Da salget av leiligheten i Oslo ga et pent overskudd, slo Aleksander og Pauline til og kjøpte 28 alpakkaer
Aleksander og Pauline tok sats og fulgte drømmen. Nå lever de gårdslivet høyt oppe i lia ved Nesbyen.
Det er høst i Hallingdal. På gården Dypedokk i Rukkedalen går et stort antall alpakkaer på beite nedover den bratte eiendommen som ligger ei mil fra Nesbyen.
Aleksander Dypedokk er oppvokst her på småbruket, men om noen på den tida hadde sagt til han at han skulle bo her som voksen og drive med alpakkaer, hadde han ledd høyt.
– Jeg trodde nok ikke jeg skulle komme tilbake hit da jeg flyttet til Oslo og utdannet meg til politi, forteller han.
I Oslo traff han Pauline Monsen fra Karlstad, og for å gjøre en lang historie veldig kort: Hun flyttet ikke tilbake til Sverige som planen var.
Lille alpakka i Rukkedalen
Hva: Pauline Monsen Dypedokk og Aleksander Dypedokk driver alpakkagård i Nesbyen i Hallingdal.
Hjemmeside: lillealpakka.no
Facebook: Lille Alpakka
Instagram: @lillealpakka
I stedet ble hun boende sammen med Aleksander i hans leilighet i Gamlebyen, og et par år seinere ble lille Wilhelm født. Siden det var vanskelig å få fast politijobb i Oslo, og Pauline hadde fødselspermisjon, begynte paret å tenke på å tilbringe en periode i Hallingdal.
Kårboligen, ei hallingstue hvor Aleksanders besteforeldre hadde bodd, sto tom, så den lille familien kunne bo der.
– Jeg er en romantiker og så for meg en perfekt babytid her med fyr i peisen og masse frisk luft, forteller Pauline. Og sånn ble det. Aleksander fikk et vikariat i politiet på Geilo og ble etter hvert tilbudt fast jobb. Da fødselspermisjonen var over, hadde det unge paret bestemt seg: Vi blir her.
Les også: Sherpatrapper i Norge
Ble nysgjerrig
En dag i 2013, da de kjørte forbi en gård langs riksvei 7, fikk Pauline øye på noe hun aldri hadde sett før.
– Det gikk noen artige skapninger på et jorde. Det viste seg å være alpakkaer. Noe så søtt! Tenk så koselig det hadde vært å ha sånne dyr, sa jeg til Aleksander, sier Pauline og ler.
På Dypedokk drev de med sauer i Aleksanders barndom, men siden har det ikke vært dyr på gården, og Aleksander hadde heller aldri sett for seg at det skulle bli det igjen.
Og mens Pauline altså er en romantiker, er ektemannen mer nøktern, økonomisk og praktisk.
– Men jeg var blitt litt nysgjerrig og begynte å lese om dyrene. Jo mer jeg fant ut, desto mer spennende virket det. Kanskje vi kunne drive med alpakka og tjene litt penger på det etter hvert? Det virket ikke helt urealistisk, forteller Aleksander som virkelig satte seg inn i materien og lærte masse, og er blitt en av dem i Norge som kan aller mest om alpakkadrift.
– Først tenkte vi å starte med to-tre alpakkaer. Men etter hvert som jeg lærte mer om avl, skjønte jeg at det ville ta veldig lang tid før det eventuelt ble noen stor drift av det. Alpakkaer får nemlig bare ett avkom i året og går drektige i 11 måneder, så det ville tatt mange år å få en stor flokk.
Les også: (+) Alma bar på en grusom historie
Kjøpte 28 dyr
Da salget av leiligheten i Oslo ga et pent overskudd, slo ekteparet like gjerne til og kjøpte 28 alpakkaer for pengene.
– Regnskapsføreren min var nok litt skeptisk, sier Aleksander og ler. Men selv hadde han såpass tro på prosjektet til at han ville ta sjansen.
I Norge var det ikke et stort nok utvalg av alpakkaer til salgs, men Aleksander fant en gård i England der de hadde dyr med gode stamtavler. For det var viktig at dyrene hadde gode gener og andre aner enn de dyrene som fantes i Norge fra før.
– Skal de brukes i avl, må de ha god ull med små, tynne hår, for når hårene er tynne nok, klør de ikke mot huden. Tannstillingen er viktig, for hvis den er feil, kan de ikke tygge maten skikkelig, og hvis de ikke får i seg nok næring på normalt vis, påvirker det helsa til dyret. De må ha solid beinbygning og være sterke, for de skal tåle å bære mye ull som blir veldig tung i regnet, forklarer han.
Et søramerikansk klovdyr i kamelfamilien. Dyrene kommer opprinnelig fra Peru, Bolivia og Chile, og var nær ved å bli utryddet da spanjolene inntok Sør-Amerika. Grunnen til at de overlevde, var at de trakk seg tilbake til utilgjengelige fjellområder.
Det var først på 1980-tallet at eksport av alpakkaen til andre deler av verden startet, først til USA, Canada, New Zealand og Australia. Til Norge kom de første eksemplarene rundt 2005, og det antas at det i dag er ca. 3000 alpakkaer på ulike gårder i landet. Alpakkaene på Dypedokk er importert fra Bozedown Alpacas i England, og har blodslinjer som stammer fra Peru, Australia og USA.
På grunn av mye tuberkulosesmitte i England, måtte dyrene holdes i karantene i halvannet år før de kunne gå fritt på beite. Aleksander og Pauline hadde god dialog med Mattilsynet, og det var omfattende testing fram til hele flokken var klarert.
Lille alpakka
«Du store alpakka!» er vel et naturlig uttrykk å bruke i denne sammenheng, en referanse de eldste av oss har et forhold til fra Stompa-filmene, der lektor Tørrdal stadig kom med dette utbruddet.
Men Aleksander er for ung til å huske detaljer fra Stompa, og Pauline, som er svensk, har i alle fall ikke noe forhold til serien, så at de kalte bedriften sin for Lille Alpakka, var helt uavhengig av lektor Tørrdal.
– Navnet var myntet på at vi skulle få produsert deilige barneklær i myk alpakkaull, forteller Pauline. For det er det som er blitt hovedresultatet av all den ulla som Aleksander klipper av alpakkaene hvert år – det har han selvfølgelig lært seg å gjøre selv.
– Vi kunne sendt ulla til utlandet og fått masseprodusert billige varer der, men det føltes litt bakvendt. I stedet frakter vi ull til Telespinn i Telemark som lager garn, og så har vi samarbeid med JobbIntro i Horten som har en strikkebedrift hvor plaggene produseres. Dermed er det blitt en kortreist triangel her på Østlandet, sier Aleksander. Alpakkaklær og tepper selger de fortrinnsvis i sin egen nettbutikk.
– Må være halvgal
Opprinnelig kalles hannen mancho, hunnen hembra og avkommet cria, men i Norge er det blitt til at dyrene av praktiske grunner omtales som hingster, hopper og føll. Det er hopper og føll som beiter her på gården, mens hingstene har tilhold ved ei seter i sommerhalvåret.
Alpakkaull er svært myk og fin å ha rett på kroppen. Den klør ikke og inneholder ikke lanolin, noe som gjør at den er mer eksem- og allergivennlig enn annen ull.
Alpakkaen finnes i to ulike varianter – huacaya og suri. Mens suri ser litt rastafari ut og har silkeaktig fiber, er huacaya mer bamseaktig med mer volum og bølger i fiberen. Hyacaya er den vanligste typen alpakka, og fibrene fra denne typen isolerer bedre mot kulde. De fleste alpakkaer er hvite eller lyse i fargen, men de finnes også i grått og svart samt i mange ulike brune nyanser.
– Alpakkaer er flokkdyr og holder seg sammen, så når jeg har satt GPS på et av dyrene, vet jeg at de andre er rett i nærheten. Dermed går sankingen veldig greit om høsten, det er langt mindre krevende enn å finne igjen sauer, sier Aleksander. Fortsatt er alpakkadriften noe de har ved siden av vanlige jobber, men målet er å bygge opp stor nok egenkapital til at dette kan bli heltidsvirksomhet.
– Man må være litt halvgal for å satse på noe sånt, og det var vi jo. Men nå begynner vi endelig å gå litt i pluss, det er blitt en fin, liten bedrift. Vi har aldri angret på at vi tok sjansen.
