskjulet som skal bli et lekehus, lysthuset med badestamp og, ikke minst, tretopphytta som er særlig guttenes favorittsted.
– Vi bodde bare en kilometer nedi veien her, da gården kom for salg. Jeg var allerede forelsket i Steirud, men hadde tenkt det var en utopi at stedet ville bli solgt. Likevel, her er vi, smiler Tonje Pettersen Midttun, den nye husfrua på Steirud.
De som anla Steirud på siste halvdel av 1800-tallet, var innvandrere fra Østerdalen.
De brakte med seg en særegen byggeskikk, dialekt og mattradisjon, som lever i bygdene her den dag i dag.
Les også: Familien på fem hadde slått fra seg det gamle småbruket. Plutselig ringte megleren...
Innvandrerhistorie
Bardu- og Målselvdalen i Indre Troms hadde ikke faste innbyggere før på slutten av 1700-tallet.
Svensksamene flyttet gjennom dalene med sine reinflokker, og jegere fangstet på vilt av alle slag. Men dalene var rike på godt tømmer, feit, dyrkbar jord, og glitrende fiskeelver.
Dette oppdaget også fogden Jens Holmboe, og kom på ideen med å koble det «uoppdagede» landet med trengsel og nød i dalstrøkene sørpå.
I perioden 1791–1800 hjalp han familier med å starte nyrydding.
Familiene vandret store deler av veien nordover til fots, og mange hadde mistet alt de eide i Storofsen – en ufattelig flomtragedie som rammet særlig Gudbrandsdalen og Østerdalen i 1789.
Historien til Steirud henger nært sammen med nybyggerhistorien. Gården forteller om vandring til et nytt og ukjent landskap, om kampen for tilværelsen og om å skape seg et liv fra nesten ingenting.
– Selv om jeg ikke er fra Bardu, har jeg faktisk innvandrere fra Gudbrandsdalen i slekta mi fra Nord-Troms, sier Tonje, som har adoptert mye av den kraftige og lett gjenkjennelige Bardu-dialekten.
Mannen Helge er født og oppvokst i Bardu, og er dermed ekte «døl», mens Tonje er Tromsøjente.
Likevel er det kanskje hun som gløder aller mest for å ta vare på dølakulturen.
– Ungene mine er halvt bardudøl, så jeg føler absolutt tilknytning hit.
Les også (+): Vaskerommet i kjelleren var verken praktisk eller hyggelig. Se den utrolige forvandlingen
Gårdshistorie
Totalt er det elleve bygninger på gården. Flesteparten av dem ble bygget i perioden 1892–1940 av daværende eiere Ole og Ågot Pedersen.
De kom fra Tynset i Østerdalen, og overtok Steirud som et konkursbo. Paret drev gården godt, for i 1911 fikk de sølvmedalje for sin geitmysost på ei utstilling i Harstad.
Hvem: Tonje Pettersen Midttun, lærer, Helge Midttun, driver Bardu Sport, og barna Peder, Kristoffer og Mari.
Hva: Tar vare på nybyggerhistorien i Bardu ved å holde liv i tradisjonene på Steirud gård.
Hvor: Ved Barduelva, seks km fra Setermoen, Troms.
Planer: Drive utleie og gårdsturisme, bygge bakeri- og kursrom i fjøset.
I 1923 fikk de pris for «Veldrevet gårdsbruk» av Troms landbruksselskap.
Gården gikk i arv til etterkommerne, men på 1990-tallet ble den solgt ut av familien. Heldigvis var de nye eierne glødende opptatt av bevaring.
– Da vi kjøpte her i 2018, hadde de forrige eierne gjort en fantastisk jobb med å sette i stand bygningene. Men vi måtte ganske snart utbedre taket på våningshuset.
– Da var vi så heldige å få tak i det som kanskje var den siste skiferen fra et lokalt steinbrudd, forteller Tonje.
Hverdagshistorie
På tunet på Steirud surrer kleggen og humla rundt hverandre, og ved fjøsveggen spankulerer en liten flokk høner og en hanefar.
Vi nipper til Tonjes hjemmelagede geitramssaft mens vinden av og til streifer forbi med tjærelukt fra de brunsvidde tømmerbygningene.
Lukker vi øynene, er det lett å tenke seg 130 år tilbake i tid – lydene og luktene ville vært omtrent de samme.
Rundt gården reiser mektige fjell seg, og Barduelva glitrer blankt mellom trestammene nedenfor. Familien finner stor glede i naturen.
I tillegg til at de er mye på ski- og fjellturer, høster de av den rike overfloden.
– Jeg er opptatt av matauk fra det naturen gir. Vi fisker og går på rypejakt, vi plukker bær og dyrker en del selv. Det er ikke et mål å bli selvforsynt, men når potetene rekker til påske er vi veldig fornøyde, sier Tonje.
Hun har et naturlig forhold til å håndtere råvarer som rypekjøtt, ferskvannsfisk og elgkjøtt, ikke ulikt husfruene som bodde før henne på Steirud.
– Jeg underviser i Mat og helse, og sist høst fikk elevene en halv elg som de var med på å partere og tilberede.
Les også (+): For nesten 30 år siden tok jeg et valg som «ingen» andre i Norge tok på den tiden. Jeg har aldri angret
Framtidshistorie
Om livskår og hverdagsslit har endret seg fra de første innbyggerne slo seg ned for drøyt 200 år siden, er det andre ting som forblir som før.
I skogene streifer elg, rev og ikke minst bjørn. Faktisk ble det første året for Midttun-familien på Steirud nesten i overkant spennende, da det ble igangsatt jakt på en slagbjørn som hadde forsynt seg av sauer.
Det er ikke bjørnesone i dette området, men det brydde naturlig nok det ville dyret seg lite om.
– Jegerne tok inn her med flere bjørnehunder, og vi fikk streng beskjed om å holde det hemmelig mens jakta sto på. Det ble likevel ingen felling, sier Tonje.
I 2021 ble det oppdaget bjørnespor rett ovenfor gården, men det skremmer ikke familien.
– Bjørnen vet nok hvor vi er lenge før vi oppdager den. Den skyr mennesker, sier Tonje.
Det har vært noen hektiske år, likevel har de rukket å ordne kjøkkenhage, lage hønsegård, få flere soverom i våningshuset og å leie ut sommerstua til reisende.
Helge eier og driver en sportsbutikk på Setermoen, mens Tonjes drøm er å jobbe redusert og ha mer tid på gården.
De leier allerede ut sommerstua, men i småbarnsperioden har det ikke vært mulig å ta imot så mange gjester. Desto viktigere er det for Tonje å gjøre det hyggelig for de som kommer.
– Vi investerte nylig i en bakerovn. Det hadde vært fantastisk å kunne bake for salg og for gjestene, og jeg håper å få bygget et eget produksjonslokale i fjøset. Der kan jeg også lage syltetøy og annen mat, samt kunne tilby kurs, sier Tonje.
Det er som om en kan høre de gamle byggene puste lettet ut. Framtida på Steirud er sikret.
Se flere bilder under:
